Kulturboikott?

Som reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina, har bl.a. et universitet i Italia avlyst  et Dostojevskij-kurs, og - for å ta et mer nærliggende eksempel - Kilden konserthus og teater i Kristiansand kansellert et gjestespill med Svanesjøen fra St. Petersburg Ballet Theatre. I den siste tiden har debatten gått. Er det riktig av våre offentlige institusjoner og kulturarrangører å boikotte russisk kunst og kultur?

Anders T. Andersen, skuespiller og regissør, tidl. teatersjef Teater Ibsen

Ja til Kulturboikott av Russland! 

Både kanseleringskultur og kulturboikott byr på en rekke utfordringer fordi det potensielt stenger mulighetsrom og kan ha en forsterkende (uønsket) polariserende effekt.    
Russlands invasjon av Ukraina stiller dette spørsmålet i et eget lys (for ikke å si beksvart mørke). Og kanskje er det ikke opp til oss å komme med svaret. Kanskje det er helt andre vi bør lytte til; de uskyldige menneskene som utsettes for krigens grusomheter. Og da blir svaret åpenbart. Vi må innføre full boikott av Russland på alle områder. Noe annet er utilgivelig stilt ovenfor de ufattelige lidelser som uprovosert blir påført det Ukrainske folk. 
Dette burde dog ikke hindre en løpende evaluering av om kulturboikott er hensiktsmessig i det lange løp. Putins stadige sterkere grep om informasjonsflyten i Russland har til hensikt å utradere alle andre narrativer enn den som legitimerer invasjonen. Og joda, det finnes måter å tilegne seg annen informasjon på også i Russland, men vi bør ikke undervurdere faren ved at diktaturets ”sannheten” blir sannheten for russerne også. For mange er det slik allerede. 
En langvarig og total isolasjon av Russland vil kunne forsterke en kollektiv følelse av at vesten ønsker å bryte ned landet. Paradokset blir at man er med på å underbygge den politikk Putin har ført i en årrekke. Regimet har innført en rekke lover for å kriminalisere alt fra veldedige organisasjoner til, nå sist, å vedta en lov om 15 års straff for journalister som publiserte ”falsk informasjon” om krigen. Således fjernes alle andre perspektiver enn det som gagner maktapparatet. De russiske myndigheter forsøker til og med å kontrollere språket. Dette er ikke nytt. Under 2. Verdenskrig forbød Sovjetunionen ord som tilbaketrekning og overgivelse, samtidig som de omdøpte krigen til Fedrelandskrigen.  Det er ingen tilfeldighet at de omtaler de ukrainske lederne som nazister, det er et forsøk på å gi inntrykk av at fedrelandet påny er under angrep og må forsvares. 
Å stå i mot et slikt press vil være en prøvelse for de russere som tenker og ser annerledes på krigen, for presset kommer til å komme fra alle hold. 
Med tiden bør vi revurdere en kulturboikott, så klart avhengig av hvordan krigen utvikler seg. Men før eller siden vil det være fornuftig å gjenopprette kontakt med russere slik at vi kan komme i dialog. Det burde være tilstrekkelig å se på effekten av ekkokammerenes kraft i den frie verden. Konsekvensene av feilinformasjon og mangel på dialog bryter ned sivilisasjonen og åpner opp for maktens barbari. I en post-truth æra (en definisjon som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og en hver) har ytre-høyre maktet å gjøre sitt ekstreme tankegods til allemannseie, godt hjulpet av Russland og Nord-Korea bl.a. 
I et lengre perspektiv bør kulturen være med på å bidra til å belyse alle nyanser og skape dialog. Ikke bidra til å sementere bilder i sort/hvitt.  Det er så klart naivt  å tro at kunst og kultur har en enorm innflytelse.  Men bidra bør vi; gjennom å forsøke å motvirke den farlige og usanne forestillingen om et oss og et dem. Og gudene skal vite at vi trenger alle de bidrag vi kan fostre i møte med alle de utfordringer vi står overfor.
Men når flyktende mennesker, små barn og deres forsvarsløse familier bombes og drepes, ja da kan vi ikke være tydelige nok. Vi bør og vi må innføre en total boikott av Russland. Dessverre.

Per Boye Hansen, operasjef, Nasjonaloperaen Praha, tidl. sjef Den norsk Opeare & Ballett

- Å generelt boykotte russisk kultur er en inhuman og kunst-fiendtlig handling. Russisk musikk, litteratur, scene- og billedkunst utgjør et vesentlig bidrag til vår felles europeiske kulturarv og bør i en situasjon som vi er i i dag dyrkes og fremmes, ikke knebles. 

Derimot støtter jeg reaksjoner mot personer som åpent støtter Putins terror-regime. Og det er også grunn til å bryte samarbeid med institusjoner som er en del av hans propaganda-apparat. Men bokbål har det vært nok av i vår historie.

Å rette aggresjonen mot enkeltpersoner og straffe dem fordi de er russere er det verste vi kan gjøre. Å gi russerne kollektiv skyld er en stor forbrytelse. Vi merker presset i Praha. Mange russere som bor og jobber her, tør ikke ytre seg av redsel for konsekvensene for deres familie og venner i Russland. Å legge press på dem, er å begå en stor feil og vil skape mer splid og varige sår.

Tvert i mot, vi bør aktivt søke kontakt og vennskap med russere, og knytte bånd for en felles fredelig framtid.

Tyra Tannessen, regissør

Krigens logikk og tankeverden ligger langt fra kunsten. Nasjonal tilhørighet er mindre viktig for de fleste teatermennesker enn tilhørigheten til vår felles kunstform og vi er sterkt knyttet sammen med både russiske og ukrainske kolleger. At Russland har gått til angrepskrig på sitt naboland, tvinger oss likevel til å gå inn i denne onde sfæren. Og krigens logikk er fremmed for flere enn oss: også for forskere som samarbeider med russiske kolleger, for dem som har bånd over grensen i nord og på Svalbard, for barneidrett … og for dem som handler fredelig med ulike varer. Alle tvinges til å ta stilling og reagere nå.

Vesten har innført sanksjoner som skal stanse flytrafikken og hindre internasjonale pengeoverføringer. Vil ikke disse to sanksjonene i seg selv legge store begrensninger på de fleste kulturutvekslinger med Russland? I praksis diskuterer vi altså dem som likevel ønsker å komme, på tross av at de ikke kan fly og heller ikke kan få betalt? Hvem er de?

Jeg tror de norske institusjonene må ta den veldig vanskelige jobben med å vurdere hvert enkelt tilfelle, og den kunsten som tydelig fremmer fred må få fortsette, kunstnere som arbeider mot krigføringen må få arbeide videre, mens kulturuttrykk som kan brukes til å bygge opp under russisk nasjonal prestisje må boikottes.

Lars Petter Hagen, komponist, og direktør, Festspillene i Bergen 

Jeg tenker debatten er naturlig, viktig og riktig. For meg er det naturlig å skille mellom å i øyeblikket invitere kunstnere som er del av den offisielle russiske kulturpolitikken, og det å for eksempel fremføre musikk av tidligere tiders russiske komponister. Å generelt boikotte all russisk kunst er en holdning jeg anser som lite konstruktiv og lite hensiktsmessig. Samtidig skal vi være bevisste på hvorfor og hvordan russiske kulturuttrykk settes opp nå, i dialog med artistene selv. Det er en krevende tid og det er mange vanskelige avveininger å gjøre, men jeg har aldri tro på forenklede og autoritære løsninger. Vi må være bedre enn det.

Torkil Sandsund, regissør og leiar Teaterfestivale i Fjaler

Ad: Kanselleringa av Svanesjøen. Eg kjenner ikkje analysen i den førestillinga som Kilden kansellerte, og kan difor ikke dømme i denne saka. Kven den onde trollmannen i deira versjon kan vere, veit eg ikkje, heller ikkje kven Odette, Odile eller Siegfried representerer, veit eg. Men uansett vil den ekte kjærleiken sigre over den onde trollmannen. I vår historie er det fleire trollmenn, og eg vonar trollmennenes forbannelse kan opphevast, utan at dei etterlet seg eit ragnarok når maktvakuumet etter dei ein dag skal fyllast. 

Ad: Ideen om kulturboikott. 

Dette er generelle betraktninger og det kjennast uverkeleg å skulle skrive om dette, nesten som om det er ei fiktiv verd ein skal skildre. Dette er ting det skulle vere unødig å skrive, men her kjem det:

Det vi treng er forbrødring mellom krefter som ynskjer avspenning på begge sider. 
Kunstinstitusjonar og media bør ha ei anna rolle enn å skjerpe konflikten.

Det skader ikkje Putin at russiske kunstnarar, akdademikarar, journalister, fritenkere og fotballspelarar ikkje får opptre hjå oss. 

Det skader oss sjølve. Det kan vere med å bygge ein mentalitet hjå oss som vanskeleg lar seg forene med eit godt naboskap. Vi skal vere naboar også etter denne krigen. 

Det skader oss sjølve også fordi det kan skremme kritiske røyster hjå oss frå å vere med i samfunnsdebatten. Og dei røystene trengs for å unngå at vi alle begynner å marsjere i takt. 
Det skader oss fordi det er ein direkte trussel mot ytringsfridomen. 

I vesten er vi godt kjend med at ytringsfridomen i Putins Russland har vore  begrensa, og no i ein krigsituasjon har han skrudd til skruen endå hardare. Russiske kunstnarar og journalistar har frykta dette lenge. No kan ein journalist vente 15 års fengsel om hen ytrar seg feil. 

Men kva hender med vort eige ytringsrom?
Er denne scenenekten eit signal om ei endring her og? Er det endringar i kva journalister og redaksjoner torer å trykke no? Kva røyster og tankar som kan ytrast? Offentligheita verker vere veldig samstemt for tida. Ein kan kjenne på at det er skummelt å drøfte konflikten, om ein freistar skjøne bakgrunnen for Kreml sine handlingar. Sjølv om det å prøve å forstå kanskje kan vere ein veg mot avspenning. Eg trur ein nyansert samfunnsdebatt vert skadelidande. Det er ikkje unormalt når ein bur seg på krig. 

I ein krigssituasjon eller i opptrapping til ein krig, vil alltid krefter freiste bygge opinionfor den eine eller den andre sida. Men ingen side, om ho kjenner seg aldri so sjølvsikker, vil kunne hevde å ha heile sanninga på si side. Å gje rom for moderate krefter, og eit ordskifte som ikkje er einsidig, trur eg vil vere sunnare og ein sikrare veg mot ei forståing av eit komplekst bilde. Scenenekt skjerper frontane gjennom å straffe kunstnarar pga. nasjonalitet. Eg tykkjer det er ein farlig veg å gå.

Eg trur heller norske kulturinstitusjoner må opne armane sine mot kulturinstitusjonar og kunstnarar frå den andre sida av konflikten og seie; «Vi er dykkar brødre. Dykkar og våre leiarar er galne, som set vårt naboskap og rom for fredeleg samkvem i spel»

Fredsrørsla i Noreg er svak og vi høyrer nesten ikkje noko til henne gjennom media.  Kunst og kulturinstitusjonar kan ta deler av denne rolla gjennom å vere meir nyanserte og mindre konfronterande i sin respons. 

Gjennom forbrødring kunstnarar i mellom, kan vi vere med å undergrave makta til dei som har arbeidd for at krigen skal verte ein realitet på begge sider.

Eg trur fred er meir verdt enn alt.

Eg  trur vegen til fred er avspenning, militær tilbaketrekning og kunstarleg framrykking. 

Vi får vone fornuft og avspenning vinn fram i møta i Tyrkia. Eskalering av krigen vil i beste fall berre føre til at feil folk får meir makt, med anarki og ein øydelagt stat som resultat, slik vi har sett i andre stedfortredarkriger mellom aust og vest. I verste fall vil krigen spre seg, med den horroren som ligg i verktøykassa til dei stridande maktene. 
Eg trur ein kan vere solidarisk med folket i Ukraina utan å skjerpe konflikten. 

Cecilie Løveid, dramatiker og poet

Min første reaksjon var jo vi må stoppe utveksling, avlyse, det føltes riktig. Men nå, etter kloke betenkninger fra mange, skulle de som har mulighet heller skaffe seg flest mulig kontakter i Russland, eller med russere her. Det har til alle tider, med mangfoldige eksempler vist seg at kulturkontakt ikke bare beriker kulturelt, men kan redde liv, og kan få fruktbare verker ut i verden på sikt. Tenk hvis ikke Bertolt Brecht hadde hatt venner i Norden, og mulighet til å skjule seg her, hvis Hannah Arendt ikke hadde hatt nettverk i USA, (Pussy Riot ikke hadde adgang til mobiltelefon). Begge tyske, både Arendt og Brecht, begge «fiender». Skulle vi boykotte sånne som Pussy Riot nå? Det kan vel ikke være uten risiko, men nå skulle de som har muligheten bruke litt mer hode enn reptilhjerne og heller samarbeide, opprette kulturelle korridorer.

Erik Ulfsby, teatersjef Det Norske Teatret

Nei, en generell boikott av russisk kunst og kultur er jeg ikke for. Vi har valgt å beholde Oleg Bogaevs sterke anti-krigsstykke Marjas jord på repertoaret, og jeg mener situasjonen i verden gjør det viktigere enn noen gang. Vi viser også Dostojevskijs Raskolnikov. Når det er sagt så er det også sammenhenger hvor det blir feil å invitere. Det kan f eks være erklærte Putin-tilhengere eller andre med sterke formelle koblinger mot det brutale regimet. Det må gjøres avveininger i det enkelte tilfelle. 

Hege Knarvik Sande, direktør, Danse- og teatersentrum

Danse- og teatersentrum fordømmer Russlands invasjon, og mener at vi må reagere hardt mot regimet, men kulturboikott er ikke er veien å gå. 

Norge står sammen med sine allierte i de sterke reaksjoner mot Russland. Det er derfor helt naturlig at alle organisasjoner på nasjonalt, regionalt og lokalt myndighetsnivå, og på institusjonsnivå, følger statens linjer ovenfor Russland når det gjelder bilaterale samarbeid på myndighetsnivå. Disse er nå satt i bero. Det betyr ikke at man permanent ekskluderer eller avslutter samarbeid og avtaler, men dialogen opphører og man avventer situasjonen. 

Regjeringen har nettopp vært tydelig på at det er det russiske regimet sanksjonene skal rettes mot, og ikke det russiske folk.  Denne presiseringen syns jeg er viktig, for det betyr at den dialogen og samarbeid som mange institusjoner og kunstnere har med uavhengige kunstnere og kunstaktører i Russland, er folk-til-folk samarbeid, og det er ingen linje fra staten som sier noe om at disse samarbeidene skal settes i bero. Tvert imot! 

Med utviklingen vi har sett i Russland de siste ukene, hvor ytringsfriheten drastisk innskrenkes, blir dialogen og samarbeid med uavhengige aktører i Russland enda viktigere. Jeg tror på kunstens og kulturens mulighet til å skape dialog og rom for ytringer på tvers av landegrenser og politikk, og en kulturboikott vil ramme folket mer enn regimet.  

Kulturboikotten står nå igjen som en prinsipiell diskusjon, for mens vi diskuterer om man skal markere avstand mot russisk kunst og kultur, medfører sanksjonene mot Russland at det er vanskelig å gjennomføre reelle samarbeid på grunn av sikkerhetsmessige hensyn, pengeoverføringer og reiserestriksjoner. Og, nettopp derfor er det viktig å være bevisst hva en kulturboikott innebærer. 

Hvilke signaler sender man når vi ikke lenger ønsker dialog og gir støtte til russiske uavhengige kunstnere og kulturarbeidere, som risikerer lange fengselsstraffer for å ytre seg kritisk mot regimet? Hvilke signaler sender man til russiske medborgere i Norge og Europa, om det ansvaret de har for situasjonen når deres kulturelle tradisjon og frie kunstneriske ytringer boikottes? 

Vi må bygge felles fundament for dialog med folk i Russland, samtidig som vi markerer motstand mot regimet ved å ytre og vise motstand med et kaldt hode og et varmt hjerte.

Yngve Sundvor, regisslør og kunstnerisk leder, kompaniet statsteatret

Det er fullstendig kortslutning å boikotte russisk kunst og kultur. I iveren etter å gjere noko/ bidra med noko i ein forferdelig situasjon, så går ein altså etter sine likesinna, høgst oppegåande og på alle måtar progressive menneske og kunstnarar. Dei menneska som er sjølve brua inn til eit ana Russland støyter ein no i frå seg. Og kor skal dei då venda seg? Til regimet?

Nok eit eksempel på at den vestlege kulturen har adoptert kjensler over tanke.

For hvis poenget var å legge press på Putin, så har ein oppnådd det motsatte. Ein har avskilta dei menneska som kunne gjort ein forskjell.

Solrun Toft Iversen, teatersjef Det Vestnorske Teater

I spørsmålet om boikott meiner eg vi må vi koste på oss eit avgjerande skilje mellom regimet si instrumentelle kulturforvaltning og våre einskilde og modige kollegaer i Russland. Vi må ta jobben med den distinksjonen fordi;

Putin sin brutale invasjon tek seg til rette, ikkje berre overfor nabolandet og

Ukrainarane sine liv og sine heimar. Hans regime tek, og har teke, seg grovt til rette overfor den frie tanken og det opne ordskiftet i eige land. Det er alarmerande å sjå korleis han annekterer dette ordskiftet for å monopolisere kjensler og rasjonale i det offentlege rom med sin propaganda. Ein boikott kan komme til å svekke dei kreftene som kan yte denne monopoliseringa motstand - og paradoksalt nok vere med på å forsterke den kneblinga regimet allereie har utsett den frie kunsten for. Det kan gjere det endå trongare og endå meir einsamt å utøve systemkritikk i kraft av kunstnarlege ytringar. Snur vi ryggen til stemmer frå Russland no, kan vi bidra til at Putin ranar oss for pluralitet, kjelder til nyansering, stemmer av humanisme og ikkje minst ei påminning om vår slektskap med det russiske folket. Dette er ikkje deira krig. Ikkje journalistane sin, ikkje poetane sin, ikkje dansarane, ikkje regissørane, ikkje komponistane. Vi kan ikkje la despoten stå åleine med definisjonsmakta over kven den russiske nasjonen er og kan komme til å bli i denne krigen.

Jens Christian Led, dramaturg, Aalborg teater:

Situationen er ulykkelig og kompleks. I Danmark opfordrede kulturminister Ane Halsboe-Jørgensen kort efter konfliktens udbrud alle kulturinstitutioner til at overveje at aflyse arrangementer med russisk deltagelse.

På Aalborg Teater havde vil til efteråret planlagt at den russiske instruktør, Yuri Butusov skulle komme og iscenesætte Tjekhovs Ivanov, og det aflyste vi – bl.a. fordi hele logistikken omkring rejser, visum mv. ikke længere kan garanteres. Det er ulykkeligt for os og for vort publikum, og det er det hver gang, der nu aflyses et kunstværk, der kunne have skabt de møder, som er en af kunstens fornemste opgaver; møder mellem køn, aldre, synspunkter, baggrunde – og nationaliteter. Konflikter som den, der nu udspiller sig, er altid komplekse, og kunst kan yde sit væsentlige bidrag til at kaste sit lys over den kompleksitet. Rusland har altid været helt essentiel i udviklingen af europæisk kunst – det ved vi ikke mindst i scenekunsten. Hvad mon vi var uden Stanislavskij, Tjekhov og Meyerhold? Begge parter har stærkt brug for dialogen, og vi kan kun håbe, denne afbrydelse bliver kortvarig.

Susanne Næss Nielsen, direktør, Davvi - Senter for scenekunst

Russlands krig i Ukraina møtes, selvsagt, med fordømmelse av hele vesten. Norske myndigheter har tatt et klart standpunkt mot samarbeid med russiske myndigheter. Nå diskuterer kulturlivet hvordan vi som bransje kan framstå tydelig overfor en aggressiv russisk utenrikspolitikk. Men ett er, hvordan Norges statlige institusjoner må reagere i en slik situasjon, et annet er hva kunstnere velger å gjøre. 

Statlige institusjoner er nettopp statens instrumenter for å realisere Stortingets politikk. Det samme kan man ikke si om den del av kulturbransjen som driftes gjennom det Per Mangset kaller «kulturpolitikkens grunnlov» nemlig armlengdeprinsippet. Armlengdeprinsippet forstås ofte slik at politiske organer ikke bør gripe inn i kunstneriske beslutninger. Tradisjonen for å la uavhengige kunstnere selv velge sine samarbeidspartnere er med andre ord godt etablert i Norge. At noen velger å følge samme spor som statens institusjoner må selvsagt være opp til den enkelte, men i et folk-til-folk-perspektiv er realitetene annerledes nyanserte enn de framstår på myndighetsnivå. Vi mener at det kan være gode grunner til at norske kunstnere opprettholder dialog med sine russiske kollegaer.

Man kan godt påstå, at den politiske krisen ser lik ut over hele landet, ja over hele vesten egentlig. Og med risiko for å pirke i et eurosentrisk verdensbilde, er det nødvendig å påpeke at det grenseoverskridende samarbeid i nord har bidratt til å fremme nye stemmer og tvinge historier fram som vår kollektive historiefortelling har en tendens til å glemme.  Nærhetsprinsippet betyr at det finnes mange som har dyrket vennskap, hverdag og faglig fellesskap med vår nabo i øst i generasjoner. Sammen har de skapt verk som sier noe om samtiden – disse verk står også i fare for å bli sanksjonert. Det er derfor ikke bare de russiske kunstnere som rammes av sanksjoner, det gjelder også norske kunstnere som er involvert i prosjektene. For de samiske miljøer er dette også et ødeleggende steg tilbake til den gang man splittet familier og nettverk på hver sin side av en usynlig, men skarpt definert grense. Det er åpenbart, at en krise som den vi ser nå, treffer hardere for mennesker som har personlige relasjoner i Russland og Ukraina. 

Noe annet ville være merkelig.

Det er åpenbart ikke i noens interesse å støtte opp om en forskrudd virkelighetsbeskrivelse servert av det russiske propagandamaskineri. Og selvsagt finnes det russere som støtter opp om den russiske regjerings invasjon av Ukraina. Men det finnes også mange eksempler på russiske kunstnere og dissidenter som ikke støtter sin regjering. Å opponere i dagens Russland medfører betydelig risiko for bot og fengsel. Vi er i dialog med flere russiske kunstnere som har blitt fengslet og på andre måter straffet for å vise avstand til dagens politikk.

Russiske enkeltindivider kan neppe klandres for å handle som de best kan under stort press og truende omstendigheter. Skal vi som kollegaer sitte stille mens de fengsles og fratas deres rettigheter? Vil ikke det være en smålig reaksjon på et enormt demokratisk problem i vårt naboland?
I en kompleks verden må det være mulig å stille seg på Ukrainas side og samtidig vise omsorg for de av våre kollegaer og medmennesker som lider under det russiske politiske regimet og har begrenset muligheter for å uttrykke seg. 
En konsekvens av dette må derfor være, at det kan være både riktig og viktig å støtte opp om russiske, uavhengige kunstnere. 

 

(Publisert 11.03.2022. Sist oppdatert 24.03.2022)