Morten Espeland i Draumkvedet. Foto: Marte Vold

Draumkvedet i en sekulær samtid

(Bergen): Med Draumkvedet leverer Ymist en helstøpt fremføring av det gamle visjonsdiktet Draumkvedet. Men hva skjer med visjonæren når religionen tas bort?

 

Det er et dikt med lange tradisjoner scenekunstkompaniet Ymist har gitt seg i kast med når de har laget en ny og modernisert versjon av Draumkvedet, middelalderballaden og visjonsdiktet om Olav Åsteson. Olav sovner julaften og våkner først trettende dag jul, hvorpå han går rett til kirken for å fortelle hva han har sett og opplevd. Diktet ble muntlig overlevert og er fortalt og sunget i et utall ulike versjoner gjennom tidene, antagelig fra så langt tilbake som slutten av middelalderen, da katolisismen fortsatt var gjeldende religion i landet. Derfor finnes det ingen original versjon, men over 100 ulike varianter som er samlet inn på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

         Diktet har også lang tradisjon for å ha inspirert norske billedkunstnere og komponister, fra Eivind Groven til Arne Nordheim og mer nylig Sondre Bratland, Unni Løvlid og en rekke andre. I denne nyversjonen for scenen har Ymist. tatt utgangspunkt i Anne Skålen sin versjon, som er diktet videre på med nyskrevet tekst av Eirik Fauske. Han plasserer handlingen inn i vår tid, snarere enn en svunnen tid.  

 

Sterkt og presist spill

Diktet er blitt en monolog Morten Espeland fremfører alene på scenen, med en intens og stødig tilstedeværelse som umiddelbart kjennes riktig for kvedets repeterende, melodiske linjer. Espeland har en kroppskontroll og presisjon som viser at han behersker både ordet og bevegelsene, som kommer til sin fulle rett i kastene og vekslingene han frembringer fra teksten. Enten det er søvnen han beskriver, der ’dei står i ring omkring meg no / og vil meg oppatt vekke’, eller han ramler nedover fjellsider i kast etter kast som slår ham både grønn og til blods, så er stemmen gjennomgående melodiøs og bærende. Slik tar han oss med inn gjennom synkemyren og tåken og frem til ’der dommen sko stande’, med stadige vendinger mellom ulike sinnstilstander (eller ’medvitsnivå’ som det skrives i programmet til forestillingen), og bringer publikum frem på stolen og langt inn i fortellingen med ham.

               Før Logen i Bergen har turneen omfattet ungdsomshus på små vestlandssteder som Granvin og Ulvik, før turen går til Stord og Oslo. I Premieren var lagt til Vats i Hallingdal trettende dag jul, dagen da Olav våknet fra slvnen. I Logens hovedrom, hvor lyskasterstrålene noen ganger lyser opp mot de overdådige lysekronene over oss, tenker jeg at denne fremføringen er tilpasset et helt annet rom enn dette, med sine assosiasjoner til borgersfæren snarere enn et ungdomshus som samlingspunkt for fest og for sørgetid og politiske møter i helt andre sosiale lag. Spillet er likevel så drivende godt at jeg ikke blir hengende ved det. Handlingen foregår nesten utelukkende på en liten stripe med lys, lyd og nedstrippet scenografi, noe som leder oppmerksomheten til Espelands fortellerkunst og koreografien, som bringer frem bildene i diktet uten å bli illustrative.

 

Samtidsreferanser

Med bearbeidelsen og Fauskes nyskriving er de religiøse referansene kraftig nedtonet, til fordel for det visjonære og den indre reisen til Olav. At handlingen foregår i et nåtidssamfunn blir tydelig gjennom elementer som en bil, sement i trappen i det fremmede huset, og traktorspor langs veien som dukker opp underveis. En referanse til fleinsopp vekker litt humring i salen, men reiser også spørsmålet om hvorfor Olav fikk disse visjonene. Var han bare sørpe full og kanskje litt høy da han bega seg ut i den andre verdenen? Har det egentlig noe å si? I en moderne verden uten Gud som referanseramme blir mennesket fryktelig alene med sine erfaringer, og det gjentagende spørsmålet om det er ’nokon andre’ her (svaret er selvsagt nei, her er bare Olav), fremhever denne eksistensielle ensomheten. 

 

Visjon i ny kontekst?

Samtidig er det en vitkig forskjell mellom samtiden og tiden diktet stammer fra. Hvis Olav ikke hadde våknet trettendedag jul og satt seg i kyrkjedøra for å fortelle, hadde han da blitt tolket dithen at visjonene var koblet til rett og galt og et møte med djevelen, innenfor fortolkningsrammene i den kristne lære? Den norske kulturarven fra middelalderen kan ikke fri seg fra verken kristendommen eller folkelige tolkninger av denne, noe som er tydelig nettopp i diktets mange ulike versjoner. En sekulær gestaltning virker nærmere vår tid, men hva går da tapt i forståelsen av diktet – og hva kommer til?

           Som forteller- og framføringskunst står forestillingen sterkt, og en gjennomført og presis regi leder oss gjennom historiens mange skift av tilstand, sted og tid. Men når Olav kun kjemper i sitt eget mareritt, hva er det da han har å melde når han kommer tilbake? At mennesket aller mest står aleine? Eller at han har møtt krefter og skapninger på sin vei som kan gi oss en pekepinn på rett og galt selv uten religiøse tolkningsrammer? Her er det ingen åpenbare svar, men forestillingen gir mye tankemateriale å ta med seg videre, og er i alle tilfelle en oppvisning i hva som er mulig med sterke aktører og tilsynelatende enkle virkemidler på scenen.

 

Draumkveldet

Tekst: Eirik Fauske

Regi: Erlend Samnøen

Scenografi: Maja Nilsen

Lysdesign: Evelina Dembacke og Tilo Hahn

Lyddesign: Nils Jakob Langvik og Gaute Storsve

Dramaturg: Kai Johnsen

Tekstdramaturg: Finn Totland

Produsent: Ida Willassen

Premiere: Ungdomshuset Nordvang på Vats i Ål, 6. januar

Logen Teater, Bergen 16. januar

 

Gjenstående forestillinger:

18/1 — Ungdomshallen på Leirvik, Stord

26-28/1 – Nynorskens Hus, Oslo