Til Klaus' gravferd

Den andre august 1971 passerte sånn omtrent et dusin unge teaterfolk polarsirkelen for å starte den nordlige landsdels første profesjonelle teater i Tromsø. Lite visste vi hva vi gikk til (når sant skal sies visste vi vel ikke så mye om hva vi gikk fra heller), men, vi var unge og når erfaringen er liten blir gjerne pågangsmotet som størst.

Som sagt – dette var starten på 1970 tallet – dette forunderlige tiår da gamle sannheter skulle avsannes, nye løsninger prøves og like raskt forkastes og – statlige tiltak ivrig motarbeides. Skal et teater i slike tider kunne gjenspeile sin samtid må det ha en levende dramatiker.

Det hadde vi – han het Klaus.

Skal et teater på vakkert, underholdende og musikalsk vis gjenspeile de tanker og følelser som mennesker får når de aner at mektige samfunnskrefter legger planer for deres framtid, da trenger det en poet. Det hadde vi – han het også Klaus.

Klaus var ansatt på HT som skuespiller, dramatiker/dramaturg fra starten i 1971 til han sa opp sin stilling i1978. Rent statistisk besto hans virke på HT av at han skrev eller var tekstansvarlig for 7 av periodens forestillinger, satte i scene 2 og medvirket som skuespiller i 5 av dem. Hadde dette vært alt han gjorde hadde det vært mer enn nok. Men, i tillegg, hadde han hele tiden han var der, en ledende rolle i teatrets styringsform, som var svært demokratisk og ikke så lite arbeidskrevende.

Men, jeg skal ikke snakke om Hålogaland Teater. Interesserte henvises til teaterhistorien.

Jeg skal snakke om Klaus. Og hva mere er, jeg skal la ham snakke selv et øyeblikk, ved å sitere en liten bit fra et prosadikt han skrev til teatrets kontaktblad i 1977. «Dere som kommer inn i «Ørneheimen», samfunnssalen eller kinoen for å se stykkene våre. Dere lærer oss alt vi skal fortelle. Og dere vet at det er dere som har gitt oss mulighetene til å fortelle noen av deres egne historier om tilværelsen sånn den er og sånn den bør være.»

Sitat slutt. Sitatet forteller om en forfatter som åpner sin skrivestues vinduer på vidt gap for bedre å kunne lytte til andres historier, andres tanker og andres følelser – og i tillegg åpner sin skrivestues dør og lytter vennlig og forståelsesfullt til alle som kommer inn med forslag til rettelser og forandringer. Han fulgte dem ikke alltid, og takk for det, men han lyttet. Og han klaget aldri.

*

Klaus var min nære venn i rundt 50 år. Klaus hadde mange venner og de forstår nok hva jeg mener når jeg sier at; å være venn med ham var som å ha sitt eget lille varmekraftverk.

Teatret de unge idealistiske teaterfolkene startet en gang for lenge siden – består. Nå i eget hus av solid betong som er bygget for å være akkurat det det ér – et teater. Plassen foran teatret heter Teaterplassen som seg hør og bør.

Feirer jeg jul hos min familie i Tromsø, som jeg gjorde sist jul, tar jeg gjerne en kveldstur dit ned.

Denne spesielle julen ifjor var det altså blitt slik at Klaus vandret sammen med meg hvor jeg enn gikk. På den venstre siden av plassen, ligger syv ganske lubne skulpturer i betong på magen med rumpa opp og skal visstnok symbolisere pionerene. Vi kjenner oss ikke helt igjen så vi vandrer videre – passerer publikumsinngangen og går så videre ut mot kaien. Helt ute på kaikanten, med blikket oppmerksomt rettet utover sundet mot eventuelle farer som kunne komme drivende, står en litt mindre skulptur. Den er av en liten hund. En dachs hvis jeg ikke tar feil, og den er malt knall rød!

«Se der», sier jeg til Klaus. «De har ikke helt glemt oss.»