Fag med usynlighetshatt?

Spørsmål: Trenger vi teatervitenskap? Hvorfor er faget (og/eller teaterviterne) så usynlig/-e i den offentlige samtalen, og hva kan gjøres med det?

Michael Evans, dramaturg, Rogaland teater:

1. Dramaturger er teatervitere, og den akademiske utdannelsen bidrar direkte til teaterkunsten. Men teatervitere utenfor teatrene har også en viktig funksjon. De er våre vaktbikkjer. Nettopp fordi de står utenfor, men likevel besitter en ekspertise, kan de påpeke f.eks. ovedreven kommersialisering og gammeldagse regier. Så merkelig, da, at staten kan bruke mange hundremilllioner på teatersektoren, og knapper og glansbilder på kontrollfunksjonen. En virkelig dum ubalanse.

2. Det er sikkert mange grunner til teaterviternes kollektive usynlighet, men én av grunnene er at de skriver så dårlig. Det er de færreste teatervitere som kan skrive klare, interessante kronikker,  uten å henfalle til akademisk sjargong og klumpete setninger. 

Drude von der Fehr, Professor eremita, Litteraturvitenskap UiO:

1.   Ja, så absolutt. Jeg er litteraturviter av yrke og ser til min store sorg at litteraturvitenskapen i stadig mindre grad er i stand til å si noe interessant om samtidsdramatikken. Dette er en forringelse for faget, som fortsatt har mye på hjertet når det gjelder eldre dramatikk. Dessuten betyr det at litteraturvitenskapelig tenkning er en ressurs som ikke kommer samtidsdramatikken til gode. Sammen med teatervitenskapen kan vi bruke vår kompetanse til å utvikle et analytisk vokabular som gjør at vi igjen kan si noe relevant om samtidens dramatikk og det som foregår på våre teatre. 

2. Vi litteraturvitere trenger faget teatervitenskap. Men det er ikke bare vi som trenger teatervitenskapen. Teatret trenger teatervitenskapen, og samfunnet trenger teatervitenskapen, fordi teatervitenskapen har tanker om hva teater er, kan være og kanskje bør være som iscenesettelsespraksis og som samfunnsaktør. 

Det er bare en ting å gjøre med det. Alle parter må samarbeide.

 

Finn Iunker, dramatiker:

1. Ja.

2. Teaterviterne er usynlige i den offentlige samtalen fordi de ikke forstår seg selv som en nødvendig del av den. Norsk offentlighet trenger teaterviterne, men begge parter må forstå hvorfor.

 

 

 

Kai Johnsen. Regissør, dramaturg og professor i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo/Avd. Teaterhøgskolen:

1. At det ikke eksisterer teatervitenskap ved Universitetet i Oslo finnes det mange adekvate uttrykk for. Det som først faller meg inn er: kunnskapsløst. Teater/scenekunst er en så sentral del av dette landets historie de siste 200 årene (Norge er utenkelig uten sin teaterhistorie), scenekunsten utgjør den største posten på kulturbudsjettet, vi bruker titalls milliarder på nye scenekunstbygg ila et decennium, Nationaltheatret er lokalisert midt imellom slottet, parlamentet og universitetet. Selvfølgelig trenger vi teatervitenskap. Det er kun et dilletantsamfunn som kan klare seg uten et sterkt teatervitenskapelig miljø. Hva de ikke har tenkt på Universitetet i Oslo er fullkomment oppsiktsvekkende.

2. Hvorfor det har blitt slik? Sikkert mange grunner. Det finnes vel flere forskere innenfor scenekunst for barn i dette landet, enn det finnes innenfor scenekunst generelt. Forstå det den som kan. Noe av grunnen ligger i den formen for institusjonsbygging innenfor scenekunstfeltet som kom til å prege dette landet – som gradvis utviklet sterke anti-akademiske trekk. Så tror jeg samtidig at noe av problemet også har sin rot i deler av det teatervitenskapelige miljøet selv, som gjennom tiår ikke klarte å gjøre seg relevante (men her finnes det selvfølgelig hederlige unntak, flere av dem har jeg selv studert under og har hatt enorm glede og nytte av å kunne utveksle med). Ikke forsket de på norsk teaterhistorie, ikke leste de scenekunsten inn i en større samfunnsmessig/samtidig kontekst, ikke studerte man de komplekse sosiale/økonomiske/estetiske prosessene som ligger til grunn for scenekunstproduksjon, ikke interesserte man seg for hva som foregikk i store deler av norsk teater/scenekunst. Man valgte i stedet å posisjonere seg enten som trendforskere ift en europeisk post-avandgardistisk diskurs, eller som misjonærer for generell kritikk. Ikke engang Ibsen har man innenfor det teatervitenskapelige miljøet klart å gjøre mye interessant ut av. Ikke ble det et kunststudium, ikke ble det et vitenskapelig studium, og ikke engang en yrkesrettet studium. Faget har gjort seg selv ubetydelig. I denne utviklingen finnes det bare tapere, uansett hvilken del av scenekunstfeltet man befinner seg i. 

         Hva man kan gjøre med det? Ja, det er vel noe av det man skal diskutere i Bergen disse kommende dagene. Jeg skulle veldig gjerne ha vært der. Forslag: Se til dansen! Hah! Enda mindre beskrevet, forsket på og undersøkt.. Der har det nå kommet en veldig kvalifisert og oppegående ny generasjon av kunstnere som går aktivt inn i sitt eget felts historie og kontekst – og generer forestillinger, prosjekter, miljøer og samarbeid – som bygger på en grunnleggende nysgjerrighet på å forstå sammenhenger – og å skape nye sammenhenger. Og så har jeg, i tillegg, noen surmagete konkrete råd: ikke kall dere produsenter hvis dere ikke vet hva det er å produsere, ikke kall dere dramaturger hvis dere ikke kan noe om dramaturgi, og ikke kall dere for kritikere hvis dere ikke er forstår dere på kritikk. Kall dere teatervitere – og produser relevant innsikt, gyldige perspektiver og dialog.

Knut Ove Arntzen, professor i teatervitenskap, Universitet i Bergen:

1. Ja, det er innlysende at vi trenger teatervitenskap, både som premissleverandør til teaterfeltet selv, kulturpolitikere og i forbindelse med utdannelsen av teaterkritikere, dramaturger og dramatikere. Faget har også bidratt med innspill til praktisk teaterutdannelse gjennom enkeltpersoner, slik som i forhold til scenekunst ved KHiO så vel som i forhold til Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold. De som arbeider med drama og teater ved universiteter og høgskoler i den pedagogiske tradisjonen, definerer seg også mer og mer som teatervitere og har stor innflytelse på utdanningssystemet og innslaget av teater og drama i den allmenne sektoren.

2. Nei, jeg synes ikke faget har vært så usynlig, men et lite fag har færre stemmer. Det kommer selvfølgelig an på øynene som ser. Faget har ikke manglet i den offentlige samtale, særlig i forhold til debatter om kulturpolitikk, teaterkritikk og pedagogikk.
           Oslo-avisene har dessuten med visse periodiske unntak hatt svært liten interesse for nye teaterformer, noe som kom til uttrykk den gangen på 1980-tallet da for eksempel Dagbladet ikke ville skrive om forestillinger som bare ble vist et par-tre ganger. Det fikk negative konsekvenser for teaterinteressen utover hovedstrøms-teatret for lang tid fremover, og bidro til å usynliggjøre en helt generasjon publikummere for nye teaterspråk.
           Det var nasjonsbyggings-perspektivet som var viktig - og det var i norsk teater nærmest ensbetydende med Ibsen-tradisjonen og et dominerende litterært tekstbegrep forhold til dramatikken. Det bidro til å sementere en sterk litterær holdning til teatret, noe som også mange praktikere gjennom årene har bidratt til å sementere.
           Alt dette har også farget fagets muligheter til å få forskningsmidler. Stadige søknader til Forskningsrådet om å midler til en samlet, større norsk teaterhistorie er blitt avslått. Humaniora har vært lillebroren i tilfanget på forskningsmidler, og teatervitenskap har vært lillebror blant lillebrødrene. Så kan det kan godt være at man i en Oslo-kontekst opplever at faget har en usynlighetshatt, noe som slettes ikke er tilfelle i Bergen som by.
            Bidragene til presse og tidsskrifter fra teatervitere har gjennom årene vært mange, og tilfeldige folk på gaten i Bergen kan finne på å si “Vi støtter dere” når det kommer til situasjoner hvor faget er truet på en eller annen måte. Men jeg tror Bergens-borgerne identifiserer seg mye mer med teatret eller teatrene enn tilfelle er eller har vært i Oslo.
             Dessuten, når man nå omsider har begynt å anerkjenne det kunstneriske mangfoldet i teater og scenekunst generelt; at modernismen eller postmodernismen/det postdramatiske ikke lenger kan avvises, så stiger behovet ytterligere for innsats fra teaterviterne. Den har økt veldig i det siste og det er ikke bare enslige svaler eller enkeltstående regionale miljøer som forsvarer faget og dets eksistensberettigelse. Bevisstheten om at også dramatikken er en del av teatret, og ikke bare et påskudd til å lage “representasjons-teater” er i gang.
          Det har tatt lang tid og uten innsatsen til teatervitere ville det ikke ha vært mulig.
Faget har imidlertid i et Oslo-perspektiv blitt mer og mer bygd ned, noe som kan skyldes likegyldighet ved UiO ut i fra at det gamle hovedstads-universitetet ikke lenger ser på universitetet som et breddeuniversitet med lokalt, regionalt og nasjonalt ansvar. Nå i det siste har også Senter for Ibsen-forskning vært truet. Det er megetsigende!!!  

        Det har også tradisjonelt vært en manglende interesse blant mange utøvere på grunn av den romantiske kunstnermyten, noe som i de senere årene har endret seg veldig på grunn av erkjennelsen av teatrets kompleksitet når det gjelder nye teaterformer. Men fortsatt er norsk teater i noen grad preget av klokketro på håndverkstradisjoner som er stabile og laugsformidlet.

Sven Åge Birkeland, teatersjef, BIT-teatergarasjen:

1. Ja, idag og for framtiden mer enn noensinne!         

2. Ja, er vi nå det, så usynlige? Dernest den såkalt offentlige samtalen, blir den bedre av at vi for eksempel skriver flere kronikker? Bør vi foreta oss noe, i tilfelle hva?

         Der er – på den ene siden – et stadig større krav til synlighet i den offentlige samtalen og paradoksalt nok – på den andre siden – en sterkt økende aktivitet i hele feltet; vi bedriver daglig kunnskapsbasert innholdsproduksjon og kompetanseutvikling i form av kunstneriske arbeider og et bredt spekter diskursive events… Og så hevder man at vi ikke er del av det offentlige ordskiftet? Det foreligger en drøy misforståelse her, dette virker urimelig på meg. 

         Ok, ser at vi som felt og teatervitere kan bli bedre på det meste, men det gjelder også for samfunnet rundt oss. Kan ikke fri meg for tanken om at om jeg nå skal gå til det skritt å skrive flere kronikker, så går det på bekostning av noe verdifullt jeg allerede legger inn 60-70 ukentlige timer i… Spørsmålet blir da; Er det verd prisen?

          Vi kan som felt gjøre færre forestillinger, seminarer, samtaler og workshops, altså produsere mindre til fordel for å skrive flere  kronikker om det vi ikke driver så mye med lenger, klart det, men synlighetsjaget får da en klart negativ effekt. Eller hur? 

Andrea Skotland, teaterviter, frilans produsent tilknyttet Oslo Internasjonale Teaterfestival ved Black Box teater, Øyteateret, Theater F og flere:

1. Ja, teatervitenskap og andre humaniorafag er essensielle for å forstå og formidle den kunsten som skapes. For å forstå oss selv som mennesker trenger vi kunst og publikum trenger gode formidlere med faglig kompetanse for å forstå kunsten. Teatervitere er mellomleddet mellom kunstnere og publikum, samt de som plasserer kunsten i kontekst og gir den verdi som strekker utenfor akkurat det øyeblikket den utspiller seg i rommet foran oss. 

2. Vi må vekke troa på at vårt fagfelt er viktig og at vi har mye å bidra med, både innad i feltet og utad mot offentligheten. Vi er ikke synlige nok fordi vi er mer opptatt av vårt eget felt og hverandre, enn å formidle scenekunsten til de «uinnvidde». Teater er en kollektiv kunstform, men vi må åpne opp og invitere flere inn en teatersirkel som for mange virker lukka og utilgjengelig.

          Som teatervitere kan vi bidra til å styrke formidlingen av forestillinger, skape debatt og diskusjoner rundt scenekunsten. Ikke diskutere den kunstneriske prosessen og dramaturgiske innganger med publikum, men finne tematiske innganger i forestillingene og hjelpe til å reflektere rundt dem. Med det kan vi tilgjengeliggjøre scenekunsten og synliggjøre teatervitenskapen samtidig. 

Tore Vagn Lid. Regissør/autor/teaterforsker. Professor i regi ved Teaterhøgskolen/Khio. For tiden gjesteprofessor i dramaturgi ved Goethe-Universitetet , Frankfurt a.M. 

1. Ja, det gjør vi: Teateatervitenskapen er selve det stedet noen før oss lykkes i å reservere for å kunne tenke overmed og (om nødvendig) mot teatret. Utenfor teaterapparatenes særinteresser, bortenfor info- og markedsavdelinger, og på nødvendig avstand til tradisjonell litteraturvitenskap og systematiserende kunsthistorie, er dette «viten-stedet» helt essensiell for en kunst  som ønsker å holde seg i bevegelse. Den grånende norske fordommen om en motsetning mellom (teater)vitenskap og (teater)kunst er derfor like tilbakeskuende som den er feilaktig, fordi den overser (eller kanskje vil overse?) et avhengighetsforhold som går til kjernen i teaterkunstens historie: Å snakke om dramaturgi er å snakke om teater-vitenskap, men samtidig er dette også en samtale som forutsetter at noe vesentlig skjer på scenen. En trussel  mot teatervitenskapen er altså en trussel mot teateret. Det er denne prosessen, denne produktive utvekslingen, som er så viktig å ta vare på og å styrke!

2. Her jeg sitter i Frankfurt, på et institutt som verken er usynlig eller i krise, tenker jeg – fra toppen av hodet – at teatervitenskapens «synlighets»-problemer bl.a. kanskje skyldes følgende:

  • En statlig initiert, og langvarig nedbygging av humaniora (kalt «kvalitetsreformen») som rammer de små (kunst)fagene hardest. 
  • Falske (men likevel seige) motsetninger mellom fagmiljøet på scenen og på seminarrom.
  • En tidvis defensiv teatervitenskap som blir for langsom og omstendelig når det gjelder å gripe det dramaturgiske momentumet i en urolig teater-virkelighet.                                                  Jeg har tro på en teatervitenskap som i enda større grad oppsøker teateret, og på et teater som i enda større grad tar inn over seg mulighetene som ligger i å oppsøke teatervitenskapen.

Marianne Roland. Produsent for Visjoner Teater:

1. Vi trenger teatervitenskap fordi vi trenger å ha begreper og terminologi for å kunne snakke om scenekunst. Og vi trenger at noen tar seg tid til å studere og lærer seg dette faget, for å kunne ha et perspektiv, se de lange linjene, det lange historiske spennet som teatret er en del av. Det er mange teatervitere som er tett på produksjonene og som bruker sin kunnskap direkte inn i et kunstnerisk arbeid. Teatervitere finnes også som kritikere, og i undervisningen, og i mange ulike kunstorganisasjoner. Teatervitere har en bred kunnskap som burde være langt mer ettertraktet enn den er.

2. Er vi teatervitere usynlige – ja, kanskje holder vi en for lav profil. Vi flagger ikke nødvendigvis så høyt at vi er teatervitere i alle sammenhenger. Vi kan ha opplevd at når vi gjør det forstår folk enten ikke hva vi kan. Eller vi kan ha opplevd at kunstnerne ikke ønsker diskusjon med oss. Mange tror (trodde) at vi ønsket å analysere ihjel kunsten og kunstnerne vi arbeider sammen med. Tradisjonelt har teatrets utøvende kunstnere ikke vært så interessert i teorifaglige analyser. Det henger antakelig sammen med en mer romantisk kunstnertradisjon, men disse holdningene til teori og akademisk kunnskap er i ferd med å forsvinne. Mens færre skuespillere har fast ansettelse vil flere måtte formulere seg i ulike typer søknader omkring eget kunstsyn og skuespillerpraksis, og være skapende. Praktisk kunnskap og teoretisk kunnskap er komplementære, de er to sider av samme sak, det ene beriker det andre. Denne doble kunnskapen kan besittes av enkeltpersoner, eller den kan være som kompetanse innad i et teater eller et kompani, eller den er representert i ulike organer i et samfunn. Begge sider av kunstfaget er nødvendig, både praksis og teori, og begge må finnes og anvendes i et kompetent norsk kunstfaglig økosystem. Og bredere: Vi trenger skolerte teatervitere for å være en del av de europeiske samtalene, være på høyden med et bredere fagfellesskap over landegrensene, være sterke verbale aktører i et internasjonalt teater- og kulturfellesskap. 

Tom Remlov, dramaturg, teatersjef Riksteatret:

1. Teatret, eller snarere scenekunsten, trenger selvsagt et akademisk skolert blikk på sitt virke. I likhet med all annen menneskelig aktivitet, for den saks skyld. En utøvende kunstner – innenfor hvilken som helst kunstart – vil ha nytte av at kunstformens utvikling både dokumenteres, systematiseres og analyseres. Og at kunstformens plass i samfunnet beskrives, og gjøres til gjenstand for kvalifisert kritikk. Så, jo, i den forstand vil et fag som teatervitenskap ha en rolle å spille i vår kultur. Men om vi her i landet trenger det forankret i egne institutter, eller spesialiserte fagmiljøer, er jeg mindre sikker på. 

2. Jeg lurer på om en viktig årsak kanskje er å finne i navnet: teater-vitenskap. Det lyder jo som en selvmotsigelse. Teater er kunst, og det er dets egenart som kunstytring som har interesse, både hos teatrets egne og i offentligheten. Sagt på en annen måte: rent intuitivt kommer vel vitenskapen til kort overfor kunsten, gjør den ikke? Er det ikke slik at kunsten griper og gir form til det som vitenskap og rasjonalitet ikke får satt tall eller ord på? Hvordan skal vitenskapen da kunne underlegge seg kunsten? Hvorfor skal vi lytte til mennesker som mener slikt er vel anvendt tid?

        Men verre er at den implisitte fordommen som faget på denne måten må stri med, gjør fagets egne ofte sitt ytterste for å bekrefte. Spranget er kort fra vitenskap til bedreviteri, og når teaterviteren ikke har sikret seg et fundament for sine teorier og refleksjoner i det praktiske, konkrete, utøvende scenekunstneriske arbeidet – da blir snusfornuftig vitenskapeliggjøring den mest nærliggende nødhavn. I beste fall blir disse akademiske bidragene da irrelevante. I verste fall blir de en kilde til forakt.

       Hva kan gjøres? Det mest åpenbare er å sikre at faget er tuftet på en fullverdig forståelse av og respekt for det faktiske kunstneriske arbeidet – for håndtverket så vel som betydningen av kunst som handling, og gjerne også som levemåte. I så fall bør teatervitenskapen forankres i kunsthøgskoler, ikke på universiteter. En annen mulighet er en fragmentering – som kanskje betyr å vende tilbake til en tidligere fase i fagets liv, da det bestod av teaterhistorie, litteraturkunnskap, arkitektur, billedkunst osv – hvor den sanne teaterviter får sin autoritet og sin appell som en holbergsk polyhistor.