I «Mørke 1-4» er fleire eksperimentelle og smale uttrykk i sving samstundes, både samtidsdans, poesi og samtidsmusikk. Det synest å vere eit poeng for koreograf Janne-Camilla Lyster å gjere dansen tilgjengeleg for publikum – i så måte blir kanskje denne framsyninga i overkant kompleks.
(Kristiansand): Susie Wang på Kilden er som en splatterfilm. Ikke bare på grunn av horror, blod og galgenhumor, men også fordi forestillingen skaper et illusjonsunivers som på kino. Når bruddet kommer, ser vi på alle måter avgrunnen i illusjonen.
(Bergen): Selv om forestillingen «Røyk over Isdalen» til tider er litt artig, er stykket mer en kronikk enn det er komikk. Den griper inn i en svært interessant og aktuell diskusjon, men rammefortellingen har visse problemer.
Bertolt Brechts «Den kaukasiske krittringen» på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.
Spørsmål om straffeskyld til side: Bertheussen-saken reiser grunnleggende spørsmål om demokrati, presse og kunstens vilkår.
Forced Entertainments "Complete works - Table Top Shakespeare" ble en umiddelbar suksess med en usedvanlig take: Alle roller ble spilt avgjenstander og forbruksvarer på et kjøkken- eller respatexbord. Serien har fått begeistret mottagelse også i Norge, hvor den er vist på Meteor festivalen i Bergen 2017, og Trøndelag Teater 2019. De som ikke fikk den med seg - fortvil ikke, for nå spilles hele serien i en strømmet versjon, fra Sheffield. Spilleplan under
(Trondheim): Det er enkelt å sette opp Ibsen, og det er enkelt ikke å bry seg noe særlig om ham. For han er jo norsk og berømt, og publikum synes å komme uansett. Trøndelag Teaters «Fruen fra havet» risper litt i overflaten av stykket og lar det stå til.
(Bergen): Stefan Larsson oppsetning av «Onkel Vanja» er ambisiøs og spenstig. Bruken av video gagner noen ganger tematikken. Men forestillingen preges likevel av en litt uvøren bruk av alt det morsomme som finnes i regissørens verktøykasse.
(Mo i Rana): Yngvild Aspelis versjon av Herman Melvilles roman er figurteater på sitt aller beste. Det er presist og fremragende utført. Oppsetninga er tung, mørk og poetisk, men noen steder blir den noe monoton.
Trioen fra «Solaris korrigert» (2016), har lagt fra seg Vaporwave-estetikken og 3D-figurene for å sette opp «bare» Solaris. Et sci-fi-eventyr som i møte med scenerommet blir til salongbord-drama.
De Utvalgte lodder ikke like dypt som tidligere i sin «Fem forestillinger om døden», men mestrer fortsatt å løfte det mørke på en omsorgsfull, mangslungen og vennlig måte.
Festspillene i Bergen 2021 åpner med urpremieren på en destillert symfonisk utgave av Taylor Macs feirede forestilling A 24-Decade History of Popular Music.
Taylor Mac, the American playwright, actor, performance artist, director, producer, and singer-songwriter, has been awarded the International Ibsen Award 2020.
Teater K och skådespelaren Kai Kenneth Hanson, som även producerat, visar med starkt mod och övertygelse, hur en i sig ganska vanlig historia om depression kan gripa tag och övertyga om att det är en god idé att gräva där man står.
(Kristiansand): Julie Rasmussens koreografiske forestilling «Umwelt» har byttet tittel minst to ganger i prosessen, og dette skiftet av fokus merkes også i forestillingen.
En refleksjon om mitt spillerom som melaninrik scenekunstner, sett i lys av Norsk Shakespearetidsskrifts anmeldelse av forestillingen «Spectral»: Debattinnlegg av dansekunstner Mariama Fatou Kalley Slåttøy.
– Det er bemerkelsesverdig at Kulturdepartementet går videre med forslaget om å avvikle ordningen med faste fordelingsnøkler, uten at dette ble gjort rede for i kommuneproposisjonen eller på andre måter er lagt frem til grundig vurdering for Stortinget. Det sier NTOs direktør Morten Gjelten i en første kommentar til regjeringens budsjettfremlegg for 2021 på kulturområdet.
(Porsgrunn): Siri Jøntvedt kommenterer eiga utvikling som menneske, kvinne og kropp i eit rørsletablå av humor og alvor, klasse og kitch.
(Köpenhamn): I Staffan Valdemar Holms stilsäkra, radikala uppsättning av «Faust» lyser skådespelarna i effektfullt samspel med scenens element. Tolkningen är förhöjt sarkastisk men drivs av allvar och sorg över vår västerländska kultur som håller på att krascha i sig själv.
(Oslo): Regissør Eirik Stubø og hans team frir til inderlige Dylan-fans på Det Norske Teatrets hovedscene. Jeg fryder meg over de ulike tolkningene, men er usikker på om jeg har sett kunstneren Bob Dylan i øynene når jeg forlater salen.