(Tromsø): Hålogaland Teater ble etablert i 1970 som et profesjonelt teater for de tre nordligste fylkene, og med et nordnorsk scenespråk. Etter å ha sett den nordnorske versjonen av Fosses «Draum om hausten», «Drøm om høsten», lurer jeg på om ikke Fosses nynorsk er best egnet til å formidle Fosse, også i nord?
(Paris): Arne Lygre har en klarsynt uttolkare i den franske regissören Stéphane Braunschweig. I Nous pour un moment gestaltas flytande relationer i en rastlös samtid, där rollfigurer föds och försvinner i öppet vatten.
Waiting for the sun byr på opplevelser av samhørighet og fellesskap, men kunne det kollektive nedslagsfeltet vært større?
Køen gikk rundt hele Rockefeller da Klassekampen feiret sitt 50-årsjubileum med en musikal torsdag 28. november. Den uvanlige hybriden mellom profesjonell og amatør, avantgarde og revy, familiært og offentlig, fortjener omtale. For dette var en happening, og slike er det ikke for mange av.
På Black Box teater har en kvartett med performance- och danskonstnärer tagit fatt på vår vilsenhet när det gäller förhållandet till naturen. Hur långt ifrån den vi är, och om det finns någon frihet från hotet mot klimatet, är frågor som väcks.
Gjennom eit repetitivt og banalt rørslemønster tek De Naive publikum med på ei reise gjennom Vigelandsmuseet. Slik endrast rolla til museumsbesøkaren, som automatisk blir ein del av performancen. Repetisjonen, nøkkelaspektet ved performancen, opnar opp for ein uhøgtidleg sosial dimensjon. Så mykje meir skjer ikkje.
«Den krevende marsjen» er teater langt utenfor komfortsonen: I en stille gate ved Sinsen i Oslo møtes et utvalgt publikum av en hvit hest, før de én etter en blir ledet dypt inn i et garasjeanlegg. Der blir tilskuerne utsatt for fascistisk ideologi og antikverte myter, skyggeteater og futuristisk ballet.
(Bergen): Samfunnskritikken i Tore Vagn Lids DUB-variant av «Peer Gynt» er overlesset og overtydelig, men når det musikalske og visuelle likestilles med ordene åpnes det likevel for erkjennelse.
«Alt nå» er ein original kommentar til diskusjonen om konvensjonane i scenerommet, som her er gjort om til eit sett trygge omgjevnader: med hovudtelefonar på ser eg dansen, på yogi vis førestiller eg meg fram til kva eg kjenner, via stiliserte utsnitt erfarer eg referansen.
(Stavanger): Det er det stemningsfulle og vare som dominerer i Therese Markhus og Ingrid Toogoods verk.
Oslo Nye Teaters versjon av Dag Solstads klassiker «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» er herlig teatral og lekende. Selv om det er et savn at vi ikke kommer så veldig under huden på hovedpersonene, blåses vi av banen av Nina Skåtøy.
AKTUELL PÅ VEGA SCENE 2-3 DESEMBER: I Anders T Andersens film på Tarjei Vesaas «Fuglane» finns en utforskande hållning som passar formatet med kammarspel i ett svartvitt foto. Det är en lyckad filmatisering.
Edouard Louis’ «Kven drap far min?» er en skildring av vilkårene for fransk arbeiderklasse, men treffer samtidig utviklingen i samtidens politiske Norge med foruroligende presisjon. Med et enkelt, solid og renskåret regikonsept som ramme får Emil Johnsen i Kjersti Horns regi rom til å briljere, og teksten kommer til sin fulle rett.
(Trondheim): Første akt spilles i foajéen på Trøndelag Teater. Publikum står og småprater med hverandre, da Borachio brått står i inngangsdøra og roper høyt HALLO, går inn i folkemengden, sier hallo til høyre og venstre, før plutselig Leonato roper fra galleriet over oss og spør Hva nytt? og ståheien er i gang.
«Forelska i Shakespeare» på Nationaltheatret er uimotståelig og spektakulær som en Bollywood-film. Og kanskje like sentimental. Og i dette ligger suksessoppskriften!
Åpne vinduer, free seating, lyset på - vi er alle på samme gulv og håpet er lysegrønt: SHINE UTOPIANS – oh yes, they shine, like the star once seen over Bethlehem, they bring hope to the world.
(Drammen): Fire unge festgåere med ulik kjennskap til hverandre, møtes på det som skal bli en skjebnesvanger kveld: I Indigo Englehår veier voksesmerter i ungdommen tyngre enn de største betongblokker.
Det skjer noe overraskende artig når man oversetter en whimsical (altså britisk musikal) til norsk. Det ene MGPjr.-inspirerte innslaget etter det andre viser oss at showbiz alltid vinner! Eller hvordan var dette igjen? «Charlie og Sjokoladefabrikken» forteller oss at om man er snill og grei blir man belønnet! Men hva er belønningen?