Foto: Aleksandar Ramadanovic

Sirkus Janežič

Janežičs kong Ubu tar av på Trøndelag teater i en oppsetning dominert av visuelle perler og vellykket teatersirkus.

Ubu


Foto: Aleksandar Ramadanovic

Basert på tekster av Alfred Jarry

Oversatt av Kjell Helgheim
Regi: Tomi Janežič
Scenografi: Branko Hojnik
Kostymer: Marina Sremac
Lysdesign: Eivind Myren
Dramaturg: Katja Legin
Hovedscenen på Trøndelag teater 19. januar 2018

Da Alfred Jarry hadde urpremiere med Ubu roi på Théatre de l´Oeuvre i Paris i 1896, var han klar over at oppsetningen ville bli en skandale. Stykket utfordret datidens oppfatninger av hvordan teater skulle være ved å sprenge grensene både når det gjaldt innhold og form. Det er derfor ikke overraskende at en viktig del av Tomi Janežičs forestilling handler om teater. Målet hans er selvfølgelig ikke å skape skandale slik Jarry gjorde for over 120 år siden, men å få oss til å reflektere over hvilken måte teateret påvirker oss. Han søker å skape noe kollektivt der publikum er en del av en større helhet på lik linje med skuespillerne og sceneteknikerne. Materialet som ligger til grunn for forestillingen er de fire versjonene av Ubu; Ubu roi, Ubu enchainé, Ubu cocu og Ubu sur la butte, samt utdrag fra de såkalte almanakkene. Janežič blander disse stykkene uten å ta særlig hensyn til tid og sted, legger til egne tekster, samt flere improvisasjonsscener innenfor faste rammer. Forestillingen handler om hvordan far Ubu overtar den polske tronen, plyndrer landet, mister tronen igjen og flykter. Den handler også om Vietnamkrigen, den andre verdenskrig, om Nord-Korea og USA eller krigen i Syria. Om for mye, eller for lite penger, og litt om Norge. Forestillingen er tidvis poetisk og dyster, men ofte veldig morsom.   

 

Dansende bjørner

Ubu er en fascinerende forestilling på mange måter. Den visuelle kraften i Janežičs uttrykk er udiskutabel og synliggjøres allerede i åpningsscenen der et forferdelig blodbad ved det polske hoffet blir utført som en stum massakre i sakte film. Men vi blir revet ut av illusjonen av en usynlig stemme: - Er han død? Er han død? Sakte begynner skuespillerne å reise seg opp fra gulvet og en av dem tar pulsen på den drepte kongen. Ja, han er død. Lyset er fortsatt på i salen, Fortunate Son av Credence Clearwater revival dundrer over høyttaleranlegget og skuespillerne forteller oss hva som skal skje i løpet av kvelden, og også hva som skulle ha skjedd, men som de ikke fikk til.  Det serveres pølser i brød og publikum danser mellom stolradene. Det er imponerende hvor lett og uanstrengt Janežič får oss til å akseptere overgangen mellom sirkus med konfetti, konferansierer, dansende bjørner og brus og pølser på den ene siden, og dramatiske sekvenser med krig, kjærlighet og sorg på den andre. Dette kan oppfattes som en parallell til manipulasjonen, som er ett av temaene i forestillingen. Ubu er manifestasjonen av en manipulerende tyrann og forestillingen manipulerer oss i den retningen den vil. Når vi blir spurt om vi liker penger, sier vi nølende ja. I en av scenene er publikum med på å synge bjørnen sover for så å oppleve at bjørnen slett ikke sover, men kaster seg over den kvinnelige konferansieren for å voldta henne. Vi kan stille oss spørsmålet om hvorvidt sekvensene med kontrollert improvisasjon er et ledd i manipulasjonen eller for å få oss med på det kollektive. Sannsynligvis er det begge deler.

 

Frihet og slaveri

Trøndelag teater har latt Janežič disponere et ensemble med flotte skuespillere. Stine Fevik er imponerende i rollen som mor Ubu. Hun er utilnærmelig dronning, diva, utro hustru og heks på en gang. Gravscenen med en sørgende mor Ubu mens far Ubu står i glassboksen og nekter for at han er død, er et av forestillingens høydepunkter. Prosesjonen av gravfølget med oppslåtte paraplyer til en sørgemarsj fremført av Klæbu orkester er lavmælt og stemningsfullt helt til mor Ubu begynner å suge en av soldatene. Derfra går det over i noe absurd og tragikomisk. Karl-Ivar Lende har skapt en fantastisk og mangesidig Ubu. Vi møter ham først innestengt i en glassboks etter mordet på den polske kongen. Han starter sin regentkarriere som en veldedig konge, men går snart over til å bli en blodtørstig og grisk tyrann og senere kolerisk ektemann, livsfilosof, kunstviter og ellers ussel, smålig, feig og naiv. På tross av alt dette, skaper han likevel empati hos tilskueren. Jeg opplever Ubu som en del av oss alle, en mørk side som i de fleste tilfeller undertrykkes, men som i andre tilfeller får utfolde seg fritt. Et vendepunkt i forestillingen oppstår når han kommer ut av glassburet og resten av ensemblet går inn i det. På dette tidspunktet kommer spørsmålet om frihet og slaveri opp. Ubu ønsker nå å være slave på en galei og forstår ikke hvorfor han ikke kan det. - Jeg vil være slave fordi det er den eneste formen for frihet, sier han. Dette stiller spørsmål om vår oppfatning av demokratiet og på hvilken måte vi plasserer vårt eget norske samfunn på en internasjonal samfunnsskala. Tomi Janežič og scenograf Branko Hojnik mestrer den visuelle teaterformen, noe de viser gjennom flere dramatiske krigsscener. De levende bildene som skapes i kampen mellom russere og Ubus soldater er mektige og fulle av symboler. De er heller ikke redde for å blande skuespillere i hanekostyme eller pingpongballsprutende maskinpistoler med følelsesladete tablåer. Lyden av tennisballer som popper ut av en sirkuskanon på slutten av denne scenen skaper en følelse av noe ugjenkallelig som aldri vil ta slutt.

 

Video

Tematikken rundt immigranter eller demokratiet som falsk frihet kan kanskje virke overtydelig for enkelte Jeg opplever imidlertid dette som et klart valg. Iscenesetteren er bevisst på det han gjør og stoler på at tilskueren er intelligent nok til å se forskjellen på det å vise noe og det å moralisere over noe. Forestillingen virker til tider kaotisk, men det er et system i kaoset. Akkurat som Ubu sier at han har verdens beste system og kan få det til å regne når det skal og solen til å skinne når den skal, er min oppfatning at sirkus Janežič er et sirkus under svært god kontroll. Det å veksle mellom teatrale fortellerteknikker på den måten han gjør uten å gå seg vill, vitner om særdeles godt håndverk. Det er derfor synd at forestillingen faller i siste halvdel av andre akt. Dette partiet er delt mellom improvisasjon og simultan videofilming der blant annet Karl-Vidar Lende blir filmet når han går ut av teateret for å møte Alfred Jarry og en flamingo i en leilighet på andre siden av gaten. Improvisasjonen hvor publikum er involvert trekker ut i langdrag. Videosekvensen skaper fine og absurde brudd mellom fiksjon og virkelighet, skuespiller og rolle, men jeg synes det blir altfor langt. Som publikum får vi tidlig signaler om at forestillingen er ferdig, men det er fortsatt mye igjen før vi kommer til siste scene der en båt full av redningsvestutstyrte mennesker stiger opp fra orkestergraven for deretter å synke ned igjen. Jarrys ord om at Polen alltid vil finnes for ellers fantes det ingen polakker, forsvinner i bildet av skipbrudne flyktninger i ferd med å drukne. På videoskjermen vises Alfred Jarrys berømte siste ord: gi meg en tannpirker.