Slagpasients politiske perspektiv

(Sandvika). Hvor sitter sjelen? Hva skjer med et menneske når han eller hun får et slag? Det blir mye hjerne, en del kropp og flere grenseoverskridelser i Nagelhus Schia Productions’ første helaftens danseforestilling.

Norge får nye dansekompanier i ny og ne. Mange er kortlivede, noen få overlever. Men det er lenge siden Norge fikk et nytt, offentlig dansekompani.

Orobo Novo

Nagelhus Schia Productions

Koreografi: Sidi Larbi Cherkaoui

Musikk: Szymon Brzóska

Scenografi: Alexander Dodge

Kostymedesign: Isabelle Lhoas, Frederick Denis

Lysdesign: Jim French

Dansere: Navala ‘Niku’ Chaudhari, Jon Filip Fahlstrøm, Catharina Vehre Gresslien, Matias Rønningen, Klara Mårtensson, Shintaro Oue, Hanne Elisabeth Svenning, Daniel Sarr, Ida Haugen, Jens Trinidad, Vilja Kwasny og Stian Bergdølmo

Nagelhus Schia Productions, Bærum Kulturhus,12. juni 2019

Vist under CODA, 25.10.2019

Derfor er det en begivenhet når Nagelhus Schia Productions presenterer seg med sin første helaftens produksjon. Med finansiering fra Akershus fylkeskommune (17,5 millioner fordelt på årene 2018­-2021) og Bærum kommune er den ferske produksjonsenheten landets tredje, offentlig finansierte dansekompani, etter Nasjonalballetten og Carte Blanche. I motsetning til disse har kompaniet ingen fast ansatte dansere, bortsett fra de to kunstneriske lederne.

«Kompani» er definitivt den rette betegnelsen hvis vi skal legge debutforestillingen til grunn. Med 14 dansere på scenen er den 70 minutter lange Orbo Novo en krevende, helaftens produksjon. Forestillingen er en stor satsing, selv om koreografien ikke er ny. Den ble laget for ti år siden av belgieren Sidi Larbi Cherkaoui, lederen av det Antwerpen-baserte kompaniet Eastman. Vårt kompanis to grunnleggere, Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby, danset med kompaniet i en årrekke. Cherkaoui er godt presentert i Norge gjennom forestillinger i Bærum Kulturhus. Han regnes som en av Europas mest spennende koreografer, og har mottatt en serie priser.

Orbo Novo betyr «Ny verden» og ble laget for Cedar Lake Contemporary Ballet i New York. Ifølge omtalen skal tittelen spille på koreografens møte med «den nye verden» (som vel må kunne sies å være en antikvert betegnelse for Amerika), de konfrontasjoner som oppstår i møtet, men også de felles røtter amerikanere (med europeisk opphav, vel å merke) og europeere har.

Slagpasientens teksttunge fortelling

Det er vel og bra, men i forestillingens startsekvens er det helt andre ting det dreier seg om. I en teksttung innledning basert på hjerneforskeren Jill Boltes bok My Stroke of Insight (2008) gjøres det rede for de to hjernehalvdelenes ulike funksjoner, samarbeid og motsetninger på tvers av hjernebarken og hvordan de to halvdelene påvirker våre valg, vår mentalitet og sinnsstemning. Så kommer slaget. Den plutselige lammelsen. Sykdommen som setter kroppen ut av funksjon. Tilstanden som får deg til å føle deg fremmed i din egen kropp.

Alt dette fortelles på engelsk. Hvorfor? – er ett av spørsmålene det er grunn til å stille. Premieren er i Norge, publikummet er norsk, og alle planlagte forestillinger skjer i Norge. Kompaniet har tydeligvis internasjonale ambisjoner, selv om det ikke foreligger noen planer om å turnere utenlands. På hjemmesidene står alt på engelsk. Selv ikke DanseFOT, talentutviklingsprogrammet for unge dansere, har norsk tekst.

Men heldigvis, til tross for at det er mye (engelsk) tekst i starten av Orbo Novo, er dansen hele tiden forestillingens dominerende element. Vel og merke hvis vi ser bort fra scenografien. Den består av et fleksibelt rammeverk, store og foldbare skjermvegger med et kvadratisk ribbemønster som danserne kan klatre i og stikke armer, bein og hoder gjennom. Rammeverket settes stadig i bevegelse, før danserne helt til slutt lukker kulissene rundt seg så de blir stengt inne i en kube. Avslutningen viser dem klatrende ut gjennom den innhegningen de har lukket seg selv inne i. Hver for seg og helt alene.

Overskridelser og identitetsproblem

Dermed skaper de en strime av håp: Til tross for en rekke stengsler og (negative) forventninger har du kraften og evnen til å overskride og motsette deg de hindringer som blir satt opp for deg. Også dem du skaper selv. Kan du ikke fjerne grensene kan du i hvert fall flytte dem. Alt sammen formidles gjennom forestillingen i et variert, tidvis bølgende dansespråk med en variasjon av temaer, gruppestørrelser, tempo og danseriske utfordringer. Danserne inngår i ulike konstellasjoner, og forestillingen er variert nok til at de 70 minuttene aldri blir kjedelige.

Orbo Novo og Sidi Larbi Cherkaoui kommer til å være en sentral del av Nagelhus Schia Productions’ tilbud i lang tid fremover. Blant kompaniets syv forestillinger og prosjekter av varierende lengde er tre koreografier skapt av ham. Kun to produksjoner er – hvis du kan si det slik – laget originalt for kompaniet: Det er Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundbys egen koreografi Linked fra 2017 (premiere før kompaniet ble startet) og Shintaro Oues A/WAY, som ble laget for DanseFOT i fjor.

Dette gir kompaniet et identitetsproblem. De lener seg tungt på Cherkaoui. Kanskje for tungt. Å bruke hans koreografier er en lettvint løsning siden både kompaniets kunstneriske leder Guro Nagelhus Schia og nestleder Vebjørn Sundby har danset med ham og hans kompani Eastman. De mangler egne koreografier av tyngde. Å bygge forestillinger med nye, egenproduserte koreografier bør være kompaniets fremste siktemål i tiden som kommer.

Utfordringer med tidsånden

Hvis Nagelhus Schia Productions skal bygge en identitet er de nødt til å finne sin egen vei. Bare navnet synes som en anakronisme. Å kalle opp et dansekompani etter dets leder er et sjansespill. Navnet er trolig valgt fordi Guro Nagelhus Schia har et relativt kjent navn i Norge som danser. Det skyldes primært at hun fikk en sentral rolle i storfilmen Anna Karenina, der Sidi Larbi Cherkaoui hadde koreografien. Men når vedkommende i liten grad har markert seg som skapende koreograf blir navnevalget diskutabelt. Det hadde vært klokere å finne et nøytralt navn. Det burde myndighetene påpekt før de ga kompaniet økonomisk støtte.

Det er grunn til å stille spørsmål ved stykkets relevans i 2019. Orbo Novoer en virtuos forestilling med en tilsynelatende velsignet fin moral. Den var sikkert grei i 2009. Men i dag er utfordringene veldig annerledes. Utgangspunktet i historien om slagpasientens kamp for å gjenvinne sin plass i kroppen er interessant og har en universell karakter. Men fortellingen dreies raskt over i en moralsk, individualistisk retning som (avhengig av politisk ståsted) oppleves mindre relevant i dag.

            I løpet av de ti årene som er gått siden urpremieren er det politiske og moralske klimaet snudd på hodet. I en tid da det politiske skiftet innebærer at motstanden og opposisjonen må baseres på kollektive løsninger, oppleves Orbo Novo som passé. Avslutningen kan synes oppløftende fordi alle klatrer gjennom og ut av stengselet de har låst seg inne i. Men de gjør det hver for seg, uten å samarbeide. Da kan de gå hver til sitt etterpå, uten egentlig å ha overvunnet den hindringen de kjempet mot. Individualismen og egoismen lever videre. De har bare kommet seg ut av stengselet. De vil garantert møte en ny hindring rett rundt hjørnet. I hvert fall i overført betydning, slik kompaniet vil møte motstand hvis de ikke tar tak i de utfordringene de har. Hittil har alt gått på skinner. Nå er det tid for å vise at de er verdt støtten de mottar.

        Forestillingen vil bli satt opp igjen i oktober, i Haugesund, på Lillehammer og på Operaen i Oslo under Coda dancefest 2019.

 


 
Finnes i utgave::