(Köpenhamn) Signe Egholm Olsen gör ett starkt porträtt av den intelligenta och troligen psykotiska barnamörderskan Medea. I Sigrid Strøm Reibos uppsättning av «Medea» blir huvudpersonens utspel ett radikalt ifrågasättande av en rådande världs(o)ordning, där de «normala» framstår som fega och hållningslösa.
Påskeaften avholder Segal Center i New York et 12-timers solidaritetsarrangement for Ukraina. Medvirkende er bl.a. Robert Wilson og Tony Kushner i samtale med Oscar Eustis. Mer om programmet, som strømmes fra kl. 10.00 (N.Y. tid), her:
I «Revenge of the Lawn» sier Helgebostad/Rueslåtten at du kan se til helvete å komme deg vekk fra plenen deres! Men at du kan komme tilbake senere på kvelden, for da er det fest.
Iceland Dance Company sin versjon av «Romeo og Julie» går laus på klassikaren med både ironi, bokstavlege tolkingar og ramme alvor. Samtidig er denne versjonen sin eigen – ekstravagant, gjennomarbeida og fleirsidig .
(Trondheim): Multiplié dansefestival er en sjeldent ambisiøs og upretensiøs festival. Med sin sterke lokale forankring skaper festivalen både uforglemmelige inntrykk og utvider mangfoldet på scenen.
Med «Birds of lll Omen» fortsetter Leven sitt dypdykk ned i stigmaet rundt en «smittsom og uren», skeiv identitet, i et forsøk på å kroppsliggjøre ikke bare egen diagnose, men også virusets historisitet.
(London): 1. april arrangerte Royal Court Theatre en lesning av ukrainske dramatikere, og Natal’ya Vorozhbits skuespill «Bad Roads», som en støtteerklæring etter Russlands invasjon av Ukraina. Den iscenesatte lesningen kan strømmes frem til 9. april.
(Trondheim:) Parsifal er en enfoldig narr på vettløs jakt etter en plass i verden. På Trøndelag teater blir jakten en morsom og rystende reise inn i en regelstyrt virkelighet ingen forstår. Forestillingen er opprørende og god.
Nøktern enkelhet og komisk overdrivelse skaper en sjarmerende, sympatisk og drivende god musikal, med et strålende ensemblespill og fantastiske enkeltprestasjoner.
(Budapest): Valget i Ungarn søndag 3. april stiller alt på spissen – innenfor kulturen er ikke minst det frie feltet truet av reduserte ressurser. Det handler om kjernespørsmål innenfor kulturpolitikken, i landet som har størst kulturbudsjett i hele Europa. Vi har truffet opposisjonens kulturpolitiske rådgiver, Péter Inkei.
I en ny svensk roman blottlägger regissören Jenny Andreasson en osund arbetsmiljö vid Dramaten, tyngd av tystnader och halvsanningar. Hennes fiktion ligger nära verkligheten, och Eirik Stubø, som var chef 2015-19, utpekas särskilt för brister i sitt ledarskap.
Nationaltheatret utsetter årets Ibsenfestival til 2024. Hovedårsaken er at teatret står midt oppe i en fortsatt uavklart rehabiliteringsprosess, hvor usikkerhet rundt utflyttingsdato og midlertidige scener har gjort planleggingen av årets festival svært vanskelig.
(Molde:) På Teatret Vårt settes søkelyset på fellesskapet med «Jo mere vi er sammen». Det er en velspilt og engasjert forestilling, men som ikke utsetter publikum for særlig risiko. Tematikken blir for overtydelig og avklart, der vi, som publikum, ender på rett side av polariseringen.
Will Smiths største øyeblikk ble foreviget av en konfrontasjon med komiker Chris Rock midt under filmelitens formel 1. Kommentar av Grace Tabea Tenga.
(Göteborg): Peter Weiss moderna klassiker Mordet på Marat blir i den polske regissören Jan Klatas tolkning en musikaliskt och audiovisuellt spektakulär ensembleföreställning. I centrum står frågan om det alls är möjligt att göra revolution i dagens fragmenterade, hållningslösa, globala nöjeskultur.
(Bergen): Stig Amdams «Telavåg» er blitt eit gripande portrett av ei mørk krigshistorie.
Statsteatrets framtidsdystopiska lek har bara ett halvbra manus, men ensemblen räddar sig med sin sympatiska form och värmande spelglädje.
Grusomhetens Teater presenterer saktegående teater som stiller krav til publikum.
Oslo Internasjonale Teaterfestival ønsker å feire samholdet og kollektivet etter to års nedstengning. Men er publikum klare for fellesskap, eller føler de seg kanskje litt ferdige med det?
Den nye scenen på Ibsen Museet innvies med «Sancthansnatten», ett av Ibsens tidligste verk. Og det blir spilt slik teater ble spilt på midten av 1800-tallet, altså med deklamasjon, melodrama og geberder. Resultatet er en underholdende og heldigvis upretensiøs forestilling.