Nordens Paris, Hålogaland Teater. Foto: Marius Fiskum

Hvor vil du, Jo?

Umiddelbart etter premieren: Hva i pokker er det jeg nettopp har sett? En skarp kommentar til vår narsissistiske gigantomani, eller et hederlig, men mislykket, publikumsfrieri?



Nordens Paris

Regi og scenografi: Jo Strømgren

Kostyme: Yngvar Julin

Lys: Øystein Heitmann

Lyd: Kolbjørn Lyslo

Maskedesign: Leo Thörn

Kostymedesign:  Yngvar Julin

Lysdesign:  Øystein Heitmann

Lyddesign:  Kolbjørn Lyslo

Maskedesign:  Leo Thörn

Hålogaland teater, 24. januar

Først en begrepsavklaring: Det heter seg at Tromsøs kallenavn, Nordens Paris, ble skapt av tyske journalister på reportasjereise, som ble slått av den arktiske byens europeiske look. Denne looken tilskrives lokale handelsfolk, som på 1800-tallet reiste fra Tromsø til Europas fiskemarkeder, og som brakte med seg fine stoffer og kreasjoner hjem. Hålogaland Teaters bestillingsverk fra Jo Strømgren bærer kallenavnet, som ikke er uten stolte assosiasjoner hos sine byborgere.

Sjarm og forviklinger

Strømgren vet hva et godt anslag er. Først fyller han teatrets hovedscene med franske melodier. Slik forføres vi av et hundretalls assosiasjoner. Så heves sceneteppet og avslører et skrått bygårdstak i tilnærmet størrelse 1:1, som fyller scenens bredde helt fram til prosceniet. Taket og leiligheten under omsluttes av en dyp, blårosa kveldshimmel. På skråtaket sitter en blond kvinne i rosa selskapskjole. Det oser helgetur til Paris og ekte, fransk storbysjarm. Et rendyrket, detaljert scenebilde, “…som et godt, gammeldags kulisseteater”, som en publikummer uttrykte det.

         Fortellinga i Nordens Paris er som følger: Tromsøs noe oppblåste ordfører Ketil, spilt av Ketil Høegh, og hans fingerspisselegante rådgiver Finn Arve, spilt av Finn Arve Sørbøe, skal bak ryggen på kommunestyret i hjembyen etablere Tromsøs Ambassade i Paris. Franske toppolitikere skal sjarmeres med tidenes ambassadefest, 40 tonn (!) hvalkjøtt og lokalprodusert vin av tromsøpalme. Apotekeren Kristine, spilt av Kristine Henriksen, som er ansatt i den såkalte ambassaden, og ambassadekunstneren Trude, spilt av Trude Øines, er med for å kaste glans, og for å flørte tilstrekkelig med diverse franske ministre for å gi den nye ambassaden en skikkelig pangstart. Et par uventede elementer forstyrrer imidlertid ordføreren og hans plan. Som for eksempel den tilbakevendende frykten for samene, en blomsterelskende fremmedlegionær med ølmage og hvit singlet og en smidig, hoftevrikkende feier med opptaksutstyr.

Forsøk på forankring

Det blir en viss kulturkollisjon mellom Tromsøbenken og de lokale franskmenn. Misforståelsene kommer som forutsigbare perler på den berømte snora, og forsterkes av mangel på et felles språk både muntlig og fysisk. Strømgren gjenbruker gibberish, denne gang i fransk språkdrakt. De skarrende, sensuelle lydene står i småmorsom kontrast til den påståelige, nordnorske dialekten, og skal forsterke gapet mellom de to sivilisasjonene.

         Å bruke skuespillernes private navn på rollefigurene, er ett av flere assosiative verktøy Strømgren velger å bruke. I tillegg trekkes kjente nordnorske personligheter og tradisjonsrike lokaliteter inn i fortellingen: Jørn Hoel, Kari Bremnes, glasshytta Blåst, gamle Mack og Kjell Kolbeinsen er noen av dem. Å bruke velkjente agn som dette, legger opp til at man som innfødt kan trekke gjenkjennende - og av og til litt ondskapsfullt - på smilebåndet. Det er et forsøk på å forankre forestillinga hos det lokale publikum. Og kanskje et forsøk på å skape en aldri så liten publikumssuksess? Vi serveres en felles lokalhistorie med lokale helter og lokale kjeltringer, og det er lov å le av de vi ser på scenen, fordi vi også ler av vår felles historie, og dermed av oss selv. Men altfor ofte ender det med humring og trekk på smilebåndet. Det er langt mellom latterkulene, og til tross for den  stilsikkerhet som hviler over Strømgrens arbeid, så har forestillinga et stort problem. Teksten.

Men teksten da…

I mangel på et mer beskrivende uttrykk - teksten er dårlig. La meg prøve meg på en analyse. Jeg tror at Strømgren har ønsket å destillere teksten til et stereotypisk, nordnorsk språk, både strukturelt, tematisk og innholdsmessig. Strukturelt viser dette seg gjennom et direkte og bastant språk og overtydelige misforståelser. Tematisk kretser forestillinga omkring gigantomani og individets ego, en klassereise bort fra den rurale utkanten og inn i europeisk høyborg. Innholdsmessig møter vi den stereotype nordlending, homofoben med høyrepopulistiske holdninger, overdreven tro på seg selv, en smule sexfiksert, krydret språk og sosialt uintelligent.

         Jeg tror det er noe à la denne oppskriften Strømgren prøver på. Men det funker ikke. Teksten forblir platt, flau og forutsigbar. Hvis oppskriften skulle fungert som et virkemiddel, måtte Strømgren gått lenger til ytterkantene. Slik teksten framstår nå, så er den for snill og for enkel. Når underteksten i tillegg knyttes til klisjeer vi kjenner for godt fra før, blir det hele rett og slett et tekstlig mageplask. For å være ærlig: her finnes ingen overraskende blikk på nordlendingen eller mennesket eller verden. Når man ler, så ler man av gammel vane. På repeat. Fordi man har ledd av de samme tingene før. Dette gjenspeiles dessverre også i personinstruksjonen.

Orker ikke

Skuespillerne gjør en håndverksmessig solid jobb, til tross for teksten de har å kjempe med. Når platthetene også infiltrerer personinstruksjonen, blir det dobbelt mageplask, selv om utførelsen er god. Å kompensere dårlig tekst med sex er et elendig triks. Som når den homofobe ordfører Ketil og den like homofobe rådgiver Finn Arve klemmer hverandre med jokkende hofter gang på gang. Eller når glasskunstner Trude og fremmedlegionæren har høylydt sex. Eller når apoteker Kristine og fremmedlegionæren åler seg mot terrassegelendret i undertrykt kåtskap. HVORFOR? HVORFOR? HVORFOR? Jeg orker ikke si mer om den saken, men overlater til leseren å danne seg sine egne tanker.

        Heldigvis velger Strømgren av og til å erstatte teksten med koreografi uten seksuelle hentydninger. Her får skuespillerne spille ut sin indre overbevisning med pathos i blikk og holdning. Som når ordfører Ketil hopper utfor taket på den sju etasjers høye bygningen, og de ambassadeansatte bryter ut i danserisk hyllest til ære for den antatt forulykkede. I disse koreograferte partiene senkes tempoet til et nivå som minner om sakte film, og både bevegelser og mimikk forstørrer skuespillernes indre handling. Dette er et enkelt, men elegant, grep som gjør noe med tematikken forut. Det man først ler av får et litt annet innhold i disse kontrasterende bruddene, og det er her vi tydeligst finner Strømgrens snedige signatur.

Revy-by

I intervju med landsdelsavisa Nordlys sier Strømgren at forestillinga er et melodrama, og ikke en komedie eller en farse, slik mange kanskje forventer. Et melodrama er en sjanger med slektskap til operaen og såpeoperaen, og kjennetegnes av stort pathos med overdrivelser og sentimentalitet. I Strømgrens melodrama er slektskapet til revyen eller farsen også tydelig. Tromsø er en revy-by av gammel årgang. Byens sju ungdomsskoler har hver sin velrenommerte revy, og flere av teatrets skuespillere og scenekunstnere i Tromsø forøvrig, kommer fra byens skolerevyer. Ketil Høegh var sågar en av initiativtakerne bak Esterprisen, en prisutdeling som rakk å feire tiårsjubileum før den ble lagt ned.

Så - hva blir det til?

Det er alltid vanskelig å diskutere kvalitet. Det finnes ingen enhetlig kvalitetsdefinisjon. Men i denne sammenheng er det kvalitet som evnen til å løfte et tema opp på et universelt nivå som ligger til grunn for min anmeldelse.

          Nordens Paris er blitt ei forestilling med tydelig kvalitetsforskjell mellom form og innhold. Formen er gjennomarbeidet og tydelig, selv om Strømgren med fordel kunne jobbet mer i ytterkantene enn det han ender opp med å gjøre. Overdrivelsens kunst har ingen enkel oppskrift, men Strømgren gjør et hederlig forsøk. Scenografi og lysdesign setter en perfekt ramme rundt verket. Lydbildet har mange, komplekse lag, og suger oss inn i europeisk storbystemning. Det er både morsomt og elegant når et samtaleemne gjentas i lydbildet, som når det refereres til en kollisjon og det umiddelbart etterpå høres en kollisjon på gata under. Løsrevne hendelser, som når feieren plutselig fungerer som bakkepersonell under en flylanding, er også absurd nok til å fungere inn i helheten. Og skuespillerne klarer det kunststykket å ikke merkes med den flauheten som flere publikummere snakket om at de kjente på, inkludert meg selv.

         Med Nordens Paris gjør Strømgren et hederlig forsøk på å si noe om samtidas narsissistiske gigantomani, ved bruk av humor og lokal forankring. Dessverre blir spriket mellom form og innhold for stort til at dette kommer til å bli en klassiker. Hvorvidt publikumsfrieriet fungerer vil vise seg. Jeg er faktisk spent på om forestillinga kommer til å stå ut sin periode.

(Se også rapport om konferanse om kvalitetsbegrepet på Festspillene i Nord-Norge, i nummer 4/2017. red. anm.)