Marte Engebrigtsen i «Natta syng sine songar», regi: Laurent Chétouane. Foto: Øyvind Eide

Mørk, mollstemt musikk

«Natta syng sine songar» graver seg dypere og dypere inn i desperasjon og depresjon. Skuespillerne har tyngde og musikalitet. Regien er presis.

Møtet mellom Jon Fosses tekst, Laurent Chétouane, skuespillerne og ikke minst rommet på Amfiscenen på Nationaltheatret fungerer svært godt. Natta syng sine songar hadde urpremiere i 1997 og er et av Fosses stykker der gjentakelser er gjennomgående. Chétouane og skuespillerne arbeider koreografisk og musikalsk med materialet. Gjentakelsene blir til en slags sirkelbevegelser i rommet. De borrer og borrer seg nedover.

Lese mer?
Jeg er abonnent Jeg er ikke abonnent
Logg inn Bli abonnent