True hauntings

Er ikke det å mane frem og oppnå kontakt med de døde hva teater i ytterste konsekvens handler om, sånn egentlig? Om 4. del av Foldalsk Sørgespill.

Det har av forskjellige grunner tatt meg en god stund å komme meg til dette tastaturet, for å liksom gjøre rede for hva som foregikk, og hva jeg nå måtte tenke om det. Det aller meste handler om for årstiden typiske ting; influensa, utbrenthet, insomnia. Eller de vanlige vedvarende hverdagslige forstyrrelsene; kvinner, barn og kaniner. Men aller mest, må jeg innrømme, kretser det rundt et trauma jeg ble påført underveis. Situasjonen er grei nok; å bli loset rundt med bind for øynene og plassert sammen med resten av det håndplukkede eller påmeldte publikum rundt et spisebord er jo på en måte nesten konvensjonelt. Man har da kastet meg rundt i blinde før, og dratt meg inn i de merkeligste sammenhenger gjennom årene. Å sitte komfortabelt ved et bord er slett ikke verst. Så kommer serveringspersonalet – noen nakne ungdommer med svære kaninhoder – og fyller opp glassen med hvitvin, før kveldens vert gjør entré i kaskader av lys og glitter. I ettertid har jeg skjønt at dette påfunnet har en lang forhistorie; Harald Kolaas – ellers mest kjent som skuespiller i Vinge og Mullers variasjoner over Ibsen, noe som jo henger direkte sammen med dette her – har nærmest absorbert den sørgelige karakteren Vilhelm Foldal, og lar ham agere og herje i opposisjon til sin skaper; Henrik Ibsen, som opprinnelig lot ham forbli en taper, der Kolaas driver han ut i den ene heroiske umuligheten etter den andre. Og her og nå er det altså i hovedsak spøkelser som skal manes frem. En type ekstremsport som krever litt av sine utøvere. Hele dette scenariet, med sine metafysiske overtoner, nakne og anonymiserte kelnere, absint, elektronisk musikk og kulørte lykter, er på samme tid et logistikkmareritt som man overhodet ikke skjuler at man til tider sliter med å få til å henge sammen, og noe som samtidig lukter litt av de daterte fotografiene fra Rotschilds surrealistiske middag i 1972, som dukket opp i krokene av internett for noen år siden. (Jeg anbefaler et billedsøk på Google; marerittet må sees for helt å bli forstått).

Traumaet

Men altså, det må jo også nevnes, selv om jeg ikke har ork til å gjøre det til en hovedsak; mitt trauma. Kveldens middag blir annonsert som kinesisk gatemat. Etter mye om og men viser dette seg å være grillede kaninhoder. Man skal sette det forkullede lille hodet på en pinne, og så knaske i vei. Det er først og fremst det at jeg har så fortvilt vanskelig for å tro at de i fullt alvor utsetter meg for dette som blir såpass paralyserende at det hindrer meg fra å droppe hele greia og forlate selskapet i sinne, med løfte om aldri mer å snakke med noen av de involverte. Kaninhoder! De kunne faen ikke ha funnet på noe mer upassende! Noen av mine beste venner er kaniner!!! Jeg bor sammen med fem slike og jeg elsker de små pelsbollene intenst. Hvordan skal jeg forklare for dem at jeg ikke ga disse folka juling? Helt sant, jeg ville vært langt mere komfortabel med menneskehoder – det er tross alt den logiske konsekvensen hvis man nå skal gå ned denne mørke veien der man absolutt må spise hodet til noen. Ja, er det ikke egentlig det det hintes til, der servitriser og servitører kun iført kaninmasker danser for oss i nettoen som underholdning, i det noen rundt bordet gir seg i kast med å spise det som er blitt servert? Den etablerte stemningen er tross alt av den typen der kannibalisme fint kunne passert som en dekadent fornøyelse. Ja, jeg ville t. o. m. ha vurdert å spise hvis det var et godt stekt hode til en pen jente jeg fikk til å balansere på en pinne, gitt nok absint til å skylle det ned med. Men, needless to say; dette hodet fikk ligge urørt. Og siden da har jeg fortvilt forsøkt å tenke meg rundt det; det er tross alt ikke min jobb å si hva folk skal få lov til å spise, men det er min jobb å notere at jeg fortsatt sliter med å se at dette barbariske påfunnet var noe annet enn hinsides unødvendig, og i hemmelighet håper jeg at de som spiste fikk skikkelig vondt i magen etterpå. Det er ikke noe personlig – jeg bare sier det som det er.

Spøkelser

Det marerittet som skal spilles ut etter dette; der spøkelser presenteres i form av tablåer og hologram, for å så bli vurdert og gitt karakter av publikum, blir jo etter dette ikke på langt nær så skummelt at det makter å veie opp for det sjokket flere enn meg har erfart. Og erfaringen sier meg uansett at virkelige spøkelser holder seg unna slike seanser. Fullt forståelig – hvorfor skulle den slags interessere et spøkelse, sånn egentlig? Ville et slikt bekreftelsesapparat gi meg noen glede, hvis jeg allerede befant meg i det hinsidige? Hvor mye dritt fra de levende skal man måtte ta som spøkelse? 

         Det forhindrer jo ikke at det for de av oss som fortsatt befinner seg i denne verden – og ikke sånn å forstå at man ikke av og til må spørre seg hvor mye dritt man skal være nødt å ta som levende heller – fremstår som en såpass absurd ting å foreta seg, at det som et klimaks for en relativt lang aften rundt dette bordet nesten blir logisk. Selvsagt skal vi gi karakter til spøkelsene – hvorfor skal nettopp de slippe unna? Jeg mener, i farten har jeg kjøpt et par malerier under en plutselig budrunde, tilsynelatende helt ut av det blå, og Kolaas/Foldal har ved et tilfelle forvandlet seg til en alien. Et svært, froskliknende vesen. Tekster er blitt lest, musikk er blitt spilt, og enda mere absint er blitt servert. Nok til at jeg faktisk nesten forventer meg faktiske spøkelser når den døren endelig åpnes. Fordi, et sted i bunn ligger det et intenst ønske om reell og faktisk overskridelse i den progresjonen som foregår. Vilhelm Foldal, løsrevet som han er fra Ibsens klør, er temmelig grenseløs i sin iver etter å oppnå sine mål. Petitesser som liv og død blir småtteri i forhold til de ambisjonene, og tilstedeværelsen hans på kanten av tyranni. Karakteren gjør ganske enkelt krav på alt det Ibsen nektet ham, og Kolaas kan se ut til å ha utviklet et så symbiotisk forhold til Foldal at det grenser til migrene. Rett etter forestillingen er det da også noen som sender meg en mail med beskjeden at Foldal vil kontakte meg i morgen angående bildene jeg har kjøpt. Hvor stopper det? Gjør det noensinne det? Men, siden dette var den site av fire forestillinger – og jeg vil tro at det har vært ganske forskjellige utfall av hvordan ting har fungert og ikke fungert – innenfor et tidsrom på noen dager, kan det jo være han har vært in character på døgnbasis gjennom hele perioden. Og det kan jo være at ting flytter på seg og at det banker i veggene i denne leiligheten etterpå. At Foldal våkner opp av urolig søvn om nettene og finner et hundretall hodeløse kaniner stående rundt sengen i ordløs markering over noe han burde angre noe jævlig på. Eller bare noe så enkelt som at det føles som at noen ser på en hvis man er der alene. Det følger jo med denne praksisen. Det sies jo at det spøker på Nationaltheatret og Den Nasjonale Scene i Bergen, og jeg tviler ikke et øyeblikk på at det faktisk gjør det. Er ikke det å mane frem og oppnå kontakt med de døde hva teater i ytterste konsekvens handler om, sånn egentlig?

Ghost Audition

Fjerde og siste del av Foldalsk Sørgespill

Kunstnerisk konsept: Harald Kolaas

Scenografi: Mari Lotherington

Lyd: Aksel Høgenhaug

Lys: Inger Johanne Byhring

Med: Pelle Ask, Robert Emil Berge, Thorbjørn Davidsen, Harald Kolaas, Trond Reinholdtsen, Robert Emil Berge, Jara Serrano Gonzales, Trond Halbo, Fridtjof Jahnsen, Håkon Lindbäck, Arnt Christian Teigen.
Det Foldalske Teatr, Cataract, Oslo 17.-19.mars 2018