Alarmberedskap

Arv og miljø

Av Vigdis Hjorth

Dramatisert av Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og videokonsept: Sven Haraldsson

Komponist og lyddesigner Erik Hedin

Videoregi: Mads Sjøgår Pettersen

Lysdesigner: Arne Kambestad

Dramaturg: Åste Marie Bjerk

Videoteknikk: Einar Bjarkø

Video programmering: Anne E. Bergendahl

Lydteknikk: Tor Endre Kalvenes

Studiomusiker: Soon-Mi Chung Barratt-Due

Den Nationale Scene, 22. november 2018

Vigdis Hjorths roman Arv og miljø ble av mange oppfattet som en bragd. Med rette, mener jeg. Jeg har nesten ikke lest noe lignende om hvor gjennomgripende konflikter innen familien kan fortone seg, hvor dypt det lodder, hvordan det tærer på energi og selvfølelse. Den levendegjør hvordan man aldri får fred dersom man ikke får oppreisning for uretten man er påført, men gjerne fortsetter å gnage på det hele livet igjennom. Og hvor krevende det er å tilgi og gå videre når ingen kommer med hverken beklagelse eller anerkjennelse av din historie. Romanen presenterer også et nyanserikt bilde på hvor skadelig eldre generasjoners strategi om til enhver pris å forsøke å holde fasaden kan være, og hvor syk man kan bli om man føler seg tvunget til å være med på dette spillet.

Mistenkeliggjort

Arv og miljø starter i et urettferdig arveoppgjør mellom fire søsken, mellom hovedpersonen Bergljot og hennes søstre Åsa og Astrid og broren Bård. Gradvis blusser en annen konflikt i familien opp igjen, nemlig at Bergljot mener faren forgrep seg på henne fra hun var fem til sju år, og at hverken søstrene eller foreldrene noen gang har anerkjent hennes historie. I stedet har hun blitt anklaget for å lyve og ville gjøre seg interessant.

Slik setter romanen fokus på en utbredt tendens: At historiene til overgrepsutsatte sjokkerende ofte blir mistenkeliggjort og mistrodd. I Bergljots tilfelle fører det til at hver gang hun konfronteres med minnene og familiens manglende anerkjennelse, opplever hun det som å være i et krigstraume, på vei til fronten, i konstant alarmberedskap.

Flere mente som kjent at romanen var problematisk fordi den ufordelaktig skildrer de romankarakterene vi etter hvert har fått vite er basert på virkelige personer. Jeg skal ikke gå dypt inn i denne diskusjonen her, men min opplevelse av romanen er at fortellerpersonen virkelig strever med å forsøke å innta de andres ståsteder og perspektiver, hun grubler mye på hva som kan være de andres beveggrunner for å oppføre seg slik de gjør, hun lar seg ikke forbli konstant i selvmedlidenheten. Hun problematiserer utfordringene både ved å framsette og å kunne anerkjenne en overgrepshistorie. Jeg opplevde dette som moralsk formildende, siden hun ikke lar seg selv slippe lett unna. Å bare forbli i raseriet hadde kanskje vært enklere (selv om det jo er raseriet og fortvilelsen som vinner, uansett).

Sterkere antipati

Denne nyanseringen, denne viljen til selvransakelse og til å imøtekomme de andres synspunkter, er noe nedtonet i Kjersti Horns iscenesettelse av Arv og miljø på Den Nationale Scene. Mye av Bergljots tolkningsarbeid av de andres følelser og opplevelser av virkeligheten blir gjengitt i replikkene for scenen. Likevel: her manøvreres vi enda sterkere inn i antipati mot Bergljots søstre, far og mor. Timing, dramaturgi og spillestil gjør det lettere å latterliggjøre for eksempel Bergljots mors rutinemessige klaging «Hvorfor er du ikke glad i meg?» enn i boka, hvor man iallfall innimellom blir henledet til en slags medfølelse med henne og hennes situasjon.

Hoved-regigrepet i Kjersti Horns versjon av Arv og miljø er at Kjersti Elvik som Bergljot står alene på hovedscenen, som for anledningen er strippet for scenografi - slik at hun er omringet av bakscenens nakne vegger og scenemaskineri. Alle de andre karakterene spilles live av skuespillere bak scenen, mens deres ansikter og overkropp projiseres på et enormt videolerret som er heist opp under taket foran på scenen. Vekselvis kommer Bergljots mor, far, søstre og bror, hennes barn Tale, Ebba og Søren, samboeren Lars og hennes venninne Klara til syne på skjermen. Som flere anmeldere har påpekt skaper de enorme projeksjonene av disse karakterenes ansikter et inntrykk av Elviks «livekropp» på scenen som bitteliten og sårbar. Spesielt når det er flere karakterer som vises på skjermen samtidig oppleves de som en tung masse som henger skredfarlig over Bergljots liv. Dette er et godt grep for å gjenskape effekten av hvilken definisjonsmakt og påvirkningskraft de som står nær deg har av oppfattelsen av deg selv.

Skinn-medfølelse

Effekten av at skuespillerne sitter bak scenen og reagerer på Bergljots utsagn inne på scenen, understreker romanens poeng om at familien (den delen som består av mor, far og de to søstrene) ikke reagerer adekvat og direkte på hovedpersonens følelser. De anerkjenner og ser henne ikke og svarer dermed på hennes utsagn «i løse lufta». Gjennom at vi kommer så tett på deres ansikter og mimikk, på deres oppsperrede øyne og neglebiting, får vi en opplevelse av tilsynelatende medfølelse, for eksempel fra Astrid (spilt av Agnete Haaland). Men avstands-grepet understreker oppfattelsen av at det er en skinn-medfølelse – et ønske om å opptre korrekt –Astrid uttrykker. Likedan blir Bergljots desperate rop om å bli sett og hørt kun slag i løse lufta. Skuespillernes blikk fra skjermene er rettet mot oss i publikum -– altså de eksterne tilhørerne –- ikke mot Bergljot nede på scenen. Slik tar sceneversjonen enda tydeligere standpunkt enn boka. (Og skaper slik kanskje også et ekko av Helga Hjorths forsvarsskrift-roman Fri vilje som kom som følge av Arv og miljø. En oppfattelse av denne boka var at hun forsøker å spille på oss i publikum/ «juryens» følelser, for å se søstrenes og morens versjon, og fortsatt ikke å rette blikket mot og anerkjenne Bergljot/Vigdis Hjorths versjon av historien som muligens reell.)

Dette blir virkelig satt på spissen i scenen hvor de tre søstrene og moren har avtalt å møtes på kafé like etter farens brå dødsfall, og etter at Bergljot i mange år har nektet å møte dem. Moren og søstrene Åsa og Astrids kaklete og lattermilde oppgløddhet i dette møtet viser ekstra tydelig hvordan de tre utgjør en kjærlighetsfylt enhet Bergljot er utestengt fra. Deres fnisete skildring av samværet i huset etter farens død, tydeliggjør med gru at Bergljots historie om faren virkelig ikke er noe de lar seg affisere av.

Åpent sårbar

Hva da med barna, kjæresten og venninnen Klara? De tar jo tydelig og nesten utelukkende Bergljots parti mot søstrene, faren og moren. Selv om deres engasjement og kjærlighet virker oppriktig og ekte, understreker videoprojeksjons-grepet at de heller ikke virkelig ser Bergljot; men at hun til syvende og sist er alene i verden. Men også her understreker størrelsesforskjellen mellom skuespillerne på skjermen og Bergljot på scenen hvilken påvirkningskraft de har på henne. Når man er så åpent sårbar som Bergljot er, blir påvirkningen fra de som står henne nær svært sterk – både på godt og ondt.

Forestillingen skaper en anspenthet hos meg. Én ting er Kjersti Elviks sterke spill som virkelig lar Bergljots fortvilelse stråle ut over publikum på hovedscenen. Når dette kobles på at de viktigste personene i hennes oppvekst ikke anerkjenner henne, lodder det i noe dypt allmennmenneskelig.

Erik Hedins musikk og lyddesign understreker stemningsskiftene i teksten, men fungerer litt for mye som uengasjert og overtydelig bakgrunnsmusikk og lydteppe. Ett grep er dog mer effektivt enn den øvrige musikken: Når vi hører hjerteslag som blir sterkere og sterkere for så å stoppe ved farens død, skaper det en fin dobbelthet. Hjerteslagene kan både representere farens hjerte som stopper, men også at Bergljots hamrende angst får et midlertidig pusterom: Hun er fri!

Tydeliggjøring av konfliktene er det mest dominerende i Kjersti Horns regi og Kristian Lykkeslet Strømskags dramatisering av Arv og miljø. Dette gjør den kanskje også hakket mer krigersk enn romanforelegget. (Publisert 25.11.2018)