Forestillingen «Discord» av kompaniet SUPERNOVA er en pågående bevegelseskonsert der samtidsdansen får ekspandere til nye og hittil ukjente høyder.
(Kristiansand): «Jonas» - en bombe av en forestilling, et fyrverkeri av sceniske muligheter i jubileumsåret for Jens Bjørneboe
(Bergen): I Trine Wiggens oppsetning av Jon Fosses «Namnet» oppleves det som greit å le, selv om det gjør vondt. Kjedelig er det aldri.
Ved å nytte sameksistens som motor for det skapande arbeidet blir Bløtkokt ein til tider interessant performance som tangerer både det inderlege og overfladiske.
Musikalen «Så som i himmelen» vet hvilke knapper den skal trykke på. Men på premieren på Oslo Nye var det mest bevegende publikums reaksjoner.
I «Status Quo» av Maja Zade blir kjønnsrollene stilt på hodet for å blottstille mannssamfunnets hersketeknikker. På Rogaland Teater blir det til tider morsomt, men for forutsigbart til å bli farlig.
Danseteaterforestillinga «Sammenbruddet» av Jo Strømgren Kompani overraskar på ingen måte når det kjem til verken manus, regi eller format. Prestasjonen til skodepelar Kate Pendry slår derimot knock out på både motspelar og publikum.
Doris Uhlichs «Every Body Electric» utfordrer sine tre danseutøvere og deres rullestoler, der den beveger seg i landskapet mellom alvor, grovkornet komedie og opprør.
(Molde): Denne sesongen har både Teatret Vårt og Trøndelag Teater valgt å satse på kultklassikeren «Bartleby» av Herman Melville. En historie som har inspirert filosofer som Giorgio Agamben, Gilles Deleuze og Slavoj Žižek. Det er ikke så merkelig, for historien har flere viktige filosofiske poeng for vår tid. Men blir det godt teater? På Teatret Vårt har det i hvert fall blitt en modig utforskning av en teaterform – og dens begrensninger.
Kirsebærhagen på Det Norske Teatret har fleire gode element, men blir dessverre for statisk og treig.
At det politiske budskapet i «Reform 97» på Nationaltheatret er krystallklart, er forfriskende. Men det gjør også forestillinga litt overtent.
(Trondheim): Femti naboer får snakke om sitt forhold til bydelen Lademoen, om nabolaget og om naboskapet. Et utall noder svirrer i luften og på scenen.
(Göteborg): Regissören Mattias Andersson ställde en provocerande fråga till 137 svenskar. Vad skulle de göra annorlunda, om de fick leva om sina liv. Svaren bearbetades till en pjäs och iscensättningen blev en stundom monoton iscensättning om svenskens, särskilt landsortssvenskens, isolering.
Alle framsyningar på Det Norske Teatret er avlyst t.o.m. 17- februar. Men teatret live strøymar «Villanda» og «Slåttekar i himmelen», 11. og 13. februar. Les Elin Lindberg si melding av «Villanda»: Pangstart, men så blir det traust (24. januar 2020).
Forfatter og dramatiker Linda Gabrielsen kommenterer 2. opponent Merete Morken Andersens innlegg under disputasen til Finn Iunker på KhiO, 12. januar.
Linn Skåbers Til Ungdommen på Centralteatret.
Når ingen andre vil, må du gjøre det selv. Det er tanken bak når Lene Therese Teigen setter opp sitt eget stykke «Tiden uten bøker». Det treffer rett i mellomgulvet og det fikk meg til å humre – når stykket ikke er for langt.
Den første boka med forestillingstekster fra andcompany&Co, Gob Squad, Rimini Protokoll, She She Pop og Showcase Beat Le Mot er nå publisert.
(Stockholm): Mattias Andersson, tillträdande konstnärlig ledare på Dramaten, inleder teaterdecenniet med en iscensättning av en egen pjäs, «Determinism». Den som söker svar på filosofiska frågor blir besviken – men aftonen är underhållande och skådespelet professionellt.
Är det teaterdammet som lagt sig för tätt, eller är det den tama bearbetningen av Frank Wedekinds klassiker, som gör att den inte hittar fram till sin satiriska sprängkraft? Ett delvis misslyckat försök på Det Norske Teatret.