Müller og Vinges Gesamtkunstwerk

Kurator Hans Ulrich Obrist kommenterer Nationaltheater Reinickendorf av Vinge/Müller.

Foto Jürgen Teller

Det er unødvendig påpeke at Ida Müller og Vegard Vinges estetikk er unik og en av – hvis ikke den – mest interessante som finnes på den globale scenen akkurat nå. Man kan sitere Deutsche Bühne: ’Siden Einar Schleefs død har det ikke vært en slik scenisk sensasjon. […] Vinge/Müllers teater er ikke bare årets begivenhet – det er tiårets’. Eller man kan sitere Ersan Mond- tag, som var Vinge/Müllers regiassistent og som siden det er blitt en av de mest suksessrike regissørene i det tyske reper- toarteatersystemet med tre invitasjoner til Theatertreffen: ’Hele min generasjon er påvirket av Vinge og Müller’. Eller Susanne Kennedy, hans kvinnelige motstykke: ’Vinge og Müller er de eneste kunstnerne i min generasjon som har funnet et distinkt og unik teaterspråk’.

Vinge/Müllers teater er imidlertid ikke bare estetisk unikt. Kunstnere har visjoner og skaper (i de beste og sjeldneste tilfellene) et nytt scenespråk, forblir skeptiske til det og er sjenerøse nok til å dele det med publikum. Men nivået av analyse og kritikk som Vinge og Müller har nådd er unikt både på et personlig og på et institusjonelt nivå. De definerer en historisk fundert – en kan tenke på Erwin Piscator, Antonin Artaud, Augusto Boal, Frank Castorf – men helt frisk måte å for- holde seg til tid og varighet på. På den ene siden tilbyr Ida Müllers scenerom en rituell setting, et tempel eller et teater slik det ble forstått i antikkens Hellas, der man kan bryte ned paternalistiske ener- gier, uttrykt av regissøren Vegard Vinge i poesi og skjønnhet. På den andre siden er det å lese og transformere klassikere som troper, memer eller digitale medier i denne post-fornuftens tid en uovertruffen måte å takle forholdet mellom fiksjon og virke- lighet på. Det er et verdifullt svar på en verden av Donald Trump, dobbeltmoral, redsel og fascismens framgang, og av sosial, politisk, økonomisk og aller mest person- lig korrupt kunstsirkulasjon og -markeder. Deres avslag på å spille etter reglene – å unngå å opptre offentlig, å spille naive istedenfor å gjøre business, å gjemme seg bak en maske – den distinkt uavhengige måten de arbeider på, deres altomfattende innstilling konfronterer ikke bare kunsten med dens begrensninger, men rokker ved det offentlige rom på et fundamentalt nivå. For å bruke Fritz Lands ord, viser de at ’hvis kultur er regelen, må kunsten være unntaket’. Så snart kunsten tipper over i bekreftelse, kan den ikke rettferdiggjøres som et felles gode. Den tåpelige, triste situasjonen kunsten befinner seg i for tiden, der den ofte blir misforstått og må oppfylle kravene fra søknadslogikk, mar- kedsføring, nasjonal stolthet eller enda verre representasjon, tar sakte men sikkert livet av den. Å kjempe mot denne situasjo- nen er obligatorisk!

Men Vinge og Müller er ikke et selv- refererende rom. De arbeider med en nåtidig innstilling, en regional-global, mobil gruppe samarbeidspartnere uten en gang å nevne det. De anser det som normalt i den verdenen vi leveriidag.Istedetforåblimedpåog repetere pratet om kunstproduksjon, publi- kumsutvikling, kulturelt mangfold osv. som stort sett oppfyller de korrupte agendaene beskrevet ovenfor, spilles disse problemene direkte ut i prosessene og forestillingene deres. (Det er en skandale at myndighetene i Norge til og med diskuterer å kutte støtten til kompaniet! Den eneste forståelige reak- sjonen på Vinge/Müllers suksess er å tilby dem en stabil produksjonsstruktur der de kan skape ut fra deres egen unike visjon.)

 

Finnes i utgave::