Tigerstaden, ved noen av dem: Foran: Tom Høst, Wenche Viktorsdatter, Oda Fosse, Malin Rønning, Trude Dambo. Midterst: Knut Steen, Veslemøy Mørkrid, Ingrid Meling Enoksen. Bak: Hilde Brinchmann, Mats Holm og Biniam Yhidego. Foto: Morten Quist Hommersand, Tigerstadsteatret

Tigre for tanken (eller Oslove)

Tigerstadsteatret skaper interaktivt underholdningsteater til ettertanke. Det er teater for dagens Oslo, skapt i og utfra dagens Oslo.

Tigerbussen kommer

Av, regi og scenografi: Hilde Brinchmann

Manus og regi i sekvensen Historiefortellerne: Mats Eldøen

Maske og kostymedesign: Helena Andersson

Tigerbussens sjåfør: Tom Høst

Teknikere: Trune Dambo og Arne Lindberget

Produsenter: Hilde Brinchmann og Wenche Viktorsdatter Paulsen

Tigerstadsteatret i samarbeid med Det Andre Teatret, Oslo Nye Teater og Redd Barna, ved Vahl skole 20. april 2018

Målet er vel omtrent så ambisiøst som et mål kan bli: Tigerstadsteatret vil være et teater for alle tigerstadens barn, enten de er teatervante eller opplever teater for aller første gang. Teatret er skal også selv være et barn av byen. Alle forestillinger skal være inspirert av reelle nålevende oslobarns tanker og erfaringer, og alle forestillinger skal bli til i samarbeid med oslobarn. Tigerstadsteatret er dessuten et oppsøkende teater, som skal spille på alle kanter av byen. Urealistisk høye forventninger? Si ikke det. De er allerede på god vei mot å oppfylles.

Røtter i Oslo

Tigerbussen kommer er kompaniets tredje prosjekt. Fjorårsvårens Tigerstadskids fylte selveste rådhussalen i Oslo rådhus med en interaktiv teaterinstallasjon som ble besøkt av drøyt tre tusen barn og deres voksenledsagere. Barna fikk høre fortellinger kompaniet allerede hadde samlet inn, de fikk fortelle egne historier, og de fikk komme med innspill til teater de ønsker å se. I Tigerbussen kommer er noen av disse ideene plukket opp og videreført, samtidig som teatret har skapt egne rammer for historiefortellingen. Bussen i seg selv — en ombygd expotrailer der teaterrommet er på seksti kvadratmeter — er et flyttbart scenerom, som senere skal huse også andre av kompaniets prosjekter. Tigerbussen kommer er bygd opp som vandreteater rundt og i den oransjemalte traileren med tigerstriper og tigerfjesførerhus. Ungdomsforestillingen To hjem, som hadde premiere høsten 2017, og som skal spilles videre på Trikkestallen senere i år, bruker et mer tradisjonelt scene-sal-format, men også den ble til i dialog med oslobarn, om det å ha en mamma og en pappa som slutter å bo sammen.

          Selve begrepet «tigerstaden», som kompaniet har gjort til sitt eget, stammer fra et fabeldikt av Bjørnstjerne Bjørnson, Godt mot fra 1870, som var ment for å illustrere byens (og offentlighetens) brutalitet og Bjørnsons motstandskraft. I diktet jager byens tiger en landsens hest, mens byboerne ser på, klapper, jubler og ler. Bjørnson plasserte seg selv i offerrollen («denne landsens hest er meg/og kampen har ei ende/men byen hvor den foregår/og dette klapp og jubel får/den tør du kanskje kjenne»). I årenes løp er hesten blitt bortimot glemt og tigeren omfavnet som bysymbol. I Tigerbussen kommer har Tigerstadsteatret tatt med seg den motsetning mellom byens omsorg og byens avvisning som ligger i fabelen, men de har diktet videre, uten hest. For Tigerstadsteatret er det tigeren — en tigerunge som en gang for lenge siden ble kidnappet fra jungelen og ført til Oslo for å underholde beboerne — som er den forfulgte, og forfølgerne er byens voksne. De voksne tror nemlig at tigerungen er farlig, og derfor lever den nå skjult i byen, og bare barn (og barnslige voksne, som Tigerstadsteatrets ensemble) kan se den.

         I denne fortellingen ligger flere lag: Den viser hvordan barn og unge er underordnet de voksnes makt, den heier på den underlegne, og den anerkjenner at styrke finnes i mange former. Implisitt er også en bevissthet om ansvar, et miljøperspektiv og et forbrukerperspektiv, med klar beskjed om at levende vesener ikke er varer. Ikke alt skal kunne kjøpes eller brukes opp. Ingen av disse politiske lagene blir påpekt direkte. Først kommer underholdningen. Ettertanken får følge etter. Tigerstaden er ikke av de teaterkompanier som overforklarer.

Å lede og å avlede

Aller mest er Tigerbussen kommer en fortelling om fortellingers kraft. Inne i tigerbussen er det slik at det som blir fortalt, blir sant. Å fortelle gjør virkelig. Dette prinsippet forklares tidlig i handlingsgangen, og videre får tilskuerbarna på gitte tidspunkter hjelpe til med å fortelle, og slik være med på å bestemme hva som skal bli sant. Idéutvekslingen styres av skuespillerne. Det er de som driver fortellingen og forløpet, de som åpner og som lukker prosessen for innspill fra barna, og de som formgir forslagene. Konseptet virker godt balansert mellom åpent og styrt. Improvisasjonen skjer innen forhåndsbestemte rammer, der barna blir lyttet til og tatt på alvor. Barn med særlige behov blir ivaretatt gjennom diskret ekstra oppmerksomhet, og lærerinnblanding blir avvist høflig og kontant (etter «lærer, her er det vi som er sjefene»-prinsippet). De fleste av skuespillerne har bakgrunn fra improteatret Det Andre Teatret, og de er vant til å tenke fort foran tilskuere. Fleksibilitet og tempo er på ingen måte synonymt med slurv, og improvisasjon er ikke det samme som å stille uforberedt. Tvert imot er det tydelig at kompaniet har forberedt seg på mange ulike forløp. Som vi så allerede under premiereforestillingen har de også strategier for hva de skal gjøre når forslag fra publikum tester grenser. Barn som kommer med stikkord som øl eller narkoman blir ikke avvist eller irettesatt. Innspillene tas imot, men før skuespillerne rekker å spille dem ut knurrer tigeren, og dermed må skuespillerne — som forstår tigerspråk — skynde seg å følge de nye instruksjonene de har fått.

Detaljbevisst

I tigerbussen er ingen detalj uviktig. Også teknikerne er kostymekledd, og regissør Hilde Brinchmann har selv rollen som sirkusdirektør. Hun heter Diana Nilsen, et fornavn som kan tilhøre så vel prinsesser som østkantjenter, og et etternavn som er så Oslo (Rudolf, Lillebjørn, Joachim med Nie, og mang en nabo) at det nå er blitt et identitetsmerke også for bysbarn med etternavn som Ahzami og Raknerud. Dianas hvithudede og enda hvitere sminkede lillebror heter Diego (Knut Steen), og han deler ut russekort der det står at han «må gjøre alt hun ikke vil gjøre». Disse kortene, som alle kompanimedlemmene har sine personlige versjoner av, er en annen av kompaniets avlednings- og belønningsmanøvrer, utdelt som oppmerksomhetsfanger underveis og som minne ved slutten.

        Det er for øvrig ikke alle skuespillerne i prosjektet som er hvithudede. I Biniam Yhidego og Sofia Estifanos får tilskuerbarna se at teaterkunstnere finnes i flere hudtoner. Det er kanskje ekstra viktig i et prosjekt som dette. Tigerbussen kommer skal spilles først og mest i de deler av byen der barnefattigdommen er størst. I de samme delene av byen finnes barnehud i mange ulike nyanser.