Luftslottet Nye Volksbühne

Da festivalen Theatertreffen åpnet i Berlin forrige helg, grep festspillsjefen og kritikerne til ord som død og oppstandelse. I festivalprogrammet omtales Frank Castorfs syv timer lange «Faust» som sluttakkorden for en teatersjefregissør som mer enn noen annen har preget teaterhistorien etter den tyske gjenforeningen i 1989. Rekonstruksjonen av «Faust», med scenografi i form av en nitid rekonstruksjon av metrostasjonen Stalingrad i Paris, gjorde det til det antakelig dyreste gjestespillet i festivalens historie. Med 60 medvirkende, videokunstnere, lydteknikere, scene­arbeidere og et stjernelag fra det i dag oppløste ensemblet har gjestespillet krevd 500 titimers arbeidsdager. Men hvorfor ble ikke forestillingen spilt på Volksbühne, der den hadde premiere?

Da jeg så «Faust» i april i fjor, hang det knyttnevebannere på hver side av inngangsportalen til Volksbühne. Man kunne ta det bokstavelig, Faust betyr knyttneve på tysk. Men det var det siste jeg tenkte på. For Volksbühne var «under beleiring». Om få måneder ville et nytt ledelsesteam, under den belgiske kuratoren Chris Dercon, rykke inn. Teaterfolk raste mot en utvikling hvor Volksbühne kom til å forvandles til et «event-hus». Det ble oppfattet som en strukturendring mer enn et sjefsskifte.
Da jeg ett år seinere ser den kanskje mest vellykte produksjonen under Dercon, Susanne Kennedys «Women in Trouble», er salen så glissen at vi blir oppfordret til å flytte oss nærmere scenen.

12. april i år ble Chris Dercon innkalt til et møte som kom til å forandre hans liv. Slik åpner et uvanlig stykke undersøkende journalistikk i Süddeutsche Zeitung («Chronic eines Desaster»). 13. april ble oppsigelsen offentlig kjent. Den glisne salen som møtte meg, var ikke et unntak. Publikumsbelegget har vært på under 50 prosent, på mange forestillinger har det vært under 200 tilskuere (salen har 824 plasser). Budsjettet gir ikke mulighet til store nyproduksjoner, flere regissører har trukket seg før premiere. Ansatte og de få skuespillerne som er tilbake går arbeidsløse.
Da Alexander Scheer skulle spille teatersjefen i «Forspill på teatret» i «Faust», foreslo han for Castorf at han skulle snakke med belgisk aksent. Når han sier at han finner forholdene «provinsielle», og utfører en elegant piruett, brøler salen. En viss skadefryd må man unne seg. Men latteren sitter ikke like løst som i fjor når Martin Wuttke heller øl over hodet til Scheer, les: Dercon, i et opptrinn som skal ha funnet sted på en berlinerkafé. Nei, overfor Dercon har ikke Berlin vist seg fra sin gjestfrie side.

Chris Dercon ble headhuntet på et tidspunkt da Volksbühnes framtid voldet Berlins politikere hodebry. Det ble snakket om at Frank Castorf hadde gjort det til sitt eget «Bayreuth», etter Richard Wagners operahus i Bayern, og at ingen turte å overta. Å engasjere en kunstkurator med en suksesshistorie fra blant annet Tate Modern i London var en løsning. Tim Renner, musikkmanager og daværende byråd for kultur i Berlin, tilbød Dercon Volksbühne etter å ha truffet ham på en utstillingsåpning. I løpet av noen måneder utviklet Dercon og Marietta Piekenbrock konseptet «Nye Volksbühne». Helt sentralt sto leien av to hangarer på den nedlagte flyplassen Tempelhof, som på papiret innebar en kolossal utvidelse, og at man skulle programmere internasjonalt med bildekunst, installasjon, mediekunst, teater og dans.
Det var Castorfs tidligere medarbeider Matthias Lilienthal, forhenværende sjef på HAU, et programmerende teater for fri scenekunst, som kom opp med ideen om å bruke Tempelhof som spillested. Det var noe han hadde drømt om selv, men leien var altfor høy.
Men for å vinne Volksbühnes publikum og ikke minst ansatte, ville Dercon ville ha dramatikeren René Pollesch som skuespillsjef: «Jeg oppfattet visjonen for Nye Volksbühne, med Pollesch på den ene siden, og de digre hangarene med kjempe­foajeen til Tempelhof på den andre, enormt spennende: Kunst som sosialt arbeid og ‘city making’», sa Dercon.
Haken var bare at René Pollesch ikke var spurt, og at Dercons tilbud, da det kom til et møte, ikke var tillitvekkende. Pollesch fikk inntrykk av at Dercon ikke engang hadde lest det som sto om ham på Wikipedia.

Dercon har sikkert vært begeistret for de videoene han hadde sett av Pollesch, men planene han og Piekenbrock la fram overfor kulturpolitikerne, innebar en forvandling av fra «klassisk repertoardrift» til «et prosjektsamfunn», ifølge Piekenbrock, som sier til Süddeutsche at de ikke møtte noen motstand for det. Men da teaterfolk advarte mot en sjef uten noen erfaring med teaterdrift, og om at skuespillereensemblet kom til å avvikles, fikk pipa en annen lyd. Nå het det at de internasjonale prosjektene skulle supplere ensemblet.

Min skepsis mot Dercon ble forsterket da jeg leste intervjuer hvor han sa at tysk teater var tilbakeskuende, noe som er absurd, sett på bakgrunn av Volksbühne under Castorf, og kynismen i det da da han sa at “forandring gjør alltid vondt.» Han omtalte seg selv som en «change manager». Men problemet med Tempelhof var at myndighetene ikke kunne garantere for leien. På dette tidspunktet (høsten 2015) var Dercon likevel optimistisk. Han regnet med å skaffe sponsorer som Mercedes og BMW, slik han tidligere hadde lyktes med sponsorering på Tate Modern i London.
Kort tid før Chris Dercon ble avskjediget, sa han til Süddeutsche Zeitung at «sponsorer ønsker seg et positivt klima». Reaksjonene på sjefsskiftet og negativ presse, hadde gjort det vanskeligere enn han trodde. Etter en samtale med en mulig sponsor sa en av medarbeiderne hans: «Die haben angst» – de er redde.

Da jeg kom for å se «Faust» på Volksbühne i fjor vår, oppfattet jeg de svarte knyttnevene som en del av Gesamtkunstwerk Volksbühne. «Faust» har den europeiske kolonialismen og Algerie-krigen som omdreiningspunkt. Men knyttnevene var også et mene tekel. I Bibelen betyr den mystiske skriften på veggen at dagene er talte og at riket skal falle.
Chris Dercons sjefstid varte i 255 dager. Konflikten har etterlatt seg bare ofre. Men nå starter et nytt kapittel for Volksbühne.

* (også publisert i Klassekampen, 14. 05. 2018.)

Kommentaren er delvis basert på journalistene John Goetz og Peter Laudenbachs artikkel Chronologie eines Desasters, som er publisert av Süddeutsche Zeitung på nett. Til grunn for artikkelen ligger flere måneders research av et team fra SD, NDR og rbb. Les hele artikkelen her:

https://projekte.sueddeutsche.de/artikel/kultur/artikel-e608226/