(Berlin): I Sivan Ben Yishais interessante overskriving av «Et dukkehjem» er det huset og ikke Nora som er hovedperson. Anica Tomić’ iscenesetting på Deutsches Theater er et intenst, beige helvete. Alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og ikke bare Torvald, men også Nora profiterer på dette.
Det mimetiske begjæret når ikke helt sitt potensial i «Kalokagathia». Til det er vi plassert altfor langt vekk fra idealet, på en alt for stor scene.
Motforestillinger skulle vise gjestespill med den anerkjente scenekunstneren Ali Abu Yassin fra Gaza under årets HUMAN-festival. Men så ble det krig. Abu Yassin har mistet huset sitt og flere slektninger, kolleger og venner. Han er nå internt fordrevet på Gazastripen. I forbindelse med festivalen lanserer Motforestillinger en Spleis for å evakuere Abu Yassin og familien fra Gazastripen.
«donkey» av kompaniet Sandsmark/Findlay har fine romlige, scenografiske og lydlige elementer, men jeg får ikke tak på hva forestillingen vil meg.
I 4. episode av Skuespillsamfunnet er Konstantin Stanislavskijs «Skuespillerens arbeid med seg selv» utgangspunktet for samtalen mellom Anders Danielsen Lie og Espen Klouman Høiner. Samtalen tar for seg den rotete systematikeren og overklassepunkeren Konstantin Stanislavskij, performativ sannhet, samspillet mellom fysiske handlinger og indre liv, emosjonell hukommelse, titteskapsteater og den fjerde veggen. Blant annet. Skuespillsamfunnet er laget av Espen Klouman Høiner, i samarbeid med Norsk Shakespearetidsskrift. Musikkvignett av Camilla Vatne Barratt-Due. Støttet av stiftelsen Fritt Ord.
David og Jonatan er en klar, kompleks og velkomponert iscenesettelse av homofil kjærlighet, motstridende lengsler, holdninger og fordommer i møte med kristendommens beskyttende, begrensende og berusende kraft.
För att se närmare på Ice Hot Nordic Dance Platform 2022 och plattformens roll idag känns det nödvändigt att synliggöra den nordiska kulturpolitikens utveckling de senaste 20 åren. För kulturpolitiken som leder fram till tillkomsten av plattformen har genomgått en väsentlig förändring, som Ice Hot Nordic Dance Platform tydligt speglar.
A bi-yearly closed event where the lucky few get to share their work with an international crowd of professionals, Ice Hot continues to stir up mixed feelings about art and market. Is there an experience to be had beyond this returning conundrum? And instead see the subtle and exciting cracking and highjacking of the premise of this non-festival? I tried.
(Berlin): Føljetongen som politisk teaterform – om René Polleschs Prater-trilogi
Juryen har nominert tre dramatiske priser til den norske Ibsenprisen 2024. «I vårt sted» av Arne Lygre, «Salva Håndtak» av Siri Broch Johansen og «Veien sitt ansikt» av Julian Karenga. Vinneren blir annonsert 20. mars i Skien. Les pressemelding her.
Hvor kom han fra? Og under hvilke omstendigheter fikk han sitt gjennombrudd? Thomas Irmer om René Pollesch (1962-2024).
Les minneord om Stein Winge (1940-2024), fra Bjørn Sundquist, Anneke von der Lippe, Eirik Stubø, med flere. Siste bidrag: Ola Bø, Tine Schwab og Pål Sverre Valheim Hagen.
(Berlin): Thomas Irmer i samtale med Rene Pollesch om hans kommende arbeid som teatersjef, hans arbeidsmetode og forholdet til tradisjonen ved Volksbühne.
(Stockholm:) Eirik Stubøs iscensättning av Anton Tjechovs Tre Systrar undviker det profilerat ryska och det nostalgiska till förmån för introvert sökande och väntan på en oviss framtid. Aktörer i början av sin karriär förenas med teaterns mest erfarna skådespelare i en sällsynt väl sammanhållen ensemble. Rekvisitan är minimal.
I Albert Camus klassiska stycke försvinner idédiskussionen ett tag i de teatrala effekterna, men kommer tillbaka med kraft i andra akten. En lite ojämn tolkning som vinner i längden.
(Stockholm:) Med subtila betydelseförskjutningar utan större konkreta ingrepp i Klas Östergrens översättning skapar Kjersti Horn en alldeles egen version av Ibsens Gengangere på Stockholms Stadsteaters Klarascen. Men resultatet liknar konfliktfri boulevardteater.
(Stavanger): «Dracula» på Rogaland teater er underholdende og lekent – men mangler det en dose angstfremkallende virkemidler?
(Berlin/München): Matias Faldbakkens Macht und Rebel går til scenen.
«Vi er fem» på Nationaltheatret er engasjerande og humoristisk når det står noko på spel. Men altfor ofte dett eg av lasset i eit mylder av ustabile verkemiddel, grep og triks. Og som publikummarar er me aldri i risiko.
Teatersuksessen «Tatovering» frå Mungo Park i København utmerkar seg på Rommen Scene som ei gripande og humoristisk skildring av ungdomstid og sorg. Det er berre det at det verkar å vere den same førestillinga som den i København, berre med norske skodespelarar og på nynorsk. Var det meninga?