(Köpenhamn): De gula västarnas proteströrelse tar plats på scen i danska Mungo Parks rykande aktuella «De hovedløse». Uppsättningen ger kropp och röst åt de «vanliga» medborgare som så ofta blir åsidosatta av samhällets eliter och mer spektakulära aktörer.
Något blir kvar av klasssikerna för att hjälpa oss genom dagen, som Samuel Beckett säger i sin egen klassiker från 1961. Det är en glädje att den sätts upp.
Susie Wang repeterer og eksemplifiserer på sitt skarpeste inntil det kun er pust og puls igjen å høre. Samtidig får halvdårlige sørstatsaksenter og generisk filmdialog premiéplassering i denne slow-motion-farsen.
«Psykt Blod» er en dobbeltime i drama som blir til en kraftbombe av identitetskonflikter og assimileringsforsøk.
(Bergen): Forestillingen «Heim 3» vil altfor mange ting samtidig. 
Modig portrett av en ung HIV-smittet scenekunstner, med en sterk bevissthet om det kollektive og historiske aspektet ved sykdommen.
(Sandnes): Tale Dolven og Igor Shyshko får det å miste balansen til å se naturlig ut, og det er rørende når de lar publikum få kjenne på den omsorgen de viser hverandre.
(Bergen): Oppsetningen av «Cabaret» på Den Nationale Scene lykkes i å lage forrykende underholdning. Men vel så viktig er det at regissør Nina Wester evner å løfte frem stykkets alvor.
(Oslo): I det samiske nasjonalteatret Beaivváš og regissør Jon Tombres «Olbmot/Folk» sidestilles teaterets virkemidler i et kompositorisk verk. Undersøkelsen av rasetenkningen og dens historie har blitt en naiv potpurri av lyd og bilder – så naiv at jeg opplever den som etisk vanskelig å svelge.
I «Lappjævel» ser vi den strukturelle volden den norske stat påførte samiske barn under fornorskningspolitikken gjennom blikket til skolegutten Samwo.
(Tromsø): Att förmedla nordnorsk identitet genom dans kan sägas vara ett modigt val av koreografen Simone Grøtte. Temat är fullt av inarbetade stereotyper och förväntningar, både inifrån och utifrån landsdelen sett.
Forfattarane heng nokså markant etter utviklinga, skriv teatersjef Erik Ulfsby i denne meldinga av boka «Teaterbransjen» av Rikke Gürgens Gjærum og Anne-Britt Gran.
Forestillingen «Discord» av kompaniet SUPERNOVA er en pågående bevegelseskonsert der samtidsdansen får ekspandere til nye og hittil ukjente høyder.
(Kristiansand): «Jonas» - en bombe av en forestilling, et fyrverkeri av sceniske muligheter i jubileumsåret for Jens Bjørneboe
(Bergen): I Trine Wiggens oppsetning av Jon Fosses «Namnet» oppleves det som greit å le, selv om det gjør vondt. Kjedelig er det aldri.
Ved å nytte sameksistens som motor for det skapande arbeidet blir Bløtkokt ein til tider interessant performance som tangerer både det inderlege og overfladiske.
Musikalen «Så som i himmelen» vet hvilke knapper den skal trykke på. Men på premieren på Oslo Nye var det mest bevegende publikums reaksjoner.
I «Status Quo» av Maja Zade blir kjønnsrollene stilt på hodet for å blottstille mannssamfunnets hersketeknikker. På Rogaland Teater blir det til tider morsomt, men for forutsigbart til å bli farlig.
Danseteaterforestillinga «Sammenbruddet» av Jo Strømgren Kompani overraskar på ingen måte når det kjem til verken manus, regi eller format. Prestasjonen til skodepelar Kate Pendry slår derimot knock out på både motspelar og publikum.
Doris Uhlichs «Every Body Electric» utfordrer sine tre danseutøvere og deres rullestoler, der den beveger seg i landskapet mellom alvor, grovkornet komedie og opprør.

Sider