Utenfor komfortsonen

Forfatterbevegelsen

Konsept og koreografi:

Marie Bergby Handeland

Utøvelse: Gro Dahle, Aina Villanger, Henning Bergsvåg, Kjartan Fløgstad, Tina Åmodt og Gunstein Bakke

Scenografi og lysdesign: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Musikk: Elisabeth Vatn

Dansens hus, 14. mars

Litterære verk som utøves:

Magdalenafjorden 
Audiens, 
Du er ikke her 
Total Eclipse of the Mind 
Haren 
Det blir aldri lyst her

Mens jeg skulle forsøke å skrive noe fornuftig om Forfatterbevegelsen – forestillinga hvor seks høyt respekterte forfattere har undersøkt hvordan deres skriftlige verk kan overføres til kropp og bevegelse – har det som alle vet vært dramatiske tilstander på Stortinget og i den offentlige debatten. Etter den famøse facebook-posten fra en nå avgått justisminister, har det ei stund virket som det kun finnes to leire i samfunnsdebatten – godhetstyrannene og de høyreekstreme (benevnt slik disse karakteriserer hverandre). 

          Plutselig virker det som om kløftene i det offentlige ordskiftet har blitt uoverstigelige, at frontene blir stadig steilere, alle roper så høyt, så høyt!, og situasjonen oppleves som prekær for flere enn de mest utsatte av oss. Dette har uvegerlig farget min oppfatning av Marie Bergby Handelands Forfatterbevegelsen, som handler om noe ganske annet enn den skråsikkerheten og overtydeligheten som har preget norsk offentlighet den siste tiden. 

          På Studioscenen på Dansens Hus er det ingen utbygd scenografi til denne forestillinga. Publikum sitter langs tre av sidene til det kvadratiske scenegulvet. De svarte vertikale bjelkene på bakveggen på scenen gir assosiasjoner til dans på låven eller mørke rockekjellere. Eller – når utøverne løper rundt på gulvet i forskjellige tempo – en slags manesje? Dette er grunnrammen for de seks forskjelligartede samtidsdans-soloene, som alle har sprunget ut av forfatternes utvalgte skriftlige verk og deres egne kroppslige og kunstneriske særpreg og temperamenter. 

           Fire av forfatter-danserne opptrer i fullt scenelys, uten musikk eller andre sceneeffekter. Tina Åmodts dans blir derimot akkompagnert av rødt blinkende lys og sekkepipemusikk (nyskrevet av Elisabeth Vatn), mens Henning Bergsvåg får danse dels forførende i et scenerom fyllt av røyk og discolys. Åmodt og Gunstein Bakkes soloer kan karakteriseres som litt tunge og framoverlente, mens de andre fire beveger seg med mer utstrakte kropper og åpne ansikter. Gro Dahle og Bakke beveger seg i stillhet, mens Kjartan Fløgstad og Aina Villanger innlemmer muntlig tale som en del av sin solo. Fløgstad ramser opp sidetall fra boka Magdalenafjorden underveis, noe som både er et komisk grep og som samtidig gir assosiasjoner til arbeidet som ligger i det å skrive. Og siden det er i Fløgstads dansesolo dette grepet brukes; assosiasjoner til industrielt, langvarig kroppsarbeid. Det drar det eteriske som preger dansen hans - og Forfatterbevegelsen for øvrig - ned på jorda igjen. I tillegg samles de seks i et fellesnummer midtveis hvor de sammen går inn i en rørende felleskoreografi til Celine Dions It’s All Coming Back To Me Now (mer om denne scenen senere). Til sammen skaper disse forskjellige formgrepene dynamikk i forestillinga.

Livserfaringa i bevegelsene

Marie Bergby Handeland har i dette prosjektet blant annet vært opptatt av kroppsligheten i forfattergjerningen, hvordan mange års skriving kan sette seg i kroppen, slik all slags livserfaring kan sette seg i bevegelsesmønstrene våre. De seks deltakende forfatterne har valgt ett av sine litterære verk, som de i samarbeid med Handeland har forsøkt å omskape til samtidsdans. Det krevde ifølge Handeland seks helt ulike arbeidsmetoder og en lang prøveperiode for å gjøre dem trygge på sitt personlige kroppslige uttrykk og på å utvikle det. Resultatet ble altså de seks soloene forestillingen består av.

           Forfatterbevegelsen fikk mye oppmerksomhet i forkant av premieren, og forestillinga ble raskt forhåndsutsolgt. Hva kom denne interessen av? Kan det være at det er noe forlokkende med de åpenbare kontrastene prosjektet er preget av? Mellom ord og kropp, for eksempel? For min del handlet det blant annet om kontrasten mellom autoritet, pondus og trygghet på den ene siden og nybegynner-tilstand, sårbarhet og redsel på den andre. Forfatterstanden er kanskje den kunstnergruppen som opptrer oftest og med mest autoritet i samfunnsdebatten – fordi de har nettopp ordet i sin makt. Da er det litt besnærende å få se dem operere på en arena der deres sentrale verktøy er tatt fra dem.

        Selv om man kan argumentere for at enhver kunstnerisk prosess er en form for avkledning eller sårbarhetsprosess, skrus det likevel til et hakk i dette prosjektet: Alle de seks forfatterne har vunnet priser og nyter anerkjennelse for sitt virke. Dansen er imidlertid et språk alle de seks har uttrykt at de i utgangspunktet ikke var komfortable i.

         Gro Dahle har ofte vært åpen om sin usikkerhet i sosiale settinger. Men i Forfatterbevegelsen opplever jeg henne som den tryggeste av de seks. Før sin solo tar hun av seg brillene, og det kan virke på blikket hennes som at hun da ikke ser så mye. Hun har altså avkledd seg både synet og ordene. Men hun framstår altså som fullstendig trygg i sin dans: ansiktsuttrykket er avslappet og konsentrert, bevegelsene er organiske og ikke-hakkete, og man får inntrykk av at hun er i flow. Dette kan stemme overens med Handelands tanker om at hun har kunnet skimte de respektive forfatternes skriftlige verk i kroppene deres. Det er mye kropp i Dahles poesi, mange av diktene har tydelige kroppslige metaforer, bevegelser og forankringer. Kanskje er det derfor overgangen mellom forfattergjerning og dans ikke oppleves som så unaturlig hos henne?

        Annerledes med flere av de andre soloene. Jeg opplever ikke dansen som direkte unaturlig for de øvrige forfatterne, jeg er snarere imponert over ferdighetene og repertoaret de har tilegnet seg i løpet av en nokså kort prøveperiode. Og i alle soloene er det flere øyeblikk man fornemmer at bevegelsen er lystbetont. Likevel: Kanskje er det speilnevronene som løper av med meg, men jeg blir veldig rørt av å merke hvor intenst de anstrenger og konsentrerer seg i utøvelsen, at dette er noe de jobber hardt med å få til. Samtidig er det nesten ingen ironisk distanse å spore hos noen av dem, denne utøvelsen gjøres i dypeste alvor. Og i dette ligger det noe temmelig bevegende.

Å være ny

Koreograf Bergby Handeland har i lengre tid vært interessert i «hva som skjer når forskjellige folk fra ulike sosiale og kulturelle kontekster får innta scenerommet, og hvilke muligheter dette gir til å aktivere allmennheten i arbeidene sine.» (sitat fra hjemmesiden). Slik kan man se Forfatterbevegelsen som ett ledd i en pågående undersøkelse. Tidligere har hun blant annet produsert den helaftens forestillinga De grønne med utelukkende ikke-profesjonelle aktører. 

        Når man bruker ikke-profesjonelle utøvere i scenekunst eller film er ofte resultatet en opplevelse av noe nært, ikke-kalkulert og direkte. Denne fornemmelsen forsterkes her når det kun er kroppen og bevegelsen som er fokus hos kunstnere som vanligvis har sin styrke i ordene og tanken. 

        Kanskje henger det at jeg blir så rørt sammen med fornemmelsen av det å være ikke-forstilt og ny i noe. Når man kommer til verden er det jo kun via kroppslige signaler vi kommuniserer. Det er som om arbeidet med det ikke-verbale (og ikke-rasjonelle?) i Forfatterbevegelsen minner om noe før-verbalt, og dermed sårbart. Akkurat som i møte med nyfødte, eller for den saks skyld usikre tenåringer, blir jeg emosjonelt påvirket. Når en bauta som Kjartan Fløgstad skjelver på hendene og innimellom er litt keitete i bevegelsene, men forsøker å dekke over det med å sjarmere publikum, blir jeg bare helt «nåååh..» 

       Jeg er altså ganske begeistra. Jeg synes det skal være lov til å skjelve mye mer på hendene i offentligheten.

        Og når danserne da midtveis – etter å ha blottlagt seg som usikre og skjelvende, alene på scenen, trampende i mørket og famlende blinde - får lov til å danse sammen, i felles koreografi til Celine Dions sviske It’s All Coming Back To Me Now, innhyllet i røyk og med discokulelyset sveipende over, smitter gleden deres over å få være i ei trygg gruppe, i en trygg koreografi, MED musikk, direkte over på oss i publikum. 

       Kontrasten mellom det lystbetonte og løsslupne i gruppedansen og det mer anstrengte i soloene er talende. Og så sier den kanskje likevel noe om det politiske klimaet: Vi er jo ofte så avhengige av å kunne identifisere oss i ei gruppe. Vi synes det er forløsende å danse sammen når vi lenge har følt oss blottlagte og sårbare alene, samme hvor klein låta vi da danser sammen til, er. Så enkelt og så komplisert. Men det trengs gode koreografer (ok, da politikere – for de som vil ha metaforene inn med teskje) som gjør oss trygge på vår plass også på vårt mest sårbare, også utenfor komfortsonen og utenfor gruppa.