(Skien): Ibsen Scope Festival er det nye navnet på teaterfestivalen, som har blitt avholdt i Skien siden 2008, for å synliggjøre mottakerne av de internasjonale Ibsen-stipendene. Festivalen har endelig landet på et velfungerende format og byr på spennende møter mellom den norske og internasjonale scenen.
71 av deltakerne på Ibsen Scope i Skien, sendte følgende brev til innenriksministeren i Storbritannia, Priti Patel, der de ber henne om å stanse utleveringen av Julian Assange til USA. Brevet er også sendt til The Guardian.
(Kristiansand) Dramatiseringen av kultklassikeren «Anne», Paal-Helge Haugens modernistiske punktroman fra 1968, ble mer aktuell enn noen kunne forutsett. Oppsetningen forklarer hvorfor boken er kommet i stadig nye opplag.
Goksøyr & Martens med en konstnärligt genomförd och i detaljarbetet slående stark föreställning.
Tg STAN besøker Nationaltheatret med «Poquelin II» som består av to Molière-stykker som spilles i ett, uten pause. Den belgiske teatertruppen har en slentrende spillestil og presenterer «Den gjerrige» og «Den adelsglade borger» sympatisk, men det blir en tålmodighetsprøve.
«Hudriket – et arnested for berørere» er ein sensorisk ekstase, ei taktil vekking av døsande sansar og eit meir enn kjærkome rike å tre inn i.
Ti fantastiske dansere inviterer oss med på en kort og intens fest i Brasils favelaer, men Alice Ripoll forlater oss ved inngangen, og vi får aldri helt bli med inn.
Fem kvinner i alderen 53 til 74 på Hovedscenen i Dansens Hus synliggjør livets mange aldre, utvider begrepet virtuositet, og tilbyr et friminutt for levd liv.
Scenografien er smakfull, skuespillerne utmerkede og regien elegant, men i sin tilsiktede dialog med dagens debatter tør oppsetningen ikke å ta diskusjonen om foreldreansvar helt ut.
«Jane Eyre» i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret er medrivende og morsom, har et a-lag av skuespillere, vakker musikk og er visuelt slående – men hva slags feminisme er det som blir presentert? Er den noe hul?
Teatret er, som livet, flyktig. Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid.
(Kristiansand): Musikken og skuespillerprestasjonene holder stand i en dristig og noe uklar oppsetning av «Rosmersholm».
(Tromsø): Årets Vårscenefest satte det samiske på agendaen, og inneholdt et vidt spenn av uttrykk, fra det frekke og politiske til det poetiske og terapeutiske. For en norsk tilskuer var det både opprørende og opplysende å forstå mer av de traumene fornorskningspolitkkken har påført Sápmi, skriver vår anmelder Camilla Eeg-Tverbakk.
Med «The Look» på Nationaltheatret presenterer Susie Wang en scenisk fortelling med mytologiske referanser. Den er voldelig, morsom, smart, kul og fullstendig uforutsigbar, men den kunne gjerne vært litt lenger.
(Trondheim:) «Bartleby» på Trøndelag Teater er en intens og tett forestilling i en lavmælt framtoning, og presenterer en underlig fortelling i et underlig landskap. I spennet mellom tekst og scene oppstår et riktig godt teater.
(Tromsø): «Min briljante venninne» på Hålogaland Teater tviholder på publikums oppmerksomhet i de nesten seks timene stykket varer. Trine Wiggens regi er tett og solid og får, på tross av et par svake punkter, fram feminisme og klassemotsetninger, avhengighet og frigjøring, vennskap og svik. Og skuespillerne er, ja: briljante!
Skarp og treffende stormer Liv Gulbrandsen Nationaltheatret med «Hold kjeft, det er Ibsen!» Hun tar oss med på en Ibsen-reise som egentlig er hele landets ferd. Og underveis ler vi så vi skratter.
Inger Burestund og Tove Bratten diskuterer i denne teksten hvordan oppsetningen av «Tid for glede» imøtekommer den gamle etterspørselen etter en 'likestilt dramaturgi'.
På Nationaltheatrets scen i Kanonhallen på Løren ges den svenska ungdomsromanen «Agnes Cecilia» i en finstämd dramatisering och regi. Originalets gammaldags fingervisningar undviks i en lekfull och lätt tollkning.
(Tromsø): Hvordan er det å være kvinne og ikke være pen, kanskje til og med stygg? Hva betyr det å ikke bli sett på som attraktiv og tiltrekkende, hvordan ser et slikt liv ut?

Sider