«Okkupasjonens fanger», skrevet av jødisk-israelske Einat Weizman i samarbeid med palestinske politiske fanger, er blitt renskåret og presist teater i Marius Kolbenstvedts regi. Stykket løfter respektfullt fram de av ofrene for Israels okkupasjon av Palestina som det står dårligst til med: politiske fanger i israelske fengsler og leire.
En nybarokk mangfoldslek om tilhørighet: Når det å være innenfor utenforskapet er å være utenfor et innbilt felleskap.
(Skien): I Teater Ibsens versjon står Gregers Werle tiltalt for å ha oppfordret Hedvig til selvmord. Det har det blitt melodramatisk teater av, som engasjerer publikumsjuryen nok til at de på premieren fant Gregers skyldig. Men jeg er ikke like overbevist, for den som forårsaket Hedvigs selvmord var jo Ibsen.
(Førde): «100 songar» på Teater Vestland er en enkel, men varm og musikalsk drevet forestilling om menneskeskjebner og livets lydspor når alt går opp i flammer.
Sterke dikt møter sterke sanger i «Menneske, kjære menneske». Men hvorfor koppes ikke hendene mer rundt materialet?
(Köpenhamn): De gula västarnas proteströrelse tar plats på scen i danska Mungo Parks rykande aktuella «De hovedløse». Uppsättningen ger kropp och röst åt de «vanliga» medborgare som så ofta blir åsidosatta av samhällets eliter och mer spektakulära aktörer.
Något blir kvar av klasssikerna för att hjälpa oss genom dagen, som Samuel Beckett säger i sin egen klassiker från 1961. Det är en glädje att den sätts upp.
Susie Wang repeterer og eksemplifiserer på sitt skarpeste inntil det kun er pust og puls igjen å høre. Samtidig får halvdårlige sørstatsaksenter og generisk filmdialog premiéplassering i denne slow-motion-farsen.
«Psykt Blod» er en dobbeltime i drama som blir til en kraftbombe av identitetskonflikter og assimileringsforsøk.
(Bergen): Forestillingen «Heim 3» vil altfor mange ting samtidig. 
Modig portrett av en ung HIV-smittet scenekunstner, med en sterk bevissthet om det kollektive og historiske aspektet ved sykdommen.
(Sandnes): Tale Dolven og Igor Shyshko får det å miste balansen til å se naturlig ut, og det er rørende når de lar publikum få kjenne på den omsorgen de viser hverandre.
(Bergen): Oppsetningen av «Cabaret» på Den Nationale Scene lykkes i å lage forrykende underholdning. Men vel så viktig er det at regissør Nina Wester evner å løfte frem stykkets alvor.
(Oslo): I det samiske nasjonalteatret Beaivváš og regissør Jon Tombres «Olbmot/Folk» sidestilles teaterets virkemidler i et kompositorisk verk. Undersøkelsen av rasetenkningen og dens historie har blitt en naiv potpurri av lyd og bilder – så naiv at jeg opplever den som etisk vanskelig å svelge.
I «Lappjævel» ser vi den strukturelle volden den norske stat påførte samiske barn under fornorskningspolitikken gjennom blikket til skolegutten Samwo.
(Tromsø): Att förmedla nordnorsk identitet genom dans kan sägas vara ett modigt val av koreografen Simone Grøtte. Temat är fullt av inarbetade stereotyper och förväntningar, både inifrån och utifrån landsdelen sett.
Forfattarane heng nokså markant etter utviklinga, skriv teatersjef Erik Ulfsby i denne meldinga av boka «Teaterbransjen» av Rikke Gürgens Gjærum og Anne-Britt Gran.
Forestillingen «Discord» av kompaniet SUPERNOVA er en pågående bevegelseskonsert der samtidsdansen får ekspandere til nye og hittil ukjente høyder.
(Kristiansand): «Jonas» - en bombe av en forestilling, et fyrverkeri av sceniske muligheter i jubileumsåret for Jens Bjørneboe
(Bergen): I Trine Wiggens oppsetning av Jon Fosses «Namnet» oppleves det som greit å le, selv om det gjør vondt. Kjedelig er det aldri.