Vi kunstnere stjeler og låner fra alle kulturer, vi fråtser i lånte identiteter. Selvfølgelig gjør vi det. Det er en del av kunstens vilje til å tolke og speile verden å appropriere kulturuttrykk, skriver scenekunstner Kirsti Ladegaard i dette debattinnlegget.
Tilsvar fra Knut Ove Arntzen til Deise Nunes’ kritikk (07.05) av hans anmeldelse av Duduzile Mathonsis' «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» (03.05.21).
Et svar til Knut Ove Arntzens kritikk av Duduzile Mathonsis «Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!»
Teater-okkupantene i Frankrike kjemper for en viktig politisk sak: «reformen av arbeidsledighetsloven», forklarer teatersjef på Black Box, Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Ulikheten mellom freelancere og fast ansatte, er likevel mindre enn den er i Norge.
Som første kulturinstitusjon i Norge setter Hålogaland teater nå opp såkalte «relæxte forestillinger». Det har vært en bratt læringskurve, men nå håper prosjektleder Ulrikke Benestad Fuller-Gee at teatrene i sør vil følge etter.
(Bergen): Duduzile Mahtonsi kommer fra Sør-Afrika, med bakgrunn som kunstner, og er bachelor fra Scenekunstakademiet i Fredrikstad. Norsk teater har bruk for kunstnere med en ikke-europeisk bakgrunn, og i denne forestillingen har hun laget et manifest om å være seg selv, gi blaffen i alle konvensjoner. Det lykkes hun delvis i.
Med «Jazz ain’t Nothing but Soul» går Tabanka eit skritt vidare i eit viktig arbeid om å re-formulere dansehistoria – ved at opphavet, og ikkje jazzdansen sjølv, får hovudrolla.