Cool presisjon

I det vi kommer inn på hovedscenen på Dansens Hus, ser vi et hvitt kvadratisk scenegulv forskjøvet til en diamantform, med de

Postmodern Cool

Koreografi: Inés Belli

Dans: Trude Amalie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli og Hedda Rivrud

Musikk: Jordan Fields, Benny Goodman

Kostymedesign: Signe Vasshus

Lysdesign: Martin Myrvold

Kunstnerisk veileder: Ingri Fiksdal

Produksjonsassistent: Marit Falla Eriksen

Dansens Hus, premiere 2. mai 2019.

Spilles t.o.m. 5. mai

fem danserne Trude Amalie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli og Hedda Rivrud i et frosset gruppebilde ytterst på diamantspissen nærmest oss. De poserer i mer eller mindre kjente jazzdans-positurer, smiler og ser på oss, og innimellom klapper en av dem i hendene. Klappene gjøres sporadisk og arytmisk og smilene litt anstrengte, men salen er fullsatt og premierer har generelt et høyt trykk. Kostymene er mørke, funksjonelle og nedtonet på en måte som understreker at det er dansen vi skal se på. Et lysstoffrør rammer inn den øverste diamantspissen lengst i fra oss og støtter opp om et kjølig, eller coolt, landskap. Estetisk minner det om minimalismen innenfor den vestlige dansehistorien, med Anne Teresa De Keersmaeker som sentralt referansepunkt. Når publikum har satt seg, går salslyset av, danserne bryter opp gruppebildet for så å plassere seg i en lang diagonal inne i diamanten og elektronisk musikk av Jordan Fields settes på. Intensiteten i beaten oppleves noe hard og jeg skvetter litt. I første del av koreografien beveger danserne seg med grunntrinn fra tradisjonell jazzdans samtidig som de flytter seg synkront gjennom romlige konfigurasjoner som utfordrer frontalitet; kompositoriske grep for å oppnå samspill mellom de dansende kroppene og de ulike retningene rommet har å by på, hentet fra samtidsdansen. Det frontale fokuset fra åpningsbildet er oppløst til fordel for en kontinuerlig bevegende, dynamisk og stram koreografi der jazztrinnene er der som en insisterende grunntone i samspill med Fields’ beat. Lyset skiftes underveis og utgjør en sentral del av koreografien; noen ganger ser vi danserne som silhuetter, andre ganger ser vi de dansende skyggene deres i lekent samspill på bakveggen. Postmodern Cool er en videreutvikling av en kortere versjon, vist ved Koreografilaboratoriet på Dansens Hus i fjor, der Belli var med som danser. Denne gangen har hun valgt å stå utenfor verket.

Dans og musikk

Postmodern Cool handler først og fremst om det intrikate samspillet mellom dans og musikk, et felt jazzdansen i særlig grad har insistert på som sentralt. Elektronisk musikk, med underkategorier som dance, house og techno, forbindes med klubbdansen, der man slepper kroppen løs i svett dans side om side med likesinnede. Den svenske koreografen Stina Nyberg benyttet seg av techno-musikk i stykket Splendour (2014), vist på Dansens Hus i fjor, der det improviseres bevegelse på beat gjennom en hel time. I Bellis forestilling brukes musikken mest for å støtte opp om et visst fysisk energinivå hos danserne mens jazzdanstrinn markerer hvert eneste beat. Den jevne insisteringen gir koreografien et maskinelt preg og jeg lurer på hvorfor det fokuseres mer på metrisk rytme enn synkopering og polyrytmikk som bruk av underdelinger gir. Mellom de ulike låtene er det stillhet der danserne går av scenen, for så å entre den på nytt til en ny del. Disse bruddene utgjør strukturen i koreografien, bestående av fire inndelinger avgrenset fra hverandre av stillhet. I koreografiens andre del går danserne på scenen én og én og danser individuelt ut i fra en felles bevegelsesfrase med umiskjennelige hoftevrikk. Danserne er mer innadvendt konsentrerte enn utadvendte, som gir en distanse til dansen mer forbundet med samtidsdans og som gir en interessant friksjon til lystige jazzhands. Det coole landskapet er gjennomført til fingerspissene. Innimellom produserer coolnessen en holdthet i kroppene, da jeg kunne ønsket meg mer luftighet i bevegelsene. Fjerde og siste del er som en jazzdans-medley. Det introduseres stadig nye jazztrinn og jeg gleder meg over gjensynet av moves jeg trodde jeg hadde glemt. På dette tidspunktet lurer jeg litt på hvilken opplevelse jeg hadde hatt av dansen om jeg hadde sittet nærmere danserne, for eksempel om publikum satt rundt diamanten heller enn i amfiet. Arbeidet som gjøres med rytme i denne delen er interessant, jeg vil komme nærmere og oppleve det de jobber med i min egen kropp. Danserne beveger seg altså fra et mer formalt landskap i første del, til å jobbe med individuell tolkning av felles bevegelsesfrase i andre del, til det rytmisk intrikate i fjerde del – et koreografisk interessant og ambisiøst spenn. Det er danserne som bærer koreografien her. Med svært presis utøvelse er de trygge å hvile blikket på.

Dekolonialisering av jazzdansen

Tredje del av Postmodern Cool oppleves som et brudd der musikken som settes på ikke er av Fields men en velkjent jazzlåt som av en eller annen grunn ikke er referert i programmet. Siden jazzdansen har afroamerikanske røtter på lik linje med jazzmusikken, regner jeg med at låta er av en afroamerikansk musiker, i så fall er mangel på referering svært problematisk. Hvit appropriering av svart kultur har en lang og mørk historie, som det er naturlig å stille spørsmålstegn ved i en tid der dekolonialisering endelig er blitt en offentlig agenda. I tredje del spilles altså hele denne låta uten (de hvite) danserne tilstede på scenen. Lyset forsterker det hvite gulvet og jeg rekker å kontemplere over jazzdansens skyggesider, før et showbiz-aktig lys blinker meg tilbake i situasjonen her og nå. Det som opplevdes som et potensielt tyngdepunkt i forestillinga ble brått avbrutt av den litt triste følelsen av at ”the show must go on” og jeg håper dette ikke gjelder den videre diskusjonen om forholdet jazzdansen har til sine røtter. Om Postmodern Cool på Dansens Hus’ nettsider står det at forestillinga er et opprør mot og en hyllest til jazzdansen. Var de tre komplekst koreograferte dansedelene hyllesten og det tomme rommet med jazzmusikken strømmende ut av høyttalerne opprøret? Går det i det hele tatt an å lage en forestilling som både feirer og samtidig gjør opprør mot en over hundre år lang dansetradisjon? For min del er det kun dansetrinnene jeg gjenkjenner som jazzdans, og da spesifikt trad-jazzen med danseren Matt Mattox som hovedreferanse. Betyr det at hyllesten kun gjelder for denne typen jazz og ikke andre jazzformer som lyrisk jazz, urban jazz eller samtidsjazz, siden disse ikke er representert på scenen? Eller handler opprøret mot jazzdansen om Mattox selv, den vestlige dansehistoriens versjon av Elvis, som approprierte svart kultur for så å sertifisere den som sin egen? Verken hyllesten eller opprøret er særlig tydelig for meg, heller ikke hvilken jazzdansform det er snakk om. En hovedmarkør innenfor postmoderismen, er dekonstruksjon, og det er ingen tvil om at det er rom for en analytisk tilnærming til jazzdansen som sjanger. Med Postmodern Cool åpner Belli opp et landskap som vil gi helt nye spørsmål til hva jazzdans er og kan være, og se med nye øyne på det gamle.