Sterkt og brutalt om Syriakrigen

Rehana er imot vold og krig. Hun skal bli advokat og kjempe for folks rettigheter. Hun er empatisk, ung og uskyldig. Hun skal ikke ende opp som sin far, en bonde og krigsveteran. Hun bærer jussbøkene sine som sitt skjold, faren bærer våpen. De er stikk motsatt – tror hun, og ser ikke viktigheten av å lære å skyte med en rifle. Det skal senere vise seg å bli en livsnødvendighet for Rehana, som ufrivillig blir delaktig i kampen mellom frihet og tyranni, mot IS-okkupasjonen.

Ikke uten min far

Rehana er 12 år og løper mellom pistasjtrærne på gården faren driver. Hun roper etter hunden sin, Bizou, og fryser i det hun nå står i fare for å bli bitt av en rabiesinfisert sjakal. Til hennes redning blir sjakalen skutt av hennes far. Bizou ligger skadet. Mot Rehanas vilje blir hun nødt til å skyte den lidende hunden. «Dette er noe du må lære deg», sier faren hennes. En brutal introduksjon, men det er en hengivende og vakker farskjærlighet som rår, som om han vet at datterens hjemsted – Tall Ghazal, som ligger 30 kilometer sør for Kobane – vil bli rammet av krig. Dette leder ham til å juge til Rehana når hun er 17 år, og sier at skolen er stengt på grunn av et virus. Rehana lærer seg å skyte med rifle, til tross for sine protester og motvillighet.

En natt flykter Rehana og moren fra landsbyen uten at faren er med. Han blir igjen for å krige mot IS, noe som får Rehana til å dra tilbake for å finne ham. Veien tilbake til landsbyen blir strevsom og farlig. Det er i letingen etter sin far at Rehana blir tatt til fange som sex-slave av IS. Kjøperen er en barndomsvenn, Wahid. Overbevist om at han har rett til å voldta henne, ettersom hun nå anses som et ghanima – krigsbytte, gnir Rehana blod fra et sår på håndleddet mot underlivet sitt. I islamsk tro er det forbudt å ligge med en menstruerende kvinne. Dette gir henne et overtak, hun retter en rifle mot Wahid, som hun sparer livet til, og så rømmer hun. I mørket ute i gatene finner hun en korsfestet lik, og dusinvis døde et annet sted. Redd og fortapt blir hun oppdaget av en sympatisk oljehandler, som gir henne skyss. Hindringene tar ingen ende, og plutselig befinner Rehana og oljehandleren seg i en skuddveksling. Oljehandleren vifter med IS-flagget i håp om å ha valgt rett. I den andre lommen ligger YPG-flagget. For ham er det ett fett hvilken side av krigen han slutter seg til, bare han følger pengene. Men så blir oljehandleren skutt, av et militært lag på seks kvinner – som blir Rehanas siste håp og redning.

Fingeren på avtrekkeren – pasifistens død

Hos de kvinnelige YPG-soldatene får hun høre om skjebnen til Gamesh, en jente hun kjente fra hjemstedet, som ble torturert til døde av IS. Til hennes overraskelse møter hun Lubane, en annen barndomsvenn som har sluttet seg til YPG. Prosedyren i YPG er å alltid spare den siste kulen til seg selv. Lubane kjenner til Rehanas rifletrening og utfordrer henne til å pusse et russisk skarpskyttergevær i blinde. Rifletreningen skal vise seg å komme til nytte hos YPG, som Rehana inngår en avtale med. Hvis hun lærer rekruttene å rense en rifle i blinde skal offiseren hjelpe henne med å finne faren hennes.

I et improvisert sykehus i Kobane ligger faren såret. På veien dit ender Rehana og Lubane midt i en skuddveksling mot IS. Lubane blir såret og klarer ikke å se for å skyte. Rehana står over et vanskelig valg, et valg som minner henne om den dagen hun måtte skyte hunden sin. For å redde seg selv blir hun nødt til å skyte en IS-soldat, deretter flere. En handling som overvelder henne med skyldfølelse. Når hun endelig blir gjenforent med sin far kaller hun seg selv et monster. På dødsleiet ber faren Rehanna om unnskyldning for at han ikke å har vært en bedre soldat, slik at hun kunne vokse opp i et fritt og likestilt land, men Rehana mener at det ikke er noe å tilgi. Det er ikke farens skyld at landet herjes av en grusom krig. «Viss du verkeleg kjenner deg forplikta til desse ideala, til rettferd, så er det du som må gripe den. Vasse gjennom blod og stele den frå barbarane. Det er det fæle paradokset. At for å fri eit land frå tyranni, må vi vere like blodige som tyrannane», sier faren, som utfordrer Rehana. Er hun villig til å gå imot idealene sine?

I den påfølgende scenen er Rehana en kriger i Kobanes ruiner. Pasifisten i henne er død. Hun ofrer sine idealer til fordel for en bedre fremtid. Hun skyter IS-soldater, og føler ingenting når hun målrettet tar livet av sitt 100. offer. På vei hjem fra fronten med YPG gjenkjenner hun landsbyen Tall Ghasal i mørket og ber sjåføren om å stanse. Hun gjenkjenner stedet som gården hvor hun vokste opp. Pistasjtrærne er brent ned, og uthuset blir brukt som base for IS. Rehana blir grepet av panikk. Hun er alene uten ammunisjon og blir omringet av syv IS-soldater. Idet hun skal fyre metallsylinderen hun har båret rundt halsen, ser hun Wahid. Han blir hennes siste drapsoffer.

Hybridportrett – homage

Karakteren ”Rehana” er en myte som ble skapt i sosiale medier, men kan også ses som et hybridportrett av kurdiske og kvinnelige krigssoldater som ble igjen i Kobane og Kirkuk for å mot bekjempe IS. Slike som Arin Mirkan, som sprengte seg selv i luften for å drepe minst 27 IS-ekstremister. For det største nederlaget for en IS-jihadist er å bli drept av en kvinne, for da vil han ikke komme til Paradis.

Far og datter-relasjonen i Engelen frå Kobane minner om den mellom Ziauddin og Malala Yousafa*. I likhet med Ziauddin er Rehanas far en som bevisst bryter med de rådende kjønnsnormene. Rehanas far ved å lære henne å håndtere krigsvåpen for å beskytte seg selv. Det er et etterlengtet portrett av menn som innenfor mannsdominerte kulturer støtter og elsker sine døtre, og gjør ekstraordinære ting for å beskytte dem. I følgende sitat får vi innblikk i farens verdier og syn på likestilling:

«Ser du det treet her? Har du lurt på kvifor det aldri veks frukt

på det? Det er fordi det er ein pollinator. Eit hann-tre. Det er

berre ho-trea som ber frukt. Det finst toskar som gir pollinato-

rane all sola, all gjødsla, alt vatnet. Så plantar dei trea som

skal bere frukter i mørket, utan vatning. Sånne folk burde

ikkje få lov til å eige nokon gard.»

Enhver som kjenner til Syriakrigen vil gjenkjenne de ulike scenariene Engelen frå Kobane skildrer. Barn og unge jenter som holdes som sex-slaver, menneskesmugling, offentlige henrettelser på åpen gate til skrekk og advarsel for de som ikke bøyer seg for IS, eller de som profitterer på krig som oljehandleren i forestillingen. Alle karakterene blir samvittighetsfullt spilt av Madelena Sousa Helly-Hansen. Forestillingen er en monolog fra forfatterens side. Helly-Hansen spiller denne forestillingen med en stadig økende intensitet, i takt med hendelsesforløpet. Publikum er plassert nærme skuespilleren, og rundt noen grå bord, som ofte blir tatt i bruk til å slå og dunke på. Det er Helly-Hansens skuespillerprestasjoner som står i sentrum, noe den enkle formen til regissør Miriam Prestøe Lie forsterker. På premieren besto publikum av ungdommer, som også er forestillingens målgruppe når den turnerer på forskjellige videregående skoler i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Jeg har ofte lurt på om skoleelever lærer noe om Syriakrigen. Hvis ja, hva lærer de om da?

Jeg håper at Hordaland Teater vil fortsette å sette opp forestillinger som tar opp viktig og dagsaktuell problematikk. Gjerne også av norske dramatikere som kan skrive om norske traumer – Benjamindrapet, 22. juli, og om norske barn som blir torturert i koranskoler i Somalia – for å nevne noe. Det er som Rehana sier i første scene om hvorfor de kvinnelige soldatene i Kobane ikke er så kjent: «Journalistane flykta. For å unngå å bli halshogde. Og heltemotet til dei tapre kvinnene våre, alt det dei ofra: det var som tre som blir felt i ein skog ingen rapporterer frå. Så. For at historia vår ikkje skal bli gløymd vekk, må eg fortelje den.». Klarer teaternorge å ta ansvar for at våre historier ikke blir glemt?

Fotnote:

*Familien Yousafzai jobbet for jenters rett til utdanning i Pakistan. I 2012 ble Malala skutt av Taliban. Hun mottok en nobelspris i 2014. Ziauddin kjent som Malalas far.

Engelen frå Kobane

(Originaltittel: Angel)

Av Henry Naylor

Oversatt av Elise Risnes Eikevik

Regi: Miriam Prestøy Lie

Samproduksjon mellom Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater.

Norgespremiere 3. september, Hordaland Teater

Turné for Den kulturelle skulesekken, Hordaland fylkeskommune

Blir spilt på Sogn og Fjordane Teater i 2019