«Sigd» av Ruth Lillegraven på Scene 3 på Det Norske Teatret blir vellukka mykje på grunn av det fysiske uttrykket til skodespelarene. Det er Magnus Myhr som har vore koreograf. Somme parti blir likevel noko langdryge.
(Førde): «Jostedalsrypa» er en utfordrende og nyskapende teaterforestilling med en stor dash «Jungelboken» og en liten del «Brødrene Løvehjerte» i seg.
(Stavanger): Monica Isakstuen fortsetter sin boring i foreldreskapets mørke kroker i «Se på meg når jeg snakker til deg» på Rogaland teater. Det blir ikke fullt så skummelt som det kunne vært, trass i utmerket spill og en sterk tekst.
Hildur Kristinsdottirs och Eirik Willysons uppsättning är en fortsättning av Ibsens stycke ‹‹Lille Eyolf››, och en vidareföring av det stillestånd som den slutar i. Det är en fantastisk föreställning.
(Bergen): Det er en begivenhet at et nytt stykke av Fredrik Brattberg settes opp på en norsk scene. Bare synd at utøverne ikke riktig vet hva de skal gjøre med teksten.
Ein samtale med dramatikar Maria Tryti Vennerød, som er aktuell med Jostedalsrypa på Sof-teater. Om skrivinga, politikken, samtida og synet på teaterets essens. Midt i livet.
Vibeke Tandbergs teaterdebut, Hunder, er premiereklar på Malersalen i januar 2020. Mer om Nationaltheatrets 2020-repertoar her:
(Göteborg): Göteborgsoperan och dess danskompani träffade rätt nästan på dagen. Genom att ge Ohad Naharin i uppdrag att återskapa sitt verk «Virus» från 2001, till vars grund ligger Peter Handkes första text för scenen, fick man en premiär som ägde rum dagen efter annonserandet av Nobelpriset till den österrikiske författaren.
Koreograf, danser og pedagog Merete Bergersen er en legende innen norsk dansehistorie. Hun var en av initiativtagerne til Høvik Ballett, Norges første frie dansegruppe, som markerer 50-års jubileum i år. Gruppen hadde stor betydning for utviklingen av norsk moderne dans og regnes som starten på det frie dansekunstfeltet vi ser i dag. Bergersen ble etter hvert hovedkoreograf for kompaniet og har i løpet av sin lange karriere koreografert over 60 forestillinger.
(Trondheim): «Dødsdansen» på Trøndelag Teater spilles i et intimt rom og med et humoristisk blikk på ekteskapet fra helvete.
På Nationaltheatret görs modern, välskriven dramatik. I Bjørn Flobergs uppsättning av Simon Stephens «Harper Regan» blir det till en i stort sett lyckad resa in i livets insikter.
(Skien): En liten todagers teaterfestival på Ibsenteatret i Skien kastet undertegnede på hodet ut i en verden i brann. Fra diktaturets spøkelser i Brasil til hindunasjonalismen i India, kvinnekamp i Kina og Libanons sinne overfor Vestens hykleri: Ibsen Awards festival er befriende våken og framstår helt tett på vår globale virkelighet.
Hvordan kunne en ikke-demokratisk og uopplyst kultur for 400 år siden være mer tolerant overfor uttrykk for homoseksuell kjærlighet enn vår egen? Spør den amerikanske Shakespeare-forskeren Stephen Greenblatt. Artikkelen hans ble skrevet i forbindelse med lanseringen av «Shakespeare in love», som nå settes opp som teater på Nationaltheatret med tittelen «Forelska i Shakespeare». Premiere 15. november.
I forestillingen Nobel Savage, av den finske koreografen Sonya Lindfors, snus normene på hodet; her blir hvithet ”det andre”. Slik stiller forestillingen grunnleggende spørsmål om representasjon, som fort kan strekke seg utover scenekanten. Hvordan speiler CODA-festivalen som helhet denne tematikken?
(Haugesund): Med «En midtsommernattsdrøm» har Haugesund teater knekt en musikalsk kode, i en oppsetning som fenger publikum og gir en befriende letthet til Shakespeares klassiker.
Det er symbolikken i scenebildene; referansene i musikken, bevegelsene og de ved første øyekast absurde og komiske handlingene, som forteller historien i «And so you see». Bak hvert enkelt element skjules avtrykk fra kolonihistorien, men det dypeste avtrykket bærer utøver Albert Silindokuhle Ibokwe Khoza på sin egen kropp.
Hanne Dieserud fortsetter å gestalte fornemme fylliker med presisjon, ett år etter kraftprestasjonen i «Hvem er redd for Virginia Woolf». I «En sporvogn til begjær» er det med så mye smerte at vi nesten tyr til flaska sammen med henne.
(Sandvika). Hvor sitter sjelen? Hva skjer med et menneske når han eller hun får et slag? Det blir mye hjerne, en del kropp og flere grenseoverskridelser i Nagelhus Schia Productions’ første helaftens danseforestilling.
Soloforestillingen PEER/BITCH, av koreograf Henriette Pedersen og forfatter/dramatiker Runa Borch Skolseg, nærmer seg yttergrensen av det mannlige, heteroseksuelle blikket.
Den lille, men høylytte skuespillertrioen i «Tschick - adjø, Berlin» klarer å skape et detaljert og deilig antiklimatisk scenelandskap ved hjelp av 1 pk. Pop Rocks, P-max og nostalgi fra 2010.