Adresse
Norsk Shakespearetidsskrift
c/o Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
N-0167 Oslo
Telefon
(+47) 971 96 772
Publiseringsdato
Type
- Artikkel (1782) Apply Artikkel filter
- Bildegalleri (2) Apply Bildegalleri filter
- Hendelser (4) Apply Hendelser filter
- Innholdsboks (4) Apply Innholdsboks filter
- Notert (5) Apply Notert filter
- Profil (384) Apply Profil filter
- Statisk side (9) Apply Statisk side filter
- Utgave (73) Apply Utgave filter
- Video (4) Apply Video filter
Styreleder på Nationaltheatret Gisele Marchand får støtte av en uavhengig advokat og sier seg ikke inhabil når det gjelder å vurdere leieforholdet til Kanonhallen. Jus-ekspert Jan F. Bernt kom nylig til motsatt konklusjon. Han mener en privat advokats uttalelse ikke er bindende i denne saken.
(Stockholm): Marie Nikazm Bakken skapar en parodi i femton avsnitt på storyn i Wagners «Nibelungens ring», men utan hans musik. Parodin är av halloweenkaraktär och slår in öppna dörrar. Resultatet blir en märklig barnteater för grånade vuxna.
(Trondheim): Multiplié dansefestival når bredt ut ved å tørre å være spesifikke i sin kuratering – årets festival har et imponerende spenn i uttrykk og tematikker, tydelig fundert i verdier som bærekraft, samarbeid og interseksjonalitet.
(Berlin): For femten år siden gjorde Jonathan Meese sin legendariske performance «De Frau» på Volksbühne i Berlin. Når skuespillerne i «Die Monosau» (Monosvinet) nærmest re-enacter forestillingen blir det en interessant parodi på Me-e-steren.
Nationaltheatret skal velge mellom Torshovteatret og Kanonhallen på Løren som bydelsscene. Kanonhallen er deleid av Olav H. Selvaag som sitter i styret på Nationaltheatret. Styrelederen der sitter også i styret i Selvaag Bolig AS. De er begge inhabile i saken mener habilitetsekspert.
Fordommer settes på spissen i Vanessa Goldmanns stykke «Aaron» – som er et samarbeidsprosjekt mellom skuespillerstudenter, skuespillere og musikere og musikkstudenter fra Polen og Norge. Forestillinga er forholdsvis enkel og tradisjonell, men skisserer interessant både aktuelle, politiske identitetskonflikter og fordomsfulle stereotypier.
(Göteborg): Göteborgs tre stora institutioner bjuder på en modern klassiker, «Caligula» av Camus, en nyskriven komedi om undergången, «Quasimodo», samt en dansteaterkonsert. Den senare stod norska Ane Brun för i ett samarbete med Kenneth Kvarnström och Göteborgsoperans danskompani. Det är den av de tre som har mest att säga till sin publik.
(Stockholm): Med sin nytolkning av «Anna Karenina» har Tone Schunnesson og Ragna Wei skapt et moderne drama som løfter den russiske klassikeren til nye høyder, skriver Victoria Kielland.
De unge skuespillerne i «Det Sara skjuler» med Beaivváš er fine formidlere av Kathrine Nedrejords stykke om det dessverre altfor aktuelle temaet voldtekt. Historien blir effektivt og energisk fortalt, men spenningskurven blir noe flat og konfliktene kunne vært spisset mer.
Med «Uventa» bringer Antero Hein parkour inn på scenen – et eksperiment som hadde vært mer interessant om det spektakulære i materialet hadde fått større plass. Forestillingen hadde premiere på Dansens Hus, og spilles på Rosendal teater 24.mars.
Monica Isakstuen er tildelt Den nasjonale Ibsenprisen 2023 for stykket «Dette er ikke oss». Pressemelding med juryens begrunnelse finner du her:
Nå bør Anette Trettebergstuen svare på om navneendringen skjer for å gjøre en tydelig avklaring av oppgavene, eller om det foregår en maktforskyvningsprosess i det stille? sier Tove Bratten overfor medforfatter Inger Buresund. Les kommentar her
(Sandvika): «In C» driver forbi på forrykende og frydefullt vis. Sammen med Lemur med venner har Nagelhus Schia Productions laget en frisk og innbydende forestilling.
Prosa gikk av som vinneren av Årets tidsskrift, videre er Vagant tildelt prisen for beste layout og Norsk Shakespearetidsskrift prisen for faglig formidling og evnen til å nå egen målgruppe. Pressemelding og flere vinnere her
In her skillful and delicious monologue «My Dinner with Putin», Kate Pendry unpacks the manifold ways in which we ethically reason ourselves into making wrong decisions.
Vi kjenner til historiene, og likevel trenger vi å høre dem igjen. Man blir fortsatt slått ut av Primo Levis «Hvis dette er et menneske». Alan Lucien Øyen er rett og slett veldig god til å lage teater, og Øystein Røger spiller med verdighet, og blir nok enda bedre når teksten får satt seg litt. Dette er noe så mange som mulig må få med seg.