Det er et før og et etter

På scenen medvirker det to skuespillere fra hvert land, og norske Lars Ramberg – mest kjent for installasjonen ZWEIFEL på Palast der Republik i fhv. Øst-Berlin – har ansvaret for rom og sceneløsning, i samarbeid med Ditteke Waidelich. Forestillingen Einer von uns (Ein av oss) er resultat av et flerårig samarbeid mellom Det Norske Teatret og Schauspiel Hannover. Den siste ukas hendelser har spilt inn på diskusjonene på prøvene, forteller Erik Ulfsby på telefon fra Hannover.

– Spørsmålet har vært om skulle ta angrepet i New Zealand inn i forestillingen, eller la det henge i lufta? Og vi har landet på det siste, sier han, men legger til at hendelsen er et klart ekko av 22. juli.

– For oss som har vokst opp med en forestilling om New Zealand som et slags Norge, med samme klima, omtrent samme populasjon, en sosialdemokratisk regjering, osv. er det dessverre lett å se at det er mange paralleller.

Renhetsidealer

Som det fremgår, dreier det seg om en uvanlig forestilling og en mangslungen prosess. Selv om forestillingen har lånt tittelen til Åsne Seierstads prisbelønte bok, er det ikke et stykke om Anders Behring Breivik, eller om hendelsene som ledet opp til 22. juli.

Jeg møtte Erik Ulfsby da han var på en snarvisitt i Oslo, i slutten av februar, og visste ikke stort mer om prosjektet enn tittelen. Noe manus fantes ikke. Prosjektet startet med at vi diskuterte temaer som har en felles klangbunn i Tyskland og Norge, sier Ulfsby. Han var invitert som regissør av teatersjef Lars-Ole Walburg, men foreslo at teatrene skulle inngå et kunstnerisk samarbeid. Etter at forestillingen er vist i Tyskland, kommer den til å bli satt opp på Det Norske Teatret, med de samme skuespillerne -– Gjertrud Jynge, Eivin Salthe, Johanna Bantzer og Jonas Steglich.

– I starten snakket vi blant annet om det faktum at vi, både historisk og i dag, har noen slags felles renhetsidealer. Himmler var på Folkemuseet i Oslo, og i dag blir norske ord og bokstaver brukt og misbrukt i høyreekstreme klesmerker som «Tønsberg» og «Thor Steinar». Det skaper en følelse av at det er en ubehagelig sammenheng mellom det tyske og det norske, sier Ulfsby. Men utgangspunktet vårt nå, er at Lars Ramberg i samarbeid med oss har laget et offentlighetsrom, en slags installasjon, som utvider tematikken i en ytringsfrihetskontekst. Utøya var en politisk camp, hvor ungdom skulle trenes i å ytre seg, og det var det som gjorde dem til et mål for Breivik. Ramberg har utstyrt scenen med 469 kasser, som svarer til antallet som overlevde massakren på Utøya. Og slik har vi på et vis gitt hver av dem en mini-scene.

– Skal de gestaltes av skuespillerne, eller er det ment som en metafor?

–Det er utelukkende metaforisk. Lars kaller installasjonen «469 Loud Speakers». En høytaler til hver.

Ikke teater

– Det er ikke første gang det lages teater omkring 22. juli og Anders Behring Brevik. Men forestililngen Manifest 2083 vakte sterke reaksjoner. Og hvis jeg ikke tar feil, var du en av de som kritiserte oppsetningen til Christian Lollike?

– Ja, og det har nok hefta litt ved meg. Men det bunnet delvis i en misforståelse, forklarer Ulfsby. Jeg ble ringt opp av en avis, som sa at noen ville sette opp «Manifestet» til Breivik på teater, og spurte om jeg ville ha gjort det samme selv? Da jeg svarte nei, var det kort vei til overskriften «Vil stoppe». Men det at man ikke vil gjøre noe selv, er jo ikke det samme som at man vil stoppe andre.

Men ja, der og da opplevde jeg det absolutt som problematisk, fordi Breivik nettopp hadde konstruert ugjerningen som en pr-aksjon for å transportere manifestet, forklarer Ulfsby.

Og i forhold til dette prosjektet, hadde vi tidlig en slags erkjennelse av at fordi Breiviks handling var så teatral, var det vanskelig å gå inn på de premissene. Breivik stjal jo på en måte verktøyene våre. Så vi har ikke delt ut noen rollehefter. I forestillingen medvirker det fire skuespillere, som ikke spiller teater, men som deler sine tanker, og hvor hver av dem har sin personlige tilnærming til stoffet.

– Hvilke forskjeller er det mellom de tyske og norske?

– Det påfallende er hvor kjent dette er, det er ikke en bare norsk historie. Men på et mer detaljnivå kan vi som nordmenn selvsagt relatere til forhold som at Breivik vokste opp på Oslo vest, men i et slags arbeiderstrøk, midt i velstanden og mye annet. Det er mange slike ting som vi vet, men tyskerne naturligvis er mer uforstående til.

Berøringsangst

– Det har samtidig skjedd en utvikling i Tyskland, som man knapt kunne forestilt seg i 2011. Med Pegida, og det nye høyrepopulistiske Alternative für Deutschand (AfD).

– Da jeg kom hit for tre år siden, havnet jeg faktisk midt i en høyreekstrem demonstrasjon. Det var politifolk overalt, minst 200 stykker. Men ja, vi snakker mye om dette. De er redde, og naturlig nok mindre opptatt av det biografiske ved Breivik. Men så er det er heller ikke det forestillingen handler om. Det er ikke en historie om ham, men oss. Og om hvordan vi selv er med på å produsere dette, sier Ulfsby. Han forteller at Karl Ove Knausgårds essay «Det monofone mennesket» og en kommentar i Morgenbladet, kort tid etter 22. juli, har vært viktige inspirasjonskilder. Kommentaren til Lena Lindgren hadde overskriften «Brodermordet», og innledes med at «Anders Behring Breivik hata dei framande, men drepte sine eigne,» leser Ulfsby fra mobilskjermen. «Å snakke om likskap som utgangspunkt for vald, er ikkje tiltalande. Likskap er noko vi forbinder med fred og kjærleik. Hvis likskap betyr fiendskap, blir ein også sin eigen fiende.»

… Man føler seg fort dum og forlegen i forhold til å si noe om slike tema.

– Ja…

– Så hva slags metoder bruker dere? Hvordan jobber dere på gulvet for å nærme dere dette?

– Nei, utgangspunktet er, som du sier, at det finnes en berøringsangst. Og det forsøker vi å respektere. Vi ble ganske fort enige om at vi ikke kunne bruke våre vanlige verktøy. Ikke dele ut roller, ikke holde på med de vanlige tingene. Og det var nettopp noe av bakgrunnen for å invitere Lars, slik at vi kunne få en annen inngang. Vi er opptatt av å være ærlige i vår utilstrekkelighet i å si noe om dette. Men også å være ærlige i forsøket på å si noe relevant.

– Dere snakker dere fram til ting, da?

– Ja, det gjør vi. Nå er vi i en fase der vi er mye på gulvet, vi har en kapittelinndeling, med ulike bilder og ulike tekster som hører hjemme i de forskjellige kapitlene. Men ikke et manus som vi sitter og blar i.

– Har du jobbet på en liknende måte før?

– Det nærmeste er nok 2. verdenskrig-prosjektet i 2016. Men det var selvfølgelig et mer litterært prosjekt.

– Ja, der var det jo flere forfattere involvert.

– Men Lukas Bärfuss hadde bare levert oss en mengde brev. Det var sånn sett litt i slekt med det vi gjør her. Tanken var bare å plukke opp historier fra gulvet, og lage en mosaikk av dem. Men det var likevel et mer tradisjonelt prosjekt enn dette.

Den tapte uskylden

– Det sies ofte at dette var da Norge tapte uskylden. Det lyder jo litt som en klisjé, men det er vel noe i det - om så denne uskylden bare var en innbilning. Der stiller jo tyskerne veldig forskjellig. Snakker dere om det?

– Ja. Og vi snakker mye om skam i den forbindelse. Eivin Salthe, som er en ganske konfronterende type, men på en ålreit måte, begynte å konfrontere Johanna Bantzer på dette med fortiden; med hva besteforeldrene hennes gjorde. Til slutt sprakk det fullstendig for henne. Hun er så lei av å skulle stå til rette. Eivin var jo bare nysgjerrig i forhold til om hun følte skam.

Så det har det vært en del følsomme og krevende diskusjoner. Det er som en slags arvesynd de bærer på. Jeg tror ikke det vil ramme oss. For selv om vi har tapt vår uskyld, så kan vi isolere ham, og slik gjøre det enklere for oss selv. Men Breivik var jo tross alt en av oss. Man kan si at han var en annen, men han var Made in Norway.

– Forestillingen deres tar utgangspunkt i Lars Rambergs installasjon, og dermed også de overlevende ungdommene. Det fins et uttrykk: Å trekke Utøya-kortet, som blir brukt mot dem. Og det er et opprørende vitnesbyrd om hvordan debatten er lagt lokk på?

– Denne diskusjonen er levende, både blant de etterlatte og i Arbeiderpartiet. Man kan absolutt spørre seg om man burde ha politisert det som skjedde tidligere? I Arbeiderpartiet var de opptatt av å samle, ikke splitte, og av at man ikke skulle generalisere; slik som man ikke ville generalisere i forhold til muslimer, skulle man heller ikke gjør det om ytre høyre. Dette var viktig i en tidlig fase, men nå snart 8 år etter Utøya bør vi også diskutere om denne fasen burde ha sluttet tidligere. Sliter vi med ettervirkningene av hvordan dette ble taklet? Dette er noe av det vi diskuterer i forestillingen. Uten at vi trekker noen konklusjoner. Skråsikkerhet kler dette dårlig.

- Og så foregår det et ganske iherdig arbeid med å fortrenge. Ønsket om å restaurere den tapte uskylden må jo være noe av det som ligger under snakket om norske verdier?

– Absolutt. Det er en veldig definerende hendelse for våre liv. Det er et før og et etter.

(Publisert 20.03.2019)