(Bergen): Agder Nye Teater har skapa eit slagkraftig talerøyr vevd saman av tekst, kropp og dans i sin oppsetting av «Hvem drepte faren min» av Édouard Louis.
Death of Theatre, Birth of Law is a discussion-artwork in-the-making.
Hvis Jenny Hvals musikk kan lignes med vaniljesaus som medgjørlig flyter gjennom scenerommet, hva skal vi kalle de visuelle, verbale og performative elementene som stikker opp underveis og forhindrer oss i å fortape oss fullstendig?
(Molde): «Medea» på Teatret Vårt er som en tung depresjon. Det er et modig prosjekt i alt sitt insisterende alvor, der vi kommer på innsiden av Medeas plagede sinn.
(Bodø): Samisk scenekunst løfter rettighetskamp og fremtidstro inn i Bodøs kulturår.
Är tiden förbi för plattformar som Ice Hot eller finns förmågan att återuppfinna sig själv? Och vad kan idag kallas hållbar dansekologi? Rickard Borgström och Rebecca Chentinell reflekterar över Ice Hot Nordic Dance Platform 2022.
(Tromsø): HT treffer en nerve i tiden med sin oppsetning av «Sluttspill»: Steile ideologiske fronter, Holocaust, Atombomben og kald krig. Simon Brobergs regi bevarer denne kjernen i Becketts skuespill.
«Anna Karenina» av Lev Tolstoj får fart og liv på Centralteatret. Regien er ren og presis, det er koreografien også. Historien fortelles effektivt med både humor og alvor. Karakterene er tydelig tegnet med omsorg og medfølelse der de baler med denne kjærligheten, og alt den fører med seg.
(Stockholm:) Henrik Ibsens dialogteknik och dubbeltydigheter går förlorade i Stefan Larssons iscensättning av «Lille Eyolf» på Dramatens Lilla scen. Språket har förenklats och kryddats med könsord och svordomar och pjäsen har skalats ner till ett brutalt äktenskapsdrama.
Det danses utmerket og oser av overskudd når Nasjonalballetten inviterer til en kveld med de tre ballettene «Schubert», «Diamonds» og «Stop Motion». Men de legendariske koreografene George Balanchine, Sol León & Paul Lightfoot hadde fortjent én forestilling hver.
I 3. episode av Skuespillsamfunnet er Max Horkheimer og Theodor Adornos Kulturindustri utgangspunktet for samtalen mellom Kristofer Hivju og Espen Klouman Høiner. Samtalen tar for seg kulturindustriens altoppslukende kraft, skuespilleren som reklameplakat, russiske badguys og hvordan forholde seg til sjangerkrav og klisjéer. Blant annet. Skuespillsamfunnet er laget av Espen Klouman Høiner, i samarbeid med Norsk Shakespearetidsskrift. Musikkvignett av Camilla Vatne Barratt-Due. Støttet av stiftelsen Fritt Ord.
(Trondheim:) Det hele begynner i foajeen med pianomusikk og innledende småsnakk, utdeling av kjærlighet på pinne, og allsang av Burt Bacharachs «What the world needs now is love». Det er morsomt, underholdende og søtt. Og sånn fortsetter det.
(Trondheim:) Det er ikke ofte «Kongsemnene» spilles, verken i Norge eller utenlands, men Trøndelag Teater gir oss funk og vaudeville, liv og død, den er både klassisk og grensesprengende, og byr på stadige bølger av opplevelser.
(Bergen): «POLITI!» er et ambisiøst og imponerende prosjekt. Likevel føles første del av trilogien mest som et anslag for hva som venter videre.
(Hamar): Kjærlighetens vesen er tema for Platons «Symposion». Som tekst har den overlevd i cirka 2400 år. Overføringen til teater utløser latter hos publikum, men det er ikke på grunn av teksten. Det sier mye om svakhetene ved Teater Innlandets «Drikkegildet».
(Bodø): Lørdag 3. februar ble Bodø offisielt åpnet som Europeisk kulturhovedstad. Samisk kultur får en stor og velfortjent plass dette året – det er virkelig gledelig. Og det skal bli mange kulturarrangementer av alle slag. Men Bodø – som ikke bare er europeisk kulturhovedstad, men også Nordlands hovedstad – har altså ikke sitt eget teater.
(Stavanger): «En sporvogn til begjær» på Rogaland Teater er en underlig uraffinert nytolkning av den amerikanske klassikeren.
I «Bare klem» møter vi to menn som klemmer hverandre. Mye.
«Bonnie & Clyde» på Riksteatret er på vei mot noe interessant, men de skarpeste kantene ved historien om det beryktede paret, som kunne ha skåret dypere inn i vår egen tid, er slipt bort.