Tydelig tale

Vi begynner rett på. «Olaug» ligger i sengen og våkner hyppig av den autistiske sønnen Daniels lyder fra overetasjen. Gjennom ord og kropp (blant annet anstrengte, akrobatiske dreininger) forteller Julie Moe Sandø som Olaug om hvordan livet med Daniel arter seg, om regresjonen hans, om at han aldri slutter med bleie, om å bli slått av sitt eget barn, om kampen for å få forståelse hos hjelpeapparatet. Moren/Olaug blir så overveldet og utmattet av situasjonen at hun om kvelden kan tenke «Det er over.». Men så neste dag gyver hun løs på utfordringene med innbitt og smittende ny giv!

Dramatiker Toril Solvang har i samarbeid med Nilssen selv og regissør Marit Moum Aune bearbeidet romanen til teatertekst. Noe ny tekst er føyd til – spesielt i replikkene hos bipersonene, men forestillinga følger i det store og hele samme fortellerstruktur som i boka, og vi kjenner igjen alle de mest slående sitatene. Vi får være med på hverdager med frustrasjoner og angst, på nattevåk, selvbevissthet og selvbebreidelse, og tungrodd kommunikasjon med hjelpeapparatet – men ispedd lys, humor og kjærlighet. Fortellingen er mørk, men mangefasettert: Det handler om hvor hudløs man blir når man er i krise. Om å være plaget av andres blikk og vurderinger. Om følelsen av å miste kontroll, snakke for høyt og plutselig bryte ut i gråt. Om hvordan man i ønsket om å beskytte barnet også må beskytte seg selv, og hvor vanskelig det er å komme til den erkjennelsen.

Forestillingen er umiskjennelig Marit Moum Aune-helstøpt. Det er et stort spenn i de sceniske grepene, i musikkvalg, i spillestil – noe som skaper en dynamisk, effektivt fortalt og underholdende helhet.

Mangslungent

Effektivitet og fleksibilitet kjennetegner også scenografien. En stor svart kasse er reist på dreiescenen og skaper omskiftelige fysiske rom (dette minner om scenografien i Stort og stygt på det Norske Teatret i 2013 – den første forestillinga basert på samme mor-barn forhold, et samarbeid mellom samme forfatter og regissør). Ei trapp midt i boksen blir til sengen det er vanskelig å finne hvile i. På toppen er det et loft for Daniels soverom. Skuespillerne har vegger til å klaske neven og sparke frustrert i, dører å løpe inn og ut av, semitransparente vinduer til å skimte Daniels bevegelser igjennom.

Musikkbruken er distinkt og variert (spenner fra Debussy til Kvelertak). Innimellom får vi høre spinkel og klokkeklar barnesang, sannsynligvis Daniels egen fra årene før han ble syk. Selv om dette gir en sterk synliggjøring av det som var, tenker jeg først at dette er et litt klisjéaktig grep, siden barnesang brukes så hyppig i skrekkfilm at man automatisk opplever det som creepy. Men jeg skifter mening: det fungerer bra, fordi situasjonen unektelig kan oppleves skrekkfilmaktig.

Både Daniel og Olaug blir spilt av alle de fire skuespillerne Jon Bleiklie Devik, Julie Moe Sandø, Marianne Krogh og Siren Jørgensen. Dette skaper en sammensatt skildring av Olaug-karakteren, der skuespillerne får representere forskjellige sider av personligheten hennes: Den rastløse, nirøykende, bh-en-er-for-trang-siden. Den milde, forsonende. Den engstelige som klamrer seg til veska. Og den eplekjekke, robuste, «ressurssterke». Dette er likevel ikke kategorisk gjennomført, og noen ganger er det glidende overganger mellom gestaltningene av Olaug og Daniel. Helheten danner en levende organisme, nesten like mangslungen som i boka, nesten like mangslungen som de fleste av oss vel er.

Spillestilen er utpreget fysisk, nær ekspresjonistisk. Dette kler teksten godt og skaper en ekstra kroppslig forankring av følelsene som beskrives. Jeg skulle likevel gjerne sett enda mer av følelsessvingningene uttrykt rent fysisk, slik at man ikke trengte å forklare så mye verbalt.

Forløsning

Når skuespillerne gestalter Daniel har de ansiktet vendt vekk fra oss i publikum; vi får kun ved ett unntak se ansiktsuttrykkene hans. For å skildre hvordan Daniel har blitt mer og mer bortvendt fra personene i sin nære krets, er dette et godt grep. Men det er også et godt etisk valg. For dette er ikke Daniels egen berettelse om det som har skjedd, det er morens. Selv om alle skuespillerne som gestalter Daniel uttrykker mye følelser både gjennom kropp og stemme, er det som om det bortvendte ansiktet beskytter mot for mye tolkning av hans opplevelse av det som skjer. Videre er faren og de to brødrene til daniel fraværende i denne sceneversjonen av teksten. Og det er helt fint, all den tid omdreiningspunktet her er hvordan det er å være mor under så krevende omstendigheter, og at moren strever med å forstå hva det er og om sønnen kommuniserer.

I forestillinga, som i boka, skifter Olaug-karakteren altså mellom rådvill og eplekjekk, mellom hudløst fortvilet og handlekraftig. På scenen skjer disse skiftene ofte brått, og de forskjellige sidene ved personligheten og følelseslivet oppleves ofte rendyrket og skrudd til et ekstra hakk. Dette skaper gjerne øyeblikk av lattermild forløsning hos publikum. Og grepene er effektive. Jeg ble innimellom enda mer berørt og følte angsten hos hovedpersonen mer på min egen kropp på Riksteatret-premieren enn da jeg leste boka. Spesielt gjelder dette scenene som skildrer morens utbrudd av fortvilelse og glødende raseri. De skarpskårne raseriutbruddene kan nok fungere som den rene katarsis for alle som fortvilet har kjempet for hjelp og gehør hos de som er ansatt for å hjelpe.

Klar tale

Men underveis tar jeg meg i å tenke: Er dette kanskje en anelse for helstøpt, effektivt, underholdende og tydelig? Jeg tror jeg hadde tålt å bli pushet enda mer. Å gå enda lenger inn i angsten, å bli adressert enda tydeligere for min egen ignoranse, å få bli lenger i usikkerheten — uten at stemningen på scenen til stadighet skifter brått og lar meg «slippe unna». Er det ikke en risiko for at det som formidles forenkles av en slik effektiv og velkent fortellerstruktur, at det ikke vil åpne for reelle diskusjoner?

Men så tenker jeg: Kanskje er det ikke Riksteatrets oppgave å tøye oss slik? Kanskje denne historien bør formidles med en slik tydelighet (og underholdningsverdi) for ikke å risikere at budskapet skal glippe? Kanskje raseriet må fremstå så krystallklart for at det skal rettes i riktig retning?

Og senere hører jeg at denne tydeligheten faktisk er tilsiktet fra forfatter og regissør. I sitt Sommer i P2-kåseri snakker Nilssen om at hun tidligere så verdien av å leke med språket, av å dvele ved temaer, av å ironisere, være absurd og leke med referanser som kun et utvalgt publikum ville kjenne til. I skildringen av livet med sin sønn har hun skiftet fokus totalt. Nå er det verdien av å bli forstått så raskt som mulig som gjelder.

Og det har jo funket. Se bare på programkatalogen for forestillinga: De fremste politikerne i landet har kommet med hilsninger som anerkjenner betydningen av denne fortellingen, og de viser forståelse for viktigheten av gode avlastningstilbud. Og mange har kjent seg igjen og følt seg møtt, sett og syrket av Nilssens roman. Så omverdenen har forstått budskapet. Men om sceneversjonen i seg selv gjør at denne forståelsen blir sittende i kroppene våre lenge, er jeg mer usikker på. (Publisert 28.08.2018).

Tung tids tale

Dramatisering etter Olaug Nilssens roman, av forfatteren i samarbeid med Toril Solvang og Marit Moum Aune

Regi: Marit Moum Aune

En samproduksjon ved Riksteatret, Kilden Teater og Det Norske Teatret.

Premiere på Riksteatret, Nydalen 24. august

Forestillingen spilles på turné høsten 2018, og på Det Norske Teatret våren 2019