Å sitte. Ikke reise seg. En slags kommentar.

Det er søndag kveld. I det jeg kjører utover Nesodden blir det mørkt. Det er fint å kjøre gjennom Nesoddenlandet i mørket. Jeg kjører med Google, og parkerer et stykke ned i Kvistemyrveien. Egentlig skulle vi stått på Svestad brygge, men det vet ikke Google hvor er. Vi er flere som står der, i ei bilklynge, og det er så vidt plass. Jeg tar på det jeg har av varme klær, klemmer et gammelt ’bil-pledd’ (arv etter pappa, – det lå alltid i bilen) under armen, og rusler forsiktig ned en svakt opplyst bakke med løs småstein. Jeg er tidlig ute. Nederst og innerst i veien ligger steinbruddet forholdsvis tomt for folk fortsatt, med en café til høyre, som heter et eller annet med Brenn (heit?) tror jeg, og bakenfor er det strekt ei lyslenke til en do som er ren, men lukter trivelig og stramt. Videre innover er det bare mørkt, men jeg kan se lys på den andre siden av fjorden. Mot venstre, og det som ser ut som spille-området, er det en liten skog, og bakenfor er det en fotballbane der en gjeng gutter sparker fotball. Videre mot venstre er det et gjerde, ei flate som viser seg å være en plen, ei campingvogn, en scene for musikere og teknikere, og et publikumsamfi. Kræsja mot et tre i den lille skogen står en bil (– er det en Mazda? – den ligner min gamle grønne metallica som jeg kjøpte av pappa, med bilpleddet i). Denne er gråhvit. Helt bakerst er det ei stor svart flate, som går fra bakken og opp mot himmelen, som må være selve steinbruddet, som jeg ikke egentlig ser, men på toppen står en rekke grantrær i silhuett, – og himmelen over er stjerneklar, og bak fjellet er månen stor og rund, for det så jeg på veien ut. Det er høstjevndøgn, – sola krysser himmelekvator, og lufta ute på Nesoddenlandet er høy og klar og frisk.

I baren står Tommy Olsson og drikker øl. Jeg står i bilpleddet og venter på å slippe inn til amfiet sammen med stadig flere folk. Det er rundt 7 grader. Vi står bak ei tynn snor som brått ligger på bakken, og publikum styrter til amfiet for å finne en stol. Jeg styrter ikke, men jeg står helt foran, og får en fin plass midt på andre rad. Det er fullt. På stolen ligger et teppe som jeg pakker rundt beina. Alt er fint. Tommy Olsson kommer ruslende med en full øl, og setter seg på en rundkjøring eller et podium der det står to slitne skinnstoler, og ikke noe bord, så Tommy Olsson må plassere ølglasset som ikke er av glass, men av plast, på et litt ruglete underlag av grå filt eller noe. Han sliter litt med det. Dessuten har han en svær fjernkontroll i henda, jeg er ikke helt sikker, det kan hende at den kontrollerer alt, men egentlig tror jeg den bare snurrer på podiet eller opererer rundkjøringa. Tommy Olsson er pent antrukket i lys frakk og lyse dressbukser, og han ser litt kald ut.

Tommy Olsson forteller som han pleier, ikke like skarpt som han kan, men han snakker om noen uten navn som han har ligget med, komplikasjoner og diverse følelser. Det er fint, jeg humrer og nikker, og så kommer en som rapper om at jakka var bak fram, og det er også fint. Og så er det en samtale mellom en mann og to ungdommer rundt bålet ved campingvogna, og så er det et bilkrasj med en vakker blond kvinne og en redningsmann, og så kommer en golfbil glidende med en fargerik og blid gjeng med eldre som etterhvert begynner å golfe, og gutta spiller nesten uavbrutt fotball på den andre sida av gjerdet, bak den lille skogen, og en gang kommer en svær kar og lærer dem å slåss. Jeg tenker at det er et slags portrett av Nesoddenlandet, og av en mer generell tilstand, og et bilde på en tid. Det er fint.

I programmet og kritikkene står det at det handler om mennesker, om antropocen, myter og virkelighet, at det er et skip som varsler overlevelse og nytt håp. Kritikerne jubler. Jeg er kritisk som alltid, å se teater er jobb, men jeg liker meg veldig godt der jeg sitter i det grønnbrune bilpleddet som er sydd sammen på midten, og som ikke er ull engang.

Fjellet, bergveggen, selve bruddet, er massivt og rett og høyt, og det bølger og renner litt, og er på en måte en egen karakter. Det kommer et svart hull i det, som et vrengebilde av månen vi ikke ser. Hullet blir bare større og større, til det fyller nesten hele veggen. Oi, wow, vi må inn i det mørket, og mørket vokser, se på mannen, så liten han er der han står og ser inn i det gigantiske mørke hullet. Så trekker de inn to hvite trapper, og jeg tenker at – åj, så fint, de skal gå inn i fjellet, inn i mørket. Men de gjør ikke det. Trappene blir satt i et slags proscenium ganske langt framme på ’scenen’, med blant annet et kor og en Ikaros fortelling, og hoder begynner å rulle. Ned trappa. Den andre trappa er tom. Ok. Eller hæ? Så skyves trappene ut igjen. Ferdig med det. Vi nærmer oss slutten.

Apropos hoder som ruller. Tommy Olsson er en utøvende kunstner, kanskje ikke så aktiv, men tross alt en kunstner som skriver kunstkritikker. Eller det som er gøy med Tommy Olsson er at han skriver ganske kunstneriske kritikker. Jeg lurer på om det er vanligere i billedkunsten at folk med bakgrunn fra praksis er kritikere? Jeg er langt fra skråsikker, men det er vel ikke like vanlig i teatret? Men det kunne kanskje vært bra? Jeg mener, i tillegg til de andre flinke folka. Gitt en bredere faglig diskurs, som det heter? Men jeg tør ikke å skrive kritikker. Det er nok livsfarlig. Jeg skriver om en fin opplevelse, om det jeg ser, tingene, og ikke noe særlig om hvem som gjør hva eller hva det betyr. Og så skriver jeg et par små avsnitt om teaterkritikk og om skuffelse, og tenker at det må være greit siden de bare (og egentlig alltid) får knallgode kritikker. Jeg sitter jo der ute på Nesoddenlandet under stjernene med full respekt, herregud for et opplegg å dra i gang, så mye bra folk, og alle som jobber med teater vet hvor ubegripelig vanskelig det er. Og jeg skriver ikke ett eneste ord om hvem jeg har ligget med eller hvor mye jeg drikker, eller hvor jævlig redd eller overmodig jeg av og til er. ’Hva er vitsen. Det bare fortsetter. Det tar aldri slutt.’

Den lokale motorsykkelgjengen kommer kjørende, de kjører rundt og rundt på fete sykler. Til slutt stopper de i en halvsirkel og ruser og ruser, og eier stedet. Det er veldig kult. Så kommer skuffelse 2. (Skuffelse 1 var det med trappene): De bruker fjellveggen som vanlig vegg! De projiserer en dialog og en monolog, det vil si ansikter kjempestort rett på fjellveggen. Og til slutt noe videokunst. Dobbelthæ?! Bruke fjellet som alminnelig lerret! Skikkelig nedtur, skuffelse og overraskelse. Og jeg er ikke sur fordi jeg er kald eller noe, for jeg har det fortsatt fint. Men det blir helt feil for meg. Redusere fjellet, og alt det svarte inni, til en vegg man kan vise ting på. Nei, det skjønner jeg ikke. Det virker bare pragmatisk. Jeg slipper skepsisen fri, og tenker på fyll, eller fyllmasse, og at fine tablåer på rad og rekke ikke nødvendigvis er nok.

Det er slutt. Det er applaus. Jeg klapper, og registrerer at publikum reiser seg. Fler og fler står og klapper. Bra. Begeistring er en fin følelse. Jeg får det dessverre sjeldent i teatret, for nært, og greia er at jeg er skuffa over det med fjellveggen, så jeg sitter inni ullteppet og legger ikke merke til at alle andre står. Publikum reiser seg oftere nå enn før. Jeg har inntrykk av det. Hurra, har teatret blitt bedre? Eller er publikum mer rastløst? Reiser de seg fordi de vil ut, bort eller i baren. Er det mer begeistring inni folk? Ute på Nesoddenlandet var det helt sikkert lokalbegeistring, over lokallaget, og lokal medvirkning, i tillegg til venner og kollegaer av bortimot tredve medvirkende, og dessuten at de aller fleste syns det er fantastisk. Jeg syns også det var fint, men så ble jeg litt skuffa.

PS. I går så jeg Ann Liv Youngs første forestilling på Black Box. Ingen reiste seg under applausen. Ikke jeg heller. For noen uker siden så jeg Ibsenprisvinner Marthaler på Nationalteatret. Da reiste folk seg, men før det hadde en del av dem sovet.