Meteoren i regi av Angelina Stojcevska. Trøndelag Teater. Foto: Ole Ekker

Maksimalistisk utsvevelse i lakk og lær

(Trondheim): Kunstnerklisjeene blåses opp og bæres frem på pidestaller, når Trøndelag Teater setter opp Dürrenmatts Meteoren. Hvis det fins en substans her, drukner den i all staffasjen.

Meteoren

Av Friedrich Dürrenmatt

Oversatt av: Jens Bjørneboe

Regi: Angelina Josephine Stojčevska
Scenografi og kostymer: Katrin Bombe
Lysdesign: Eivind Myren
Lyddesign: Angelina Josephine Stojčevska, Jan Magne Høynes
Maskør: Marianne Aunvik
Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg 
Trøndelag Teater, Gamle scene 7. april 2018

Sveistsiske Friedrich Dürrenmatt er en av det 20. århundrets kjente, tyskspråklige dramatikere. I 2014 ble et annet teaterstykke skrevet av ham vist på Trøndelag Teater, nemlig Besøk av gammel dame. Jeg har inntrykk av at Meteoren er en nokså annerledes forestilling, blant annet er stykket selvbiografisk skrevet av Dürrenmatt.

            Forestillingen begynner med lyden av en tysk stemmes patosbetonte kontemplasjoner rundt det å kapitulere, mens den norske oversettelsen vises i tekst på et gjennomskinnelig sceneteppe. Teksten, som har tittelen Kapitulasjon, er skrevet av musikeren Dirk Von Lowtzow, og gjengis her sammen med suggererende elektronisk ambientmusikk. «Kapitulasjon er det vakreste ordet i det tyske språket», får vi høre, og dermed settes stemningen for resten av forestillingen. Innledningen går så over i et dansenummer hvor stykkets seks skuespillerne utøver mekaniske, repetitive bevegelser. Allerede her får vi i pose og sekk, for det tar en halv time før den tilsynelatende isolerte dansesekvensen er overstått og vi får innblikk i hva Meteoren egentlig skal handle om – utover at noen eller noe formodentlig er i ferd med å overgi seg. 

Kampen om tilintetgjørelsen

Etter den langtekkelige introduksjonen, sentrerer stykket seg rundt den kyniske kunstneren, forfatteren og nobelpristageren Wolfgang Schwitter (Stine Fevik), som har spist seg mett på suksess, kvinner og kunst. Avsondret og trøtt av livet, ivrer han nå etter den siste hvile. Å dø skal imidlertid vise seg å være vanskelig, for hver gang Schwitter tilsynelatende har hostet frem sin siste, sarkastiske raljering mot omverdenen, våkner han til live igjen. Derimot segner de om som fluer, flere av de andre karakterene Schwitter har en relasjon til. Dette er stort sett det forestillingen går ut på – det hele med et trivielt og tilgjort tilsnitt.

            Scenograf Katrin Bombe, som også har laget kostymene, har gitt Dürrenmatts univers en burlesk innpakning preget av en ekshibisjonistisk goth-estetikk. Uttrykket på Gamle scene er svart, dunkelt og industrielt, med seks svære, trommellignende konstruksjoner installert under scenetaket. De svartkledde karakterene rager rundt på høye platåsko mens de griper om el-sigarettene sine som om de var livbøyer. En hang til lettkleddhet, og det at karakterenes kjønn ikke nødvendigvis stemmer overens med skuespillerens, er med på å skape et grenseoverskridende og moderne seksuelt uttrykk.

Hyller det meningsløse

Stedet Schwitter har sett seg ut som sitt dødskammer er hans gamle atelier, som i stykkets nåtid anvendes av den talentløse kunstneren Hugo Nyffenschwander (Isak Holmen Sørensen) og hans kone og muse, Auguste (Ida Cecilie Sørensen). Rollefiguren Auguste er iført en slags fatsuit, en heldekkende drakt som gir henne rikelig med naken kropp å forføre med, samt hår ned til knærne. Således blir hennes tilstedeværelse som estetisk og seksuelt objekt (og kun det) understreket på en ekspressiv og plump måte. Generelt synes jeg det er positivt når man tør å tenke helt nytt om en forestillings scenografiske ramme, men her skulle jeg gjerne forstått mer av bakgrunnen for grepene som er tatt. Det kan virke, slik som i tilfellet med Augustes Michelin-kropp, som at eksteriøret er med på å pumpe opp under det farse-pregede og banale ved forestillingen. Kanskje bidrar dette til at en potensiell substans i innholdet overdøves.

            Det samme kan man si om regien, her smøres det tykt på i stedet for at publikum får ane og forstå sammenhenger selv. For eksempel får publikum allerede godt innblikk i Schwitters kvinneerobringer gjennom handling, tilbakeblikk og replikkutveksling, men i tillegg blir vi vitne til en parodisk, ekstatisk – rett og slett masete – orgie mellom ham og to andre karakterer hvor motivasjonen til i alle fall den ene deltageren fremstår noe uklart for meg. Det er liten tvil om at nettopp det overfladiske er ment å skulle løftes frem og hylles i denne oppsetningen av Meteoren, som for å understreke hovedpersonen Schwitters pessimistiske verdensanskuelse. Men, dette ensporede fokuset gjør det samtidig vanskelig å bli engasjert i historien og karakterene – enten de tumler av scenen i ekstase eller dødskramper.

Imponerende skuespill

Mye av det formåls- og innholdsløse kunne ha vært unnskyldt hvis humoren i manus traff bedre. Jeg trekker på smilebåndet av flere av Schwitters utsagn, som hans beskrivelse av livet som «et uhelbredelig utslett», hans grundige utskjelling av både forleggere og kritikere og hans tørre betraktninger om egen kjendisstatus. Latteren kommer imidlertid sparsommelig, og en del av situasjonskomikken oppleves platt eller litt billig.

            Det er skuespillerprestasjonene som står igjen som forestillingens høydepunkt. Feviks Schwitter er gjennomført morken, og hun bærer rollefiguren godt. Alle skuespillerne unntatt Fevik spiller flere roller, noen helt opp til fire ulike, og de holder på energien gjennom hele den 3, 5 timer lange forestillingen. Både Vetle Bergan i sin rolle som Schwitters eks-kone Olga og Ingrid Bergstrøm som Olgas mor, fru Nomsen, har noen svært gode partier hvor de til og med makter å gi Meteorens karakterer og handling et glimt av genuin, dyptfølt inderlighet.