Vår vesle på Det Norske Teatret har potensial til å si mye interessant om vår tids store bølge av unge som sliter psykisk. Men lik en «typisk» depresjon er forestillingen både forvirrende og litt tung på labben.
Toralv Maurstad gjør en Peer Gynt som ser tilbake på et fragmentarisk liv stående på gravens rand. Her er stort alvor, men kan hende for alvorlig, og for fragmentert.
(Trondheim): Tett og velkomponert versjon av Olav Duuns Medmenneske på Trøndelag Teater.
(Bergen): Historien i Engelen fra Kubane bygger på en mytisk kvinneskikkelse, skapt på sosiale medier, som dessverre fortsatt er like relevant.
Trass i stilig scenografi, gode kostymar og fine skodespelarar får ikkje oppsetjinga heilt fram tragedien i stykket
En sort del, en hvit del, en diagonal, begrensede, repeterende bevegelsesekvenser fremført i total synkronitet mellom utøverne. Bejing-baserte TAO Dance Theater åpner Dansens Hus programmering denne høsten med doublebillen 6 & 7. På sitt beste løftes rommet til en kollektiv opplevelse av enhet, men i sum blir verkene låst i sine egne dogmer.
I den årlige kritikeravstemning i det tyske teatertidsskriftet Theater heute fikk Kompani Vinge/ Müller flest stemmer for Årets scenografi/ scenerom, for forestillingen Nationalheater Reinickendorf (Berlin 2017). På andreplass kom det danske kompaniet SIGNA. Les Frie Leysen om Vinge/ Muller her: