Ellen Horn i Aniara, Torshovteatret. Foto: Øyvin Eide

La oss snakke litt om de eksistensielle spørsmålene

Torshovteatret vipper mot å snakke i hjel poesien i Aniara og sliter med å gjøre stykket scenisk

Harry Martinson: ANIARA

Oversatt av Espen Stueland og Johann Grip

Regissør: Tatu Hämäläinen

Scenografi, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun

Komponist: Ingvild Langgård

Maskedesigner: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli, Tora von Platen

Torshovteatret, premiere 19.april 2018

Den runde scenen på Torshovteatret har fått et romskipspreg. Lysobjekter i taket understreker dette godt. Alt i rommet er hvitt, bortsett fra store, svarte heliumballonger som ligger fortøyd på golvet før de slippes løs. Noen gipsobjekter som kan minne om en slags beinrester, ligger rundt på plastgulvet. Skuespillerne Ellen Horn, Birgitte Larsen, Håkon Ramstad og Herman Bernhoft er likt kledde i litt støvete svarte jeans og T-skjorter. Det er Chrisander Brun som står for scenografien, han, Tatu Hämäläinen og dramaturg Tora von Platen har samarbeidet i flere år.

Teksten

Harry Martinson ga ut det episke diktet Aniara. En revy om människan i tid och rum i 1956. Det er blitt gjort flere sceniske versjoner av det. Den mest kjente er nok operaversjonen med libretto av Erik Lindegren og musikk av Karl-Birger Blomdahl (1959). Harry Martinson fikk Nobelprisen i litteratur i 1974. Og hvis man tror at bråk og korrupsjon i Svenska Akademien startet forrige uke, må man tro om igjen. Både Harry Martinson og Eyvind Johnson, som han mottok prisen sammen med, satt begge i 1974 i Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen. Det blir hevdet at det var på grunn av den massive kritikken denne tildelingen møtte, at Martinson tok livet av seg ved å sprette opp magen sin med saks et par år etter.

Det jordnære

Skuespillerne møter oss veldig nedpå og avslappet. De småprater med publikum. Det hele er koselig inkluderende. Skuespillerne forteller om teksten Aniara på en lett og jordnær måte. Vi får høre at boken består av 103 dikt, men at de har valgt ut 15. Vi får handlingen i det episke diktet presentert i korte trekk: Planeten Jorda, eller Doris, som den heter her, er i ferd med å bli ødelagt av atomeksplosjoner. Ferger frakter menneskene til andre steder i solsystemet. 1000 ferger går i skytteltrafikk mellom Jorda og Mars. Romskipet Aniara kommer ut av kurs og de 8000 menneskene ombord må tilbringe resten av sitt liv her. Skipet er svært og det er selvforsynt med mat og luft – alle primærbehov er dekket. Likevel dør menneskene på skipet ut. Når skipet ankommer stjernebildet Lyren – dit det uten å kunne forandre kurs, er på vei – er det bare beinrester og støv igjen. Da har det seilt gjennom rommet i 15 000 år.

          I stykket på Torshov tas hele det kosmiske ned. Stedet Aniara sammenlignes med et tettsted der det bor 8000 mennesker – et eksempel som dukker opp fra publikum er Flekkefjord. Det er sikket veldig koselig og fint i Flekkefjord, men den fantastiske, ujordiske og skremmende, dystopiske verdenen Aniara representerer, er denne småbyen kanskje ikke. Fra scenen foreslås Las Vegas som et sted som kan sammenlignes med Aniara. Her er alt kunstig. At romskipet Aniara er en metafor for jorden forklares vel overtydelig, for å si det mildt.

Talk-show

Skuespillerne snakker med hverandre –  og av og til med publikum –  om liv og død. De presenterer seg som seg selv og forteller historier fra sitt eget liv. Debatten om virkelighetslitteratur blir et tema, selv om det ikke eksplisitt nevnes. Hva er sant om et menneskes liv? Vi kan ikke vite om skuespillerne forteller om noe selvopplevd eller ikke. Med en gang historiene plasseres i en kunstverden – på scenen – blir det scenetekst, historiene løsrives fra det biografiske. Historiene blir personlige og rørende som når Håkon Ramstad forteller om faren som ble lam etter en stupeulykke og som kjempet for å få råderetten over sitt eget liv – og over sin egen død. Herman Bernhoft reflekterer over hvor mange mennesker du kan ha et nært forhold til i livet ditt. Meningen med livet og kjærlighetens betydning diskuteres. Man går helt inn til margen på det som er viktig i livet. Likevel blir det litt for snakkete. Ordene som brukes er lette, selv om det er tunge og alvorlige tema. Det hele blir feelgood-teater, uten at det er noe galt i det.

Det poetiske rommet

Jeg skulle ønske disse dyktige skuespillerne hadde fått muligheten til å gå enda lenger inn i poesien i dette stoffet. Gjendiktninga til Espen Stueland og Johann Grip av denne formidable teksten, er meget god. I noen av situasjonene der selve diktet blir framført, åpnes det opp for en eksistensiell undring som småsnakket og de personlige historiene ikke når. Det eksistensielle og skremmende ligger nettopp i fiksjonen og poesien dette science fiction-diktet skaper. Disse skuespillerne er svært gode til å formidle en slik tekst – det viser de også i forestillinga, det er synd at de ikke får brukt dette i større grad her.

            De sceniske handlingene fungerer ikke særlig godt. De virker mest som løse påfunn. Skuespillerne teiper på seg gipsobjekter uten at det har noen synlig teatral funksjon. Et hav av svart plast som minner om tang, kommer opp fra under scenen. Det gir assossiasjoner til plastkrisen i havet, men objektet blir ikke særlig godt integrert her. Skuespillere smøres inn med søle, men også dette er ukommentert. Vi forstår at dette er elementer som gir signaler om at jorda vår er i en økologisk krise nå, men de fungerer ikke særlig godt i dette sceniske arbeidet.

Reell fare

Ganske tidlig på premieren går brannalarmen. Det er ingen panikk. Skuespillerne får på seg refleksvester og leder oss rutinert ut. Det er som om dette skulle vært en del av forestillingen. Det er det ikke. Etter en stund får vi komme inn igjen. Ingen skade er skjedd. Flere reflekterer kanskje over brannsikkerheten på Torshovteatret etter dette. Det tar nemlig ganske lang til å få et 160-talls mennesker ned de smale trappene og ut i friluft.

            Når vi kommer inn i «romskipet» igjen virker det enda mer klaustrofobisk. Når tørrisrøyken etter hvert begynner å sive ut i rommet kan det se ut som om noen får panikk og velger å forlate salen. Den materielle verden har innhentet oss. Momento mori.