Snelle Hall i Collapsing Distance av Siri&Snelle produksjoner. Foto: Tale Hendnes.

Distansert kollaps

Mellom de smarte tekstene og den følsomme dansen er det noe som glipper. Kan vi finne en måte å minske den distansen, tro?

 

 

Collapsing Distance

Med og av: Siri Jøntvedt og Snelle Hall /Siri&Snelle produksjoner
Katarina Eriksson(SE/USA)
Johanna S. Meyer (USA)
Dansens hus, 20. januar 2018

 

Siri&Snelle er på fornavn med sitt publikum og hverandre. Etter mer enn et kvart århundre som dansende aktører i samtidskunsten skulle det bare mangle, og den ledige fortroligheten de har seg imellom og mot oss på stolene er befriende. Jeg blir likevel sittende gjennom ”Collapsing Distance” på Dansens Hus med en famlende fornemmelse: Hvor skulle vi med dette, igjen?

 

Midtlivskvinnen trer fram

Jeg leter i programteksten for å finne nøkler: ”Gjennom filtrene mestring, feminisme og poesi byr hun på et krevende nærvær – et aggregat av sanseligheter og persepsjoner. Tål det. ” Dette skrives om ”midtlivskvinnen”. Jeg forstår ikke den første setningen helt, men blir smilende nysgjerrig. Jeg er tross alt en nypensjonert danser i midtlivsførtiåra selv, og veit at dette er hjemmebane. Når noe av teksten som er i programmet leveres muntlig fra krøllete huskelapper på scenen, ler jeg godt sammen med resten av den fullsatte salen: Jo, vi kjenner midtlivskvinnen. Hun er ganske klok, men også litt ubehagelig – for seg selv og andre. Tål det.

            Ansatsen og åpningen til forestillingen trenger jeg ikke tåle – jeg elsker den. Snelle strener på skrå over scenen i absurd spisse knallblå pumps og tights med kattedyrmønster og ser oss inn i øynene. Så kommer åpningsteksten – lest av Snelle, ispedd små rytmepinne-slag fra en dypt alvorlig Siri kledt i leopardskinnsleotard (!) fra hals til ankel.  Teksten er snedig – springende, smart. Den leveres med duoens særpregede humor og setter tonen effektivt. Her hører vi om kvinnelig ”hensynsbetennelse” og får sleivspark til forrige kulturminister, her ”selges kroppene våre inn til markedsavdelingen” og midtlivskvinnens nedadgående spiral må ”aksepteres”. Så begynner selve dansen.

 

Uspektakulær dans

Fra det vittige, skarpskårne, går vi rett inn i en verden av sfæriske lyder og dvelende bevegelser. For en som er bevandret i samtidsdans, er dette et velkjent bevegelsesspråk. Mykt og sterkt, nærværende, men nokså innadvendt, med smidig flyt og finurlige detaljer, men svært lite skarpe kanter og direkte musikalitet, lite direkte samspill mellom danserne, og naturligvis: Ingenting av det spektakulære som mer tradisjonelle danseformer byr på. Antakelig er dette bevegelsene som programmet beskriver som ”improvisasjon, det intuitive, det emosjonelle og det sanselige (som settes) i forgrunnen - oppsummert som en insistering på en flytende motstrømsaktivitet.”

 

Gjennom denne første flaten av dans kommer to nye kvinner smygende inn i scenebildet, og langsomt komponeres det i flere kropper kledd i dyreskinnsmønster. Ikke én bevegelse er ubevisst. Her er kvinner som har forsket dypt i bevegelse i årtier.

Hvorfor begynner jeg likevel å kjede meg så veldig? Er jeg rett og slett fanga av den dobbeltheten som jeg tror forestillingen er ute etter: Midtlivskvinnen er ”nedadgående”, her er kloke dansere med helt ”vanlige” kropper – de er som sine bevegelser: Uspektakulære. Vi er i gang med at midtlivskvinnene byr på et ”aggregat av sanselighet og persepsjoner”. Jeg får lyst til å danse sammen med dem, men kjeder meg når jeg ser på. Jeg må kanskje bare tåle det. Men åpningen ga meg en tørst etter noe annet. Noe kvassere. Det er ikke helt nok at jeg får lyst til å bli enda bedre kjent med disse kunstnerne, for jeg ser ikke helt hvor jeg kan slippe inn.

 

Slående bilder

Så kommer det også kvassere partier etterhvert. Ei heks entrer scenen, kler av seg effektene, setter på seg langsynthetsbrillene og kravler inn i sine mørke flagrende klær. Blir gjenfødt ut av gevantene til latterhikst fra salen og danser videre i sin vaklende myndighet.

            Kvinnen fra New York (Johanna Meyer) gjør en studie med en gul saccosekk – en sensuell feiring av, hm… massen? Sammen med den andre gjesten i Siri&Snelles prosjekt, svenske Katarina Eriksson, gjør de en scene som for meg er den som kommer nærmest å la dansen, klærne, musikken og tematikken smelte sammen. Det er hysterisk morsomt, men mer enn dét. Her kollapser distansen, for å bruke forestillingens eget språk, og jeg finner det lett å se hvordan sceniske hendelser gjør noe med tematikken, framfor å fungere som en slags overganger.

 

Lidenskap og ambivalens

Kostelig er også scenen der Siri&Snelle selv utfolder seg i ”passion dance’en” som de nærmest er berykta for i sentrale strøk av danse-Norge. Der avsløres midlivskvinnens tilsynelatende barnslige lengsel etter å danse fint og være gøyal - kle seg ut og kle seg av. Og det er ikke barnslig i det hele tatt, kanskje er det til og med litt rørende for noen av oss, men naturligvis blir det pinlig, noe S&S selv må konstatere etter en tids fryd.

            Utfordringen for en forestilling som har såpass mange vittige og slående enkeltbilder og situasjoner, er at det er en kraftutfordring å holde energien og interessen oppe gjennom hele forestillingsforløpet. Jeg er advart av programmet om at ”Vitale elementer i prosjektet er det nomadiske, fragmenterte og tidsbestemte (…)”, men jeg tar meg likevel i å ønske at kunstnerne kunne insistert på å holde fast den kloa som definitivt er tilstede, men som litt for ofte faller sammen i trangen til å danse mer. Det er naturligvis en slags ironi i å kritisere dansepartiene i en forestilling på Dansens hus for så å ønske seg mer tekst – mer dyptgående objektarbeid, men det er den beste forklaringen jeg finner på at jeg mister interessen fra tid til annen. Her er det tøffe bilder som blir hengende litt for løst – litt for kort. Hvorfor ikke gå enda lenger?

 

Kampen om fortidens drømmer

Kanskje er dette midtlivskvinnens dilemma (antakelig også et dilemma for svært mange midlivsmenn…) At trangen til å gå til ytterpunktene er dempa av tidens tann og livets totaltrykk. En av de framførte tekstlinjene sier det kanskje rett ut: ”hvor ble det av jernviljen, og hvorfor savner jeg den?” Eller, som Siri sier i sin lakoniske tone: ”Det jeg skal si er litt viktig, faktisk.” En replikk som denne lager en ironisk avstand til forestillingens alvor. Det er antakelig med vilje, men skaper likevel en spenning i forhold til forestillingens tematikk: Programteksten igjen: ”(…) det er avgjørende å aktivt kollapse avstanden mellom kunst og arbeid, estetikk og livet”. Det skjer noe rart mellom tekst og gjennomføring her. Det blir som om forestillingen sier: ”Selv om jeg er en midtlivskvinne det er lett å latterliggjøre, så forlanger jeg at du tar meg på alvor, for helvete! – Kanskje.”

            Jeg klarte altså ikke å hvile der jeg kanskje skulle ha gjort det. Snelle forklarte meg jo underveis at ”hvile er viktig”, men slutten overrumpla meg med å gi hvile gjennom å sveipe det hele sammen med en pop-klassiker fra 82-tallet: ”Don’t lose your grip on the dreams of the past. You must fight just to keep them alive.” Så ser jeg på de fire på scenen og veit at det er akkurat det de gjør. Dermed kollapser distansen mellom midtlivsanmelderen og midtlivskunstnerne på scenen. Faktisk. Kanskje. 

Emneord: