Carte Blanche i den uhyggelige dal

Eszter Salamon, som for tiden er stipendiat på KHiO, forteller i et intervju at Monument er en del av en forestillingsserie som startet for ti år siden.

Utgangspunktet da var et antropologisk prosjekt, en refleksjon rundt forholdet mellom koreografi og historie. Et forsøk på å bryte med en vestlig dansehistorisk kulturkanon mellom 1913 og 2013, ved å synliggjøre danser fra konfliktrammede områder, og ritualer som er konfliktrelaterteog som fant sted da store deler av vesten var i krig. Nå har Monument fått en egen historie og fortid; en egen referanseramme som flettes sammen med nåtid og en mulig framtid.The living monument, ifølge Salamon, er et verk der utøverne skal skape og bebo landskaper: «En koreografi der bevegelser, kropper, gjenstander, materialer, lyder og stemmer lever side om side.Jeg har sett et par av de første kapitlene i Monument-serien, som var en intens og fragmentert demonstrasjon av det som jeg forbinder med ritualer og folkedanser utenfor en eurosentrisk dansetradisjon. Det er lite som minner om det i The living monument,og spørsmålet blir da om hva som menes med forestillingsseriens referanse til egen historie og fortid? Jeg kan forstå det som en praksis og metode for å skape, men er det noe publikum har tilgang til? 

Sci-fi landskap

Jeg entrer Studio Bergens scene som for anledningen er et sort og tåkete landskap. Gradvis venner øynene seg til tåka og jeg blir brått klar over hvor nærme utøverne er oss i publikum, og at de er i bevegelse. Det oppleves som om vi har kommet inn i noe som har eksistert for alltid. Vi er omgitt av svart fløyel – fra taket henger tunge scenetepper som ser ut som fjell eller noe tyktflytende som renner ut og ned og dekker hele scenegulvet. Skikkelsene på scenen er ikledd lag på lag med sorte klær: skinnjakker, glitrende polyester og tyll. Ansiktene er dekt av paljettslør, parykker, blonder og en motorsykkelhjelm som ser forbrent ut og sprayet med glitterlakk. Det ser ut som et dekadent sci-fi middagsselskap har eksplodert, og fått syntetisk stoff og lær til å smelte sammen med hud og bli en bio-rustning. Utøvernes bevegelser er en blanding av abstrakte og praktiske gester, som om de har en tydelig funksjon og retning, men ender ingensteds og forblir uforløst. Jeg tenker først at de jobber med slow motion, men innser at det handler om en biologisk annerledes kropp, som må bevege seg på denne måten grunnet fysiologiske begrensninger – som et dovendyr. Denne tvetydigheten går igjen i store deler av forestillingen og forsterkes av at det oppleves som om vi aldri får se begynnelsen eller slutten på de enkelte scenene. For i The living monument blir vi plassert midt i en serie mono-fargesterke tablåer; tidslommer og situasjoner som fremkaller rike assosiative bilder, med noe varierende hell.   

Anakronistisk sansning

Stoffet i taket senkes, og skikkelsene drar fløyelsteppet i hver sin retning. Teppet deles på midten og et blått gulv kommer til syne; den sorte virkeligheten revner. Lyset blir blått og i takt med avdekkingen kommer nye kropper til syne. Scenen transformeres til et akvatisk rom, et menasjeri av sjømonstre og forstørret leketøy: heldekkende bamsekostyme med firkantet kyklophode, tanguhyre og en blå sjøpølse. Gjennom de ulike tablåene som følger er bevegelsesspråket som en rød tråd som binder landskapene sammen: sakte, forsiktig og søkende. Det etableres en egen temporalitet, en meditativ og sansbar logikk som gjør noe med hvordan tiden oppleves. Jeg tenker at det er relasjonene mellom kroppene, bevegelsene og særlig kostyme som utgjør det tidsrommetder laget mellom fortid, nåtid, rom og tid er tynnest og tidvis opphører. Det at bildene og fantasien skapes og drives av et bestemt tempo, gir publikum mye tid til å ta inn de detaljrike og overveldende scenene.

Bærekraftig koreografi

Resirkuleringen av kostymer og materialer fra Carte Blanches eget kostymelager funger svært godt, både som prinsipp og i praksis. Her viser Salamon og kostymeassistent Laura Garnier koreografiske muskler og et godt øye for detaljer og sammensettinger. I noen scener kunne kostymene blitt både banale og barnslige, men sammen med musikk, sang og bevegelse blir de heller noe opphøyd og vakkert. I en scene kommer utøverne inn i heldekkende røde trikoter, som de har bygd ut og deformert med objekter så kroppene ser ut til å ha fått horn og ekstra lemmer. To av skikkelsene går inn i en sakte kamasutra-kontaktimpro, mens en tredje henvender seg til oss og begynner å synge stev. To nye skikkelser kommer til i røde slakterforkle og boksehansker, som minner om ‘the crab people’ i South Park. De stemmer i, og scenen blir komisk. Men ved hjelp av et insisterende og godt samstemt (og trestemt!) ensemble, klarer de å snu scenen til noe fint og inderlig.Det betyr ikke at det banale førsteinntrykket erstattes, men at det oppstår et dobbeltbilde, der både det absurde og sublime får eksistere samtidig og danne en egen estetisk logikk. 

Hukommelsesmaskin

Eszter Salamon forteller at samarbeidet med Carte Blanche er en forestilling som aldri er tenkt eller ment ferdig, men som skal utvikles og endres i tiden framover i møte med nye rom. En konstant resirkulerende prosess som plukker med seg erfaringer, historier og drømmer på veien. Et interessant konsept i seg selv, som kan sees som en kritikk av kunstmarkedets krav om et salgbart og ferdig produkt. Dette leder meg til å tenke på hva som skjer når aktører fra det frie feltet samarbeider med større etablerte institusjoner: hvem er det som til syvende og sist bestemmer infrastrukturen for selve prosessen, og da spesielt tiden? Hvor møter institusjonen Carte Blanche feltet og på hvilken måte? Prøvelokaler og økonomi er bra det, men hva med rammene for den skapende delen? I feltet står man noe friere til å eksperimentere med hva en kunstnerisk prosess er og kan være, og man har i lengre tid vært oppmerksom på at måten man velger å jobbe på har mye å si for sluttproduktet. Er forestillingsstedene åpen for – og villig til å tilrettelegge for en slik prosess? Eller forblir det en idésom ikke forløses? 

            I The living monumentproduserer fantasimaskinen ujevnt: der noen scener er en intens reise inn i det underbevisste, blir andre sittende fast i det første laget. Jeg opplevde at noen overganger blir for pragmatiske – alt jeg så var scenearbeidere som pakket sammen et stort teppe, i sakte film. Slike overganger tok for mye plass og jeg ble utålmodig med inn i neste scene. Synd, for når forestillingenfungerer er den et display av endeløse meditative landskap og situasjoner, hvor det i et drevende tempo og enkle grep gjøres imponerende sceneskift. Gjerne alt på en gang, uten at det blir masete.