Leder: Tragedien i dag

Norsk Shakespearetidsskrift fyller 20 år, og i lederartikkelen til forrige utgave, skrev vi at neste ville bli et jubileumsnummer. Gratulasjonene har vår medarbeider Valborg Frøsynes tatt seg av, i enqueten, men fra skåltalene beveger vi oss raskt over i en tematikk som ikke fremstår som direkte jubileumsvennlig. Vi har lenge ønsket å lage et temanummer om tragedien, uten helt å finne retningen, selv om det strengt tatt kanskje ikke trengs en nærmere begrunnelse enn at tragedien er en hjørnestein i teaterrepertoarene. Eller at resepsjonen av de klassiske tragediene vanligvis begrenser seg til anmeldelser, i aviser eller tidsskrift, av bestemte produksjoner, men ikke settes i en større (diskursiv) sammenheng. I denne utgaven har vi likevel ikke hatt som målsetning å lage et seminarpreget særhefte, eller redegjøre for hvor tragedieforskningen står i dag. Bidragene i temabolken «Tragedien» er knyttet til kunstnerisk praksis, aktuelle forestillinger og tolkninger, men også ny scenetekst og dramatikk. En påskyndelse til å ta opp det avskrekkende temaet, var Roland Lysells rapport fra årets festival i Avignon, som han skrev i sommer, og hvor han bemerker at det har skjedd et perspektivskifte i forhold til (en del) regissørers tilnærming til tragedien. Der man i det 20. århundre gjorde forsøk på å gjøre tragediene (spesielt de gamle grekerne og Shakespeare) til våre samtidige, går i dag flere teatermakere i motsatt retning: det handler om å løfte våre moderne liv inn i den tragiske tradisjonen, i følge Lysell (side 28).

            Et tilsvarende perspektiv på tragedien finner man i Anna Fosses essay «Eksistens som lagnad, lagnad som eksistens”, som åpner denne utgaven. Her diskuterer hun ny nordisk dramatikk, med eksempler fra stykker av blant annet Lars Norén, Jon Fosse, Mattias Andersson, Jokum Rohde, Line Knutzon og Peter Asmussen. I essayet skriver hun at det er lett å la seg overvelde av den teoretiske tradisjonen, og at mengden av nyere forskning kan virke uoversiktlig. Men hun fremholder at man kan se at oppfatningen av samtidstragedien følger to hovedlinjer: «den som i samsvar med tradisjonen tolkar tragedien logosentrisk, og den som insisterer på at tragedien fundamentalt ikkje kan skiljast frå den sceniske realiseringa. I regiteaterets æra og i ei stadig performativisering av kunsten er det nærliggande å tenkje tragedien som eit modus eller som ein ‘dimensjon av framstillinga’». Det at den tragiske erfaring er «erfaringa til den som opplever den tragiske handlinga som tilskodar, betraktar, som deltek i framstillinga som mottakar eller som medopplevar», er et sitat fra Hans-Thies Lehmanns studie Tragödie und dramatisches Theater (tidligere anmeldt her i tidsskriftet).

            I denne seksjonen trykker vi et intervju med regissørene bak Poste Restantes It’s a tragedy og anmeldelser av aktuelle oppsetninger, som Eirik Stubøs Oidipus/Antigone, Mount Olympus av Jan Fabre, Die griechische Trilogie av Simone Stone og Antigone av Ann Liv Young. Forestillinger som ved siden at tragediene som ble vist i Avignon, kan stå som eksempler på de to hovedlinjene Anna Fosse nevner.  

            «Hotet mot tillvaron är stora, det blir så episke proportioner på allt,» sier Linn Hilda Lamberg og Benjamin Quigley i Poste Restante (side 24), med referanse til klimaendringene og høyreekstremismen. Noe som leder til andre del av temabolken, som har overskriften «Tragedien og det antropocene». Her diskuterer Mariken Lauvstad og Frank Raddatz i essayene «Den ultimate tragedie?» (side 46), og «Scene og antropocen» (side 52) dagens klimandringer blant annet ved hjelp av tragediens begreper. «Antropocen’ er et foreslått navn på det geologiske tidsavsnittet vi nå er inne i og som skal etterfølge holocen,» står det i Store Norske Leksikon. Det har også blitt et sentralt begrep innenfor scene- og samtidskunst, som det fremgår av Lauvstads essays, hvor kompaniet De Utvalgtes Skipet blir nevnt som et eksempel, og antropocen var også tema for Teaterfestivalen i Fjaler i fjor høst.

           Under arbeidet med denne utgaven ble vi gjort oppmerksom på at temaet for Norsk kulturråds Årskonferanse 2018 er: «Siste akt — kunst og kultur i miljøkrisens tid». Det er en header som ville være utenkelig for bare få år tilbake, bemerket Mariken Lauvstad under arbeidet med sitt essay.

            Frank Raddatz’ essay åpner med å gjøre oppmerksom på at «de økologiske ressursene for hele 2018 var oppbrukt allerede i april i år». I teksten trekker han på omfattende lesning, med Benjamin, Brecht og Heiner Müller som sentrale referanser.  I flukt med at han kaller den «en spekulasjon” handler teksten hans ikke bare om samtiden, men også om en forestilt fremtid. Det gjør at den, paradoksalt nok, etterlater seg et håp, til tross for at  scenarioet han streker opp er dystert.

            Som nevnt, trykker vi en anmeldelse av Jan Fabres Mount Olympus, selv om forestillingen også er anmeldt tidligere her i tidsskriftet. Bakgrunnen er både anklagene som er rettet mot Jan Fabre i et åpet brev fra tidligere dansere i kompaniet Troubelyn (se: shakespearetidsskrift.no). Men også at innvendingene Sébastien Hendrickx kommer med, i sin svært kritiske anmeldelse av Mount Olympus, er relevante i forhold til temaet tragedien. Mount Olympus er ellers møtt med ovasjoner, visstnok også da den ble vist i New York i midten av november. Kanskje for siste gang. Blant forestilllingsmaterialet på hjemmesiden til teatret som viste forestillingen, var det tekster av Hans-Thies Lehmann og Richard Schechner. Tungvektere som etter vårt syn gjør det betimelig å publisere en motstemme som Hendrickx, som vel og merke skrev kritikken utifra et annet perspektiv enn #metoo, og lenge før publiseringen av det åpne brevet. I etterkant av at forestillingen ble vist, har Marina Abramovic skrevet en hyllest til Jan Fabre, som er lagt ut på hans Facebook-hjemmeside.

            I denne utgaven kommenterer også Kristian Seltun — avtroppende teatersjef på Trøndelag Teater — Jan Fabres kunstnerskap, og spørsmålet om boikott, som kom opp i forbindelse med det planlagte (nå avlyste) gjestespillet på Bærum kulturhus i januar til neste år. Vi trykker også en artikkel av den belgiske danseren, aktivisten og skribenten Ilse Ghekiere om #metoo-bevegelsen, som hun drøfter på en både informativ, nyanserik og kritisk måte. I tillegg til essays og kommentarer publiserer vi også reisebrev fra Palestina og Israel, festivalomtaler og anmeldelser fra inn- og utland. Vi minner om at vi publiserer anmeldelser på nettstedet shakespearetidsskrift.no. I løpet av året har vi satset på at tidsskriftet både skal imøtekomme behovet for fortløpende kritikk av aktuelle forestillinger, gjennom nettstedet. Men papirformatet gir anledning til en annen fordypning, og selv om denne utgaven ikke innfrir forventningene til en heidundrande jubileumsfest, er det tross alt det å ta pulsen på samtiden som er mandatet.