En skuespillers boltreplass

Algoritmers sannhet

Jeg leser en artikkel om hvordan algoritmer knyttet til digitale medier forvirrer vårt forhold til terminologi knyttet til valg og smak og kvalitet. Artikkelforfatteren Terje Colbjørnsen beskriver hvordan mangelen på serendipiditet i algoritmene gjør at vi bare opplever det som vi allerede vet.

          WIKIPEDIA sier om Serendipidy: The occurrence and development of events by chance in a happy or beneficial way. The word Serendipidy was coined by Horace Walpole in 1754, after the title of a fairy tale called «Three Princes of Serendip», in which the heroes ‘were always making discoveries, by accidents and sagacity, of things they were not in quest of’.

         Jeg leser videre om algoritmer: Algoritmene som bestemmer forslag vi får fra Facebook, Netflix, Spotify, og Amazon om hva vi kommer til å like, forvirrer vårt forhold til at vi tror at vi har gjort et valg.

Miller vs. kjendiser

Jeg leser om Miller. Arthur Miller vokste opp på Manhattan i New York som sønn av en velstående produsent av kvinneklær på 1920-tallet, og etter krakket i 1929 i Brooklyn, som sønn av en fattig eks-produsent av kvinneklær, som hadde mistet alt de eide. I 30-årene leverte han brød hver morgen for å hjelpe familien sin økonomisk. Miller var gift med Marilyn Monroe. Hans stykke En handelsreisendes død portretterer en person som vil at barna hans skal være vellykket, og helst også kjendiser, og som dikter seg selv til å være en — om ikke kjendis — så i alle fall en B-kjendis, en som alle hilser på når han kommer til byen.

Miller vs. folkelighet

Jeg leser første akt av skuespillet Ein seljars død av Arthur Miller, en versjon som er omarbeidet for Det Norske Teatret i 1997 av Sverre Rødahl. Stykket sirkler rundt Willy Loman, en aldrende handelsreisende, som lyver for seg selv og alle rundt seg for å overleve.

            Loman tror på løgnen - han fortrenger og omdikter sitt liv, fortsetter å si at alt er bra og blir bra, fortsetter å avlede hvis tvilen kommer, fortsetter å lyve så mye at han tror det selv. Han har det bedre i løgnen enn i virkeligheten.

            Det er lenge siden jeg har lest Miller. Det er så lett å lese Miller, og det er spennende, som om hele stykket virker på meg slik en cliffhanger gjør; at jeg bare må lese videre, selv om klokka er langt på natt.

            Jeg leser på Nationaltheatrets nettside om oppsetningen av En handelsreisendes død. Hvis man vil vite mer om stykket enn hvem som er med, kan man trykke seg videre til intervju med regissøren.

Jeg copy-paster:

«Det hendte for noen år siden. Trond Espen Seim var på vei til København for å spille inn tv-serien Arvingene, og rakk akkurat å svinge innom bokhandelen før han satte kursen mot Gardermoen. Han ville lese en klassiker, og valget falt på Arthur Millers En handelsreisendes død.

– Jeg slukte den og ringte umiddelbart til teatersjef Hanne Tømta. Jeg sa: Dette må vi sette opp på Nationaltheatret, og jeg vil ha regien!…

– Jeg visste med en gang at Atle Antonsen måtte spille rollen som Willy Loman, sier Seim.

– Det er ikke et opplagt valg?

– Det er ingen bred analyse som ligger bak det valget…

– Så du var ikke redd for å bruke en mann uten teatererfaring?

– Atle har spilt i Operaen. Er ikke det finkultur, da? Nå tar han steget ned til oss folkelige, sier Seim og ler.

            Han blir alvorlig igjen…

            Jeg, den random tilskueren, tenker: Han kjenner jeg igjen! Han er bra. (Og litt skummel som statsminister i den Mammon-serien på NRK.) Han gjør regidebut! Det blir spennende, når han som er så bra skal gjøre noe han aldri har gjort før, det er litt som i realityserien Mesternes Mester. Det står at han leser manus på vei til filminnspilling i København. Jeg ser han for meg, som om jeg kjenner han.

Willy Loman vs. Trump

Jeg leser andre akt og epilogen i originalversjonen på engelsk, og oppdager at stykkets handling er lagt til et veldig spesifikt NYC og Manhattan på 40-tallet. På Det Norske Teatret i 1997 var vi i en ubestemmelig småby. Jeg tenker at perspektivet til en amerikaner som nærmer seg pensjonsalderen, og bare får lønn i provisjon, i New York på 40-tallet er noe ganske annet enn et Jon Fosse-aktig stille liv mellom et gammelt ektepar som bekymrer seg for barna sine.

            Og jeg tenker på at idag er vi hverken i 1997 eller i en abstrakt småbygd-scenografi på DNT, men i en verden der Trump har vært president i nesten nøyaktig et år når stykket settes opp på Nationaltheatrets hovedscene.

            I en verden der Trump-velgere tror på løgnen — fortrenger og omdikter sitt eget liv, der Trump fortsetter å si at alt er bra og blir bra, fortsetter å avlede hvis tvilen kommer, fortsetter å lyve så mye at han tror det selv, slik Loman gjør det. Velgerne har det bedre i løgnen enn i virkeligheten.

Miller er gøy å skuespille og lettfordøyelig å se

Jeg ser forestillingen En handelsreisendes død på Nationaltheatret. Forestillingen glir lett frem, det er lett å følge handlingen, og jeg kjeder meg ikke i det hele tatt. Skuespillerne er mikket opp, så jeg hører kjempegodt hver replikk, og replikkene driver fremover, sånn som da jeg leste manus. Det er nesten avslappende å være på teater, egentlig litt som når jeg ser på Netflix.

            Det er første gang på lenge jeg har opplevd å være på teater og kunne lene meg bakover i Netflix-mode, uten å bruke hodet, uten å lese inn forhold mellom forestillingens konsept og det jeg ser på scenen, men bare kunne være i ureflektert konsum. Det er egentlig ganske deilig. Scenografien og skuespillet er akkurat som jeg har forventet, de står ikke i veien for teksten, og jeg kan bare være i Millers fremoverdriv.

            Men så kommer epilogen, og Laila Goody står på scenekanten foran noen jordsekker med blomster på og sier de siste replikkene til Linda Loman, om hennes avdøde mann. Som markering av stykkets epilog har det vært det som føles som stykkets eneste markante lysskift, vi er nemlig plutselig på Nationaltheatrets scenekant, og ikke inne i dreiescene-scenografien, og hun har gjort kostymeskift for første gang, til noe som ser ut som det kunne være Goodys private premièrekjole. Jeg blir ristet ut av Netflix-moduset mitt med dette lys- og kostymeskiftet. For denne scenografien, den fremstår jo faktisk som den er gjort fort og gæli, rent scenografisk - romlig og illusjonsmessig sitter jeg bare i en teatersal foran Laila Goody som sier de siste replikkene i stykket.

            Ute av Netflix-moduset fremstår det ikke for meg som om det er tatt noen valg fra regissøren, men som om han bare har iscenesatt scene for scene eksakt etter boka, og uten noen definert grunn til å gjøre det. Jeg får en følelse av at holdningen har vært at når siste scene ikke helt kommer på plass og ikke klarer å utsi noe, så er det liksom ikke så farlig, «for vi har jo kommet oss igjennom hele manus.»

            Og det er derfor jeg bare ser Laila Goody i siste scene, jeg ser ingen Linda Loman lenger, jeg ser ingen Miller, jeg ser ingen amerikansk drøm som er gått i grus.

            Og jeg ser ikke et portrett av den amerikanske motsetningen som har gjort at Trump sitter som president, og desperasjonen til et menneske som står i fare for å miste løgnen.

           Jeg ser bare på en prøve med skuespillerne fra Nationaltheatret (og han Antonsen fra tv).

            Og jeg skjønner greia med at Seim har vært på tv og Antonsen har vært på tv og man må få solgt billetter og vi bruker kjendis-trikset, men hvis regissøren ikke tar valg, og aldri har regissert før, så burde det være en enkel jobb å ta inn en regikonsulent, initiere samarbeid med folk som kan bidra til innhold, eller at dramaturgen er mer frampå? Og så kan regissøren konsentrere seg om personinstruksjon. For det har han gjort. Det har han vært bra på. Alle skuespillerne er flinke. De mangler bare noe å være flinke i.

Nationaltheatrets markedsavdeling vs. kuratering 

Jeg leser i programmet jeg har kjøpt for 50 kroner. Der er det bilder fra forestillingen og skuespillerne, og en uttalelse fra regissøren er fremhevet over ett av bildene: «Mange snakker om den amerikanske drømmen, men den drømmen er like mye norsk.»

            Jeg skjønner ikke hva han mener, så jeg leter etter mer informasjon, men uttalelsen er ikke kommentert videre, det er ikke utdypet hva han legger i den amerikanske drømmen, hva han legger i den amerikanske drømmen i forhold til tilstandene i USA nå, og hva han legger i at den drømmen er like mye norsk.

            Og så tenker jeg på algoritmene igjen. Tenker på at Seim tror han har valgt — men at han ikke egentlig har tatt egne valg. Og at vi blir eksponert for hans ikke-valg, akkurat som forslagene om hva vi vil bruke tiden vår på fra algoritmene i Spotify og Amazon og Netflix. Han fremstår som en personifisering av algoritmen uten serendipiditet, på en som har tatt avgjørelser basert på en falsk hypotese, på en som ikke har satt ting opp mot hverandre for å kunne gjøre en vurdering.

            Jeg tenker på at med informasjonen jeg har lett opp på internet på forhånd, og lest i programmet jeg har kjøpt, så bygges det opp en historie for meg som jeg opplever som informasjon, men som egentlig ikke har noe innhold. Og på at informasjons- og markedsavdelingen på Nationaltheatret agerer som kuratorer: de bygger opp en verksforståelse som er et resultat av tekst, bilder og intervjuer fra dem + objektet, (dvs. forestillingen som tilskuerne får se). Og i dette tilfellet må de være smarte, for objektet er svakt, rent kunstnerisk, og det er også svakt som forvaltning av dramatikkhistorien, så markedsavdelingen bygger opp der det er tomt innholdsmessig - med distraksjoner om kjendiser, om at historier om dysfunksjonelle familier aldri går av moten, om at Henki Kolstad har spilt Willy Loman før, med et bilde av sekser-terningkast med påskriften «Goody, Goody» —til vi glemte hva vi undersøkte. Distraherer de godt nok så klapper vi og er fornøyd.

            Og det er på dette punktet prosjektet En handelsreisendes død på Nationaltheatret får min fulle oppmerksomhet, og jeg synes de er litt geniale, altså de som styrer pennen som kuratorer der på huset, nemlig markeds- og informasjonsavdelingen. De synes nemlig å jobbe etter prinsippet: «Bare tilskueren er opptatt nok av Seim glemmer de at hva Seim sier ikke har noe innhold, de glemmer at de egentlig var der for å få vite mer om produksjonen og hvorfor de skulle gå å se den. Markedsavdelingen jobber mao. med effekt-dramaturgi slik at Willy Lomans #virkelighetsdistraksjon skjer i oss: vi lever i troen om at vi har innhentet informasjon, vi lever i troen på at vi deltar i et seriøst kulturliv når vi går og ser En Handelsreisendes død, vi godtar hypotesen om at vi også i Norge lever i krisen av en nasjon bygd på å jakte etter noe man ikke kan få, vi tror på at dette er helt likt i Norge og USA, fordi han skumle som spilte statsminister i Mammon på NRK sa det. Medie- og informasjonsavdelingen leder og avleder og lyver i kor, slik Loman-familien briljerer med løgnens sykdomssymtomer som en co-dependent familie.

            Som algoritmene, til vi blir deres.