Trioen Toralv Maurstad, Espen Skjønberg og Barthold Halle (regi), ville i 2022 vært 290 år og har en nesten like lang teatererfaring, skriver Barthold Halle i sine minneord om Toralv Maurstad.
(Bergen): Dansesoloen «Uprising» av franske Tatiana Julien frå 2018 leikar med motstand og opprørarestetikk. Ein kan kalla det å gå berserk, med presisjon som ekstraingrediens.
Lars von Triers kultserie Riket og NRK-julekalenderen Kristiania Magiske Tivoliteater går til scenen. Folkefienden i Henrik Ibsens klassiker er en kvinne. Og Borgerteatret inviterer Oslos befolkning til å fremføre sine egne historier på Hovedscenen.
(Trondheim): Å sette opp Krzysztof Kieślowskis «De ti bud» på scenen er et ambisiøst prosjekt. Det er mange faktorer som skal på plass: Å tilpasse en trettifire år gammel fjernsynsserie til vår tid krever både god dramatisering og god regi. Forestillingen kommer nesten i havn.
Thorleif Linhave Bamle har takket ja til en ny åremålsperiode som teatersjef ved Teater Innlandet.
Økonomien ved de tre store teatrene er fremdeles rammet av pandemien. Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene i Bergen har alle solgt langt færre billetter hittil i år.
(Bergen): Under årets Oktoberdans i Bergen ble rommene for å reflektere over dansekunsten godt vedlikeholdt. Selve programmet var særdeles godt sydd sammen, og det er prisverdig at festivalen holdt et rolig tempo.
Det handler om heftige møter som slår gnister selv etter 400 år, om leting etter identitet og tilhørighet, forbudt kjærlighet og de valgene du tar som vil forme og følge deg resten av livet.  I vårsesongen 2023 står ny norsk dramatikk side om side med klassikere fra verdensdramatikken, skriver Den Nationale Scene i en pressemelding.
(Bergen): Skodespelet for ei død kvinne, «Kjærlighetens Antarktis», luggar og river tak i medkjensla di. Det er smerteleg og overveldande i ei tettpakka form – men merksemda er fryst fast i dette iskalde landskapet frå fyste stund.
Vittig og på kornet om å være «nysame», om identitet og tilhørighet i en flerkulturell kontekst.
Formspråket overskygger muligheten til å dyrke spenningen mellom det overtydelige og det subtile og tvetydige i et overraskende samarbeid mellom Toshiki Okada og Nationaltheatret.
(Stavanger): Ole Anders Tandbergs Kirsebærhagen på Rogaland Teater er både poetisk og finstemt. Tsjekhovs tekst hinter med et overbærende smil mildt til fortid, framtid og samtid. Vi får empati for menneskene i stykket, men det drømmeaktige blir også noen steder søvndyssende.
(Holstebro): Odin Teatret har haft premiere på deres sidste ensembleforestilling instrueret af Eugenio Barba. Den spillede kun en enkelt uge i Holstebro, men er nu på turne, og vises i Paris til 19. november. Ved nytår er det slut med teatrets ensemble forestillinger, men Odin Teatret fortsætter med forskellige soloforestillinger, arbejdsdemonstrationer og workshops i forskellige lande.
Direktør Nina Refseth og Ibsenkompaniets Kåre Conradi mener det stadig er håp om at Ibsenmuseet kan åpne igjen. Kulturdepartementet sier midler til drift av Ibsenmuseet er «urealistisk å se for seg».
Ibsen ville fylt 200 år i 2028. Det er et flott jubileum å feire. Men Ibsens nyrestaurerte leilighet i Oslo og det lille og nybygde Ibsen-teatret i Arbinsgate 1 er stengt. Det er en kulturpolitisk skandale!
Noen ganger er 90 minutter ikke nok, Tom Remlov om I desse dagar på Scene 3.
Galaksehopen av Berstad, Helgebostad og Brun er en eklektisk vandreforestilling som sender publikum i bane gjennom et forførerisk og illevarslende univers av «good and trippy vibes only».
Ulf Nilseng mottar Danseinformasjonens ærespris for 2022 under en tilstelning på Dansens Hus i kveld. I innstillingen karakteriseres Ulf Nilseng som en helt unik dansekunstner i det norske dansefeltet. Gjennom sitt kunstnerskap har han løftet fram det skeive perspektivet. Danseinformasjonen markerer også Skeivt kulturår og at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge.
«Home Movie» er åpenbart laget av en erfaren kunstnerisk konstellasjon, men en lettbent behandling av et alminnelig tema avskjærer den fra muligheten til rikere undersøkelser og innsikt.
En underlig, vidunderlig blanding av berserkgang og stålkontroll. Lisa Lies sarkastiske og ville «Utiseta» er reint for mye.