(Bergen): Oppsetningen av «Cabaret» på Den Nationale Scene lykkes i å lage forrykende underholdning. Men vel så viktig er det at regissør Nina Wester evner å løfte frem stykkets alvor.
(Oslo): I det samiske nasjonalteatret Beaivváš og regissør Jon Tombres «Olbmot/Folk» sidestilles teaterets virkemidler i et kompositorisk verk. Undersøkelsen av rasetenkningen og dens historie har blitt en naiv potpurri av lyd og bilder – så naiv at jeg opplever den som etisk vanskelig å svelge.
I «Lappjævel» ser vi den strukturelle volden den norske stat påførte samiske barn under fornorskningspolitikken gjennom blikket til skolegutten Samwo.
(Tromsø): Att förmedla nordnorsk identitet genom dans kan sägas vara ett modigt val av koreografen Simone Grøtte. Temat är fullt av inarbetade stereotyper och förväntningar, både inifrån och utifrån landsdelen sett.
Forfattarane heng nokså markant etter utviklinga, skriv teatersjef Erik Ulfsby i denne meldinga av boka «Teaterbransjen» av Rikke Gürgens Gjærum og Anne-Britt Gran.
Forestillingen «Discord» av kompaniet SUPERNOVA er en pågående bevegelseskonsert der samtidsdansen får ekspandere til nye og hittil ukjente høyder.
(Kristiansand): «Jonas» - en bombe av en forestilling, et fyrverkeri av sceniske muligheter i jubileumsåret for Jens Bjørneboe
(Bergen): I Trine Wiggens oppsetning av Jon Fosses «Namnet» oppleves det som greit å le, selv om det gjør vondt. Kjedelig er det aldri.
Ved å nytte sameksistens som motor for det skapande arbeidet blir Bløtkokt ein til tider interessant performance som tangerer både det inderlege og overfladiske.
Musikalen «Så som i himmelen» vet hvilke knapper den skal trykke på. Men på premieren på Oslo Nye var det mest bevegende publikums reaksjoner.
I «Status Quo» av Maja Zade blir kjønnsrollene stilt på hodet for å blottstille mannssamfunnets hersketeknikker. På Rogaland Teater blir det til tider morsomt, men for forutsigbart til å bli farlig.
Danseteaterforestillinga «Sammenbruddet» av Jo Strømgren Kompani overraskar på ingen måte når det kjem til verken manus, regi eller format. Prestasjonen til skodepelar Kate Pendry slår derimot knock out på både motspelar og publikum.
Doris Uhlichs «Every Body Electric» utfordrer sine tre danseutøvere og deres rullestoler, der den beveger seg i landskapet mellom alvor, grovkornet komedie og opprør.
(Molde): Denne sesongen har både Teatret Vårt og Trøndelag Teater valgt å satse på kultklassikeren «Bartleby» av Herman Melville. En historie som har inspirert filosofer som Giorgio Agamben, Gilles Deleuze og Slavoj Žižek. Det er ikke så merkelig, for historien har flere viktige filosofiske poeng for vår tid. Men blir det godt teater? På Teatret Vårt har det i hvert fall blitt en modig utforskning av en teaterform – og dens begrensninger.
Kirsebærhagen på Det Norske Teatret har fleire gode element, men blir dessverre for statisk og treig.
At det politiske budskapet i «Reform 97»Reform 97 på Nationaltheatret er krystallklart, er forfriskende. Men det gjør også forestillinga litt overtent.
(Trondheim): Femti naboer får snakke om sitt forhold til bydelen Lademoen, om nabolaget og om naboskapet. Et utall noder svirrer i luften og på scenen.
(Göteborg): Regissören Mattias Andersson ställde en provocerande fråga till 137 svenskar. Vad skulle de göra annorlunda, om de fick leva om sina liv. Svaren bearbetades till en pjäs och iscensättningen blev en stundom monoton iscensättning om svenskens, särskilt landsortssvenskens, isolering.
«Villanda» på Det Norske Teatret starter lovande, men fell snart inn i eit konvensjonelt og kvardagsleg spor. Omsetjinga av Henrik Ibsens knallgode tekst er fin og han er framleis relevant.
Forfatter og dramatiker Linda Gabrielsen kommenterer 2. opponent Merete Morken Andersens innlegg under disputasen til Finn Iunker på KhiO, 12. januar.