Mesterlig Solness

Stéphane Braunschweig framstår i dag som en av Europas ledende Ibsen-regissører, og med Bygmester Solness på Nationaltheatrets hovedscene har han regissert syv av Ibsens skuespill. Braunschweig er ikke bare regissør. Han står også for scenografien (her i samarbeid med Alexandre de Dardel), og det visuelle uttrykket er viktig i hans sceniske verden. I Bygmester Solness er vi først i arkitektens kontor; hvitkalkede teglvegger, tegninger på veggen, tegnebord, dataskjermer. Dette arkitektkontoret har også en sofagruppe, og det ligger i direkte kontakt med mer private rom slik at fru Solness, Aline, kan komme direkte inn når det passer (eller ikke passer). Solness’ private og offentlige liv, yrkesutøvelse og familieliv, er slik blandet sammen, grensene mellom de to er uklare. Alt realistisk nok, med unntak av en stor kvadratisk åpning i skulderhøyde på bakveggen, hvor Hilde Wangel etter hvert gjør sin entre.

Ett kjennetegn ved Braunschweigs arbeider er hvordan et slikt moderne scenisk uttrykk er kombinert med det mest nitide tekstarbeid. Her er svært lite kuttet, og enda mindre lagt til. Men mesterstykket ligger i dette at han evner å spille teksten, så å si, på en måte som gjør den samtidig – dette er vår virkelighet, både symbolsk og realistisk formidlet.

Private myter

Ibsen karakteriserer flere steder sine skuespill som «galskaber», og ordet virker særlig treffende overfor et stykke som Bygmester Solness. For her er det ikke bare en glidning mellom det realistiske og symbolske, men også mangt som grenser til galskap; en byggmester som frykter «gjengjeldelse», som tror at det fins både lyshårete og mørkhårete «dævler» som tjener ham, en ung jente som dukker opp og krever sitt «kongerike», en hustru som ser ut til å sørge mer over tapet av sine «ni dukker» enn over de døde tvillingene og så mye mer. Personene på scenen har altså sine egne, private myter om seg selv, samtidig som de også projiserer private myter over på de andre karakterene i et komplisert og destruktivt spill. Derfor er det kanskje ikke så underlig at man så sjelden lykkes i å få stykket til å fungere på scenen. Men her lykkes det altså.

Mesterlig spill

Braunschweig iscenesetter stykket som psykologisk drama, med tragediens undergangsstemning over seg. Solness blir en fjern slektning av Kong Lear; han må gi avkall på makt – for å vinne noe annet – og undergangen kommer ubønnhørlig; og den drives fram like mye av indre som av ytre krefter. Den ytre kraften ligger som kjent for en stor del i den unge kvinnen, Hilde Wangel, som dukker opp fra fortiden og krever å få se Solness «stor igjen». Hilde-skikkelsen er ikke lett å få has på, verken for tilskuere eller skuespillere – men Mariann Hole klarer den bragd det må sies å være å kombinere motsetningene eller paradoksene i karakteren på en måte som gjør at vi tror på henne og på Solness’ fascinasjon. Hun spiller Hilde med en særegen blanding, eller samtidighet, av barnslig naivitet og voksen manipulasjon. Spillet mellom henne og Mads Ousdal i tittelrollen er mesterlig, også fordi de til tider tør dra det så langt at man ser videre mot mer symbolske betydningslag i stykket.

Gisken Armand får fram Alines lidende hjelpeløshet og aggressive kulde, slik at stykket blir sterkere preget av kvinnene enn vi er vant til. Den uforstående, men akk så rasjonelle dr Herdal tegnes fint av Lasse Lindtner. For det meste spilles stykket lavmælt og iskaldt, noe som griper publikum – og paradoksalt nok samtidig får fram komikken i stykket, uten på noen måte å overdrive eller understreke den. Publikum ler ofte under forestillingen, og de komiske elementene er nok en vesentlig grunn til at stykket virker så sterkt.