Når hyggen trumfer politikken

Blå åker

Regi: Egill Heiðar Anton Pálsson

Scenografi og kostymer: Martin Eriksson

Dramatiker: Ragnar Olsen

Komponist og musiker: Herborg Rundberg

Lysdesign: Øystein Heitmann

Dramaturg: Toril Solvang

Hålogaland teater, på Nationaltheatrets Amfiscene under Heddadagene

12. juni 2019

Det er her de begynner i Blå åker: I et åpent scenerom med et nasjonalromantisk Lofoten-maleri som bakteppe møtes en musiker og tre skuespillere på bryggekanten. Gitarene står oppmarsjert i bakkant. Klisjeene står i kø. Skuespillerne kommer tett på publikum, og oppfordrer dem til å si «hei» før aktørene griper fiskestangen og kaster ut snøret. Her skal det være jovialt og kameratslig. Musikeren sier plopp.

Det tar ikke lang tid før undertegnede tenker – Å nei. Heldigvis tenker skuespillerne det samme. De bryter illusjonen – og bekrefter klisjeen dobbelt opp. Bruddet er så tydelig konstruert at dette bærer rett til hælvete, for å si det med deres egne ord.

Det er synd, fordi temaet er viktig. Og heldigvis, innvendingene skylles til side etter hvert som handlingen skrider frem. Men er det nok til å skape opprørt hav av den blikk stille liksom-sjøen i scenens forkant?

Politisk intensjon og vilje

Teateret presenterer Blå åker som «(…) en musikalsk thriller med havet i hovedrollen.» De vil ha det til å være en politisk spenningsfortelling om ran ved høylys dag der de viser hvordan politisk spill på høyt plan lar storkapitalen stjele kystbefolkningens nedarvede rettigheter. «Hvem eier egentlig fisken i havet, og hvem bestemmer egentlig hvordan vi skal leve våre liv?» spør teateret og skuespillerne retorisk.

Og takk og lov. Etter hvert snur stykket. Sakte men sikkert får skuespillerne publikum med seg. De historiske faktaene brukes som ramme. Historien setter navn på en utvikling bare noen få egentlig har ønsket. Det er bare det at et flertall har trodd at det er slik det må være. Tonen er nøktern, historiske fakta presenteres med saklig realisme. Sjokkene står i kø. Det skyldes at den historien vi alle burde ha vært vitne til har løpt oss forbi uten at vi har lagt merke til det. Med små skritt er kystfiskernes rettigheter gitt bort til noen få kapitalister. Også i oppdrettsnæringen er den internasjonale storkapitalen på full fart inn.

Stykkets store skurk heter Kjell Inge Røkke. Han får virkelig gjennomgå og levnes liten ære. Han blir presentert som en lurendreier som har snurret politikere av skiftende partifarge rundt lillefingeren. Du kan sitte igjen med inntrykket at han alene har orkestrert det ranet kystbefolkningen er blitt utsatt for. Aktualiteten sikres ved å bruke vårens presentasjon av den foreslåtte, blå Røkke-skyskraperen på Fornebu i utkanten av Oslo som inngangsfortelling.

Historisk ran

Bakteppet (ikke det på scenen) er en historisk dom i Den internasjonale domstolen i Haag i 1951. Norge stevnet Storbritannia for retten etter at britene ønsket å fiske helt inn i fjæresteinene. Resultatet var at (nord-)norske fiskere og fiskeværs historiske rett til fisken og fisket ble anerkjent. Som en følge av dette ble fiskerigrensen opprettet. Det er en sone som fikk stor betydning, også for oljeutvinningen på 70-tallet.

Nå er situasjonen snudd på hodet. I dag har britene alle muligheter til å gjøre det de ble nektet i 1951. Kystsamfunnene har mistet sine rettigheter på privatiseringens alter, og britene står fritt til å kjøpe kvoter. Ønsker du å starte opp som ung, norsk fisker må du kjøpe deg en fiskebåt med kvote. Prisen på båten har liten betydning. Kvoteprisen er kommet opp i et tosifret antall millioner kroner. Det sier seg selv at det er umulig for unge mennesker å komme seg inn i bransjen. Realiteten er at rettighetene til fisket er ranet fra kystbefolkningen. Kapitalen har overtatt, og en stor del av kvotene eies av kapitalister som Røkke.

Det er denne historien «Blå åker» forteller. Sjokkene står i kø. Skuespillet presenterer og illustrerer historien(e) med ulike virkemidler. Musikken bryter handlingen med jevne mellomrom, noe som fungerer bra. Det kan bli litt mye gitar, men skuespillerne varierer uttrykket, blant annet ved å bruke fiskekassene i isopor som slagverksinstrument.

Balansering av virkemidler?

Som nevnt kan deler av handlingen tidvis oppleves som rimelig klisjefylt. Når de forteller om kvotefordelingen etter at silden forsvant og loddefisket i Barentshavet kollapset på midten av 1980-tallet, skjer det med hjelp av noen bøtter med små plastbåter og en stor feiekost. Brutaliteten i omfordelingen av det sterkt reduserte antallet kvoter blir presentert i en for parodisk stil etter denne anmelders smak. Men det er effektiv metaforbruk, og den lille irritasjonen er fort glemt i det stykket drives videre. Parodiene av daværende statsminister Jens Stoltenberg og 2000-tallets første fiskeriminister, Høyres Svein Ludvigsen, er mesterlige og åpner for gapskratt.

I presentasjonen av sin egen historie omtaler Hålogaland Teater (HT) oppstarten på 1970-tallet under overskriften «En rødglødende stjerne». Selv om Nationaltheatrets Svartkatten (1971) og Pendlerne (1972) gjerne stiller først i køen når det politisk-dokumentariske teatrets historie skal fortelles, er det liten tvil om at 70-tallets politiserte klima fikk sitt fremste uttrykk med etableringen av HT i 1971. Teateret var allmøtestyrt, og det fikk raskt stempel som den venstreradikale bevegelsens fremste kultursenter. Høydepunktet kom i 1973 med Klaus Hagerups Det e her æ høre tel. Stykket skapte en tradisjon for lokalt basert teater med klare standpunkt og politisk brodd.

Når HT nå forsøker å blåse liv i det politiske teateret lykkes de bare et stykke på vei. Alt i alt har regissør Egill Pálsson og ensemblet funnet en form som balanserer fint mellom parodi, satire, realisme og musikalske virkemidler. Blå åker er langt på vei en vellykket forestilling. Problemet er at den stryker publikum litt for mye med hårene. Det er forestillingens svakhet. Historien de forteller er opprørende og fortjener en reaksjon. Men de er for opptatt av å underholde publikum. Etter å ha sett Ways of Seeing måtte jeg bare gjøre noe. Etter å ha sett Blå åker tenkte jeg at «Ja, ja, dette var jo ille.» I Ways of Seeing vekker Ketil Lund, pensjonert høyesterettsdommer og tidligere leder av Lund-kommisjonen som avslørte en rekke lovbrudd i de hemmelige tjenestene, lyst til å agere. Hans redegjørelse for de juridiske aspektene og hvilke konsekvenser de har er rystende informasjon. Men hans redegjørelse virker ikke handlingslammende. Det er den muligheten Blå åker ikke evner å gripe. Det er synd. Det vi kunne trengt var en skikkelig debatt etterpå. Hva gjør vi med dette? Hvordan kan vi rette opp den feil som er begått? Da hadde forestillingens alvor kanskje truffet mer effektivt.