Teater som betyr noe

Heløe går ut på scenen med tre musikere i ryggen. Hun smiler. Hun har ikke kommet for å refse oss. Dette er ingen Stockmann. Hun er

hverken belærende eller moraliserende. Hun har skapt en hovedperson som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Og hun prøver ikke å overtale oss. Det hun snakker om, det vet vi jo tross alt, alle som en. Vi vet jo at dette ikke går lenger. Men hva er det da vi driver på med? Og trenger vi ikke å snakke om det? 

Tragikomisk

Med et skarpt, mildt og humoristisk blikk går Heløe gjennom mange hverdagslige situasjoner hvor vi faktisk kunne valgt helt annerledes. For trenger vi virkelig et par nye sko? Eller er det så viktig å få disse avokadoene med seg hjem, når vi vet at de trenger enormt mye vann for å bli avokadoer og dyrkes steder der folk ikke har drikkevann? Og hvorfor må vi absolutt reise til Asia på ferie? Det er jo i bunn og grunn så mye styr med det… Heløe får oss til å le. Det er dypt alvorlig, men vi ler. Vi ler av oss selv. 

Musikken fletter seg fint inn i monologen. Den blir intens når spørsmålene blir dramatiske, den forsvinner når vi trenger å høre nøye etter. Den tar over når vi behøver et pusterom. For innimellom tier Heløe også. Hun har jo ikke alle svarene. Så her må vi tenke litt selv. Og da kommer musikken godt med. Den er variert og poengtert. Den får oss i flyt.

Statsministeren, ungdommen og brune bananer

I god Ibsens-tradisjon setter stykke mye lit til ungdommen. «Det er som de
kan noe jeg ikke kan eller vet noe jeg ikke vet… De er liksom friere», sier den forvirrede hovedpersonen. Hun blir rett og slett satt ut når dattera ber henne å velge de brune og stygge bananene i butikken fremfor de gule og fine. Hun kan vel ikke mene det på alvor? Når ble dattera så streng? Det må vel være lov å unne seg noe innimellom? «Jeg er ikke streng», svarer dattera. «Jeg blir bare ikke glad av å kjøpe ting jeg ikke trenger Jeg blir lei meg Jeg blir glad av å klare meg med det jeg har». 

I «Hva er opplysning» skriver Kant at vi mennesker lever i selvpålagt umyndighet, vi tør ikke, eller orker ikke, å tenke selv. Og når du foretrekker at noen andre tenker for deg, da velger du jo egentlig å være et barn. «Du er et voksent menneske», sier dattera til hovedpersonen: «Skjerp deg For faen i helvete Skjønner du ikke at det er alvor». Jo, men herregud, hvorfor legger hun alt dette ansvaret på oss? Har ikke vi folk som er satt der til å ta seg av sånt? Folk som har dette som jobb? Å løse de kollektive problemene? «Jeg har aldri hørt statsministeren si at jeg bør tenke over forbruket mitt», sier Heløe i forestillingen. «Tvert imot synes jeg at jeg kan høre Kjøp mer Hold hjulene i gang Og han har jo merforstand på politikk han enn meg». Eller? I Norge har vi jo myndigheter som er til å stole på. Vi har et velfungerende demokrati, har vi ikke det?

Mot slutten av forestillingen tyr hovedpersonen til Ibsen. Hun skulle ønske han var her. Kanskje han kunne ha gitt oss noen svar. I en rar fremtid som er prikk lik vår egen samtid er Stokmann «tatt inn i varmen og har fått kontor», for alle vet jo at han har rett. Men vi gjør fortsatt ikke noe. Og hva skjer når avstanden mellom det vi vet vi må gjøre og det vi gjør «er blitt et hav»? Og hvem er fienden nå? Heløes forestilling er full av spørsmål, full av undring. Hun har ikke svarene, men hun åpner et rom. Hun bruker teatret, som er hennes felt, for å snakke om noe som betyr noe. Når lysene går opp, blir vi sittende. Litt glade, litt triste. Vi klapper. Det var bra å være her.

Det heter motvekst

Og det er da det kommer en dame med mikrofon på scenen. Forestillingen er egentlig over, men kanskje vi har lyst til å bli litt til? Kanskje vi har lyst til å prate litt om alt dette? Og det har vi faktisk, de fleste av oss velger å bli. Og vi snakker. Vi snakker med den som sitter ved siden av oss. Og vi snakker mot salen. De unge snakker. Og de eldre snakker. Vi snakker om generasjonsgap. Og om kognitiv dissonans. Til og med jeg tar ordet, kanskje det var uproft. Jeg sier som sant er at jeg har likt forestillingen, men at jeg synes det ble lagt for mye vekt på individet. For denne klimakatastrofen er ikke noe vi kan løse alene, sier jeg, med valgene vi tar som forbrukere, foran disken i matbutikken. Dette er noe vi må gjøre sammen. Vi trenger kollektiv handling. I farten glemmer jeg visst å nevne at en slik bevegelse allerede eksisterer. Den kalles motvekst. Jeg er jo ikke vant til å snakke i et folkemøte.

Vi runder av, men folk blir værende. De kommer seg liksom ikke ut av salen. De blir stående i foajeen. De prater videre. På bussen kommer jeg på at det hadde vært fint å snakke om hva dette har med krigen om ressursene i Ukraina å gjøre. Dette skulle jeg gjerne pratet om. Jeg lurer rett og slett på om jeg må ta meg en tur ned på Vega Scene igjen i dag, jeg. Det hadde vært fint om det var flere som kom. Da kunne vi fortsette å prate.

(Publisert 03.03.2022)