Terrorteater eller eksistensiell økosorg?

Etter alt bråket rundt Ways of Seeing er teatermiljøet blitt påført en skandale til. Angrepet kommer også denne gangen

Vårskjermfest

Festival 2.-3.mai

10:00 Morgenrave med Charlotte Bendiks & Nasra - dans/sosialt

11:45 Koronadagbøkene av STATEX: Mandag - dans/teater/musikk

11:50 Haíresis av Ida Løken Valkeapää - teater/work in progress

12:25 Bobleplastbarna av Silje Solheim Johnsen - dans

12:55 Døden kommer ikke med ljå av Nina Ossavy - teater

14:00 Koronadagbøkene av STATEX: Tirsdag - dans/teater/musikk

14:20 Debatt 15:05

Hello Brother av Geir Hytten - dans

15:45 Koronadagbøkene av STATEX: Onsdag - dans/teater/musikk

15:55 Yet still, we rise av Heine Avdal & Yukiko Shinozaki - dans

17:00 Eksogen II av Intakt - dans

17:45 Koronadagbøkene av STATEX: Torsdag - dans/teater/musikk

17:55 Prisoners of the Occupation – av Einat Weizman - teater

19:00 City Dwellers #8 av Tale Næss - film/teater

19:35 Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke…) av Karawane - tverrkunsnterisk (musikk/teater)

20:00 Koronadagbøkene av STATEX: Fredag - dans/teater/musikk

20:10 Johnny Johnson and the Boi av Pendry/Fazlic - teater

fra høyresiden. I forkant av premieren på Nina Ossavys Døden kommer ikke med ljå. 6. april rykket det konservative tidsskriftet Minervas nettutgave 29. mars ut med anklager om at teksten kunne tolkes som oppfordring til økoterrorisme. 19. juni var det teatervisning med en etterfølgende dybdesamtale om den «farlige» kunsten.

Én setning er nok

Anklagen i Minerva var formulert som et spørsmål basert på Ossavys forhåndsomtale av stykket på Facebook. Der stod det blant annet: «En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.» Uten å ha sett stykket eller lest manus spør Minervas journalist Karin Abraham teaterskaper Nina Ossavy «om hvorvidt teateroppsetningens budskap er at terror kan være et legitimt virkemiddel for å redde klimaet, og om hvorvidt det er et budskap hun stiller seg bak»? Journalisten mente dette var et nødvendig spørsmål å diskutere, og ringte like godt til Kulturrådets direktør med spørsmål om det var greit at de finansierte kunst som oppfordrer til terrorisme. Sitat: «(…) hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle/ulovlige handlinger i Kulturrådets vurdering av søknader om økonomisk støtte til kunstneriske arbeider»?

Enhver som selv bare overflatisk kjenner til prosessene rundt slike søknader vet at de sjelden viser til en ferdig tekst, og at Kulturrådet må gjøre sine vedtak på grunnlag av en prosjektbeskrivelse. Det burde være opplagt at Kulturrådet ville gjøre grundige undersøkelser før de overhodet vurderer å bevilge penger til et prosjekt som uttalt oppmuntrer til kriminelle handlinger. Likevel mente journalisten dette var nødvendige spørsmål å stille siden det hadde oppstått en debatt på Facebook. Men «debatten» hun henviste til bestod (så vidt vites – innlegget er siden blitt slettet. Red.anm.) av ett innlegg i kommentarfeltet.

Fra ikke-sak til høyresidens raseri

Det som burde vært en ikke-sak ble, etter at Minerva løftet én setning opp i offentligheten, til en omfattende debatt. Bård Larsen fra den konservative tankesmien Civita, som er premissleverandør for den blå-blå regjeringen, kom også på banen. Siden har debatten rast, og kunstneren har (i likhet med kunstnerne bak Ways of Seeing) opplevd angrepene som truende.

Det siste kom frem under en visning av stykket på Sentralen i Oslo nest siste uken i juni. Ossavy ønsket å diskutere både stykkets innhold og den debatten som var oppstått, og inviterte til forestilling 19. juni med paneldebatt etterpå. Hun hadde invitert Ways of Seeing-regissør Pia Maria Roll, opphavsrettsjurist Jon Wessel-Aas og forfatter Erland Kiøsterud, samt Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen, som uredd stilte opp. Det fikk hun også honnør for. Det var tydelig at hun ikke var særlig stolt av Minervas dekning. Slik jeg oppfattet henne forsøkte hun å ro så godt hun kunne. Hun unnskyldte seg blant annet med at hun var på ferie da saken ble publisert.

Hva er det med Døden kommer ikke med ljå som får høyresiden til å rase? Stykket er basert på tekster skrevet av «Unabomberen», amerikanske Ted Kazcynski. I 1998 ble han dømt for å ha drept tre og skadet 23 personer med brevbomber. Han var så fortvilet over miljøødeleggelsene at han ønsket å ramme dem som stod bak teknologien som skader miljøet. Nina Ossavy ønsket å undersøke hva som får et menneske til å begå slike handlinger, og stilte i den forbindelse flere eksistensielle spørsmål. Hun har hele tiden, også i en tidlig epost til Minervas journalist Karin Abraham, understreket at hun ikke ønsker å oppfordre til terrorisme. På sin Facebook-side skriver Ossavy at forestillingen «(…) var ment som en advarsel mot og ikke som et forsvar for terrorisme.»

Beskjeden og lavmælt forestilling

Den første visningen foregikk i en hytte i Nordmarka 6. april. Som et svar på debatten ble forestillingen vist på nytt 19. og 20. juni, henholdsvis på Sentralen med etterfølgende debatt og i en liten hytte på Nesodden. I likhet med i debatten rundt Ways of Seeing har flertallet av dem som debatterer Døden kommer ikke med ljå hverken lest manus eller sett forestillingen. Totalt har kanskje hundre mennesker sett forestillingen. I løpet av en liten uke så jeg begge de to oppsetningene.

Døden kommer ikke med ljå er en lavmælt, inderlig og undrende teateroppsetning. Det er ingen scenografi, bortsett fra at skuespiller Terje Ranes for det meste sitter på en stol og forteller. Inniblant reiser han seg og går noen skritt, inniblant skjenker han litt drikke fra en termos. Den enkle sammenhengen står i skarp kontrast til teksten, som med et eksistensielt alvor undersøker hva det er som får en økoterrorist til å handle. En nøkkelsetning er: «Men den som ikke forstår mine handlinger har aldri blitt tilstrekkelig sint, aldri følt tilstrekkelig harme.» En annen er: «Myndighetene fikk stemplet meg som gal for å slippe å diskutere mine beveggrunner, de ønsket ikke å forholde seg til årsakene til at jeg handlet som jeg gjorde.» Forestillingen påpeker også paradokset i at Kazcynski forsøkte å bekjempe teknologien ved å bruke teknologi selv, for eksempel ved at han skjøt med rifle på flyene som passerte over hans enkle hytte dypt inne i skogen. En i seg selv både fortvilet og fånyttes handling.

Spørsmålet og antakelsen

Hvis Døden kommer ikke med ljå er en oppfordring til terror er jeg en stein. Sjelden har jeg lest, hørt og sett en teatertekst og -forestilling som er tilsvarende undrende, åpen, undersøkende og spørrende. Man kan vanskelig tolke den på noen annen måte. Problemet er at, bortsett fra Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen, har ingen av kritikerne satt seg inn i hva det faktisk dreier seg om. Larsen var som nevnt til stede 19. juni. Men hun har ikke skrevet et ord om forestillingen etterpå. Før hun hadde sett forestillingen skrev hun en kommentar 10. april der hun angrep Kulturrådets direktør, Kristin Danielsen, for å ha reagert på spørsmålet fra Minervas journalist.

Ut fra én setning i en forhåndsomtale, som kanskje var ørlite uheldig formulert, har Minerva, Civitas’ prosjektleder Bård Larsen og enkelte andre på høyresiden reist en debatt som mistenkeliggjør intensjonene til dem som forsøker å se samfunnet med kritiske øyne. Det inkluderer Kulturrådets direktør Danielsen, som i et svar på Minervas Ingebjørg Sofie Larsens artikkel skriver følgende: «Minerva har naturligvis all rett til å stille kritiske spørsmål, både om Kulturrådets virksomhet og kunstens rolle i samfunnet. Larsen feilleser min kronikk når hun tror det er kritiske spørsmål jeg reagerer på. Det jeg reagerer på er antagelsen som ligger til grunn for at spørsmålene i det hele tatt blir stilt.»

Den verste erfaringen Ways of Seeingbrakte på banen var den gjennomgående unnfallenheten. I debatten 19. juni fortalte Pia Maria Roll om opplevelsen kunstnerne bak oppsetningen hadde av å stå ganske alene på grunn av manglende støtte. Én ting er pressen, som i lang tid gikk i flokk og ukritisk videreformidlet høyresidens argumenter. Noe annet er kulturmiljøet, som lenge forholdt seg brakende tause.Advokat Jon Wessel-Aas var inne på det samme. Han påpekte at det er uheldig, for både kunsten og debatten om den, at den norske offentligheten er så lite fortrolig med kunst som uttrykksform. Det gjør at debatten kan bli preget av aktører som, enten på grunn av politiske agendaer eller manglende innsikt, får debatten om åpenbart lovlig kunst til å handle om lovlighet, fremfor om innholdet i kunstens budskap. Han sa også at det er uheldig at slike innspill ikke raskt blir satt på plass av en opplyst offentlighet: Her er det ikke bare kunstneren selv som har et ansvar. Det ansvaret påhviler oss alle. Det må være en demokratisk fordring å gjøre befolkningen fortrolig med kunsten og dens viktige rolle, slik at vi kan få en mer moden debatt om kunsten enn hva vi har sett i det siste, hevdet han.

Sitt ned og snakk sammen

De færreste ønsker å fri seg fra debatt. Men i tilfellet med Ways of Seeing og Døden kommer ikke med ljå har vi sett at debatten har eskalert i gal retning fordi premissene har vært feil. I ettertid har hele Ways of Seeing-saken viste seg å bygge på en løgn. I tilfellet med Døden kommer ikke med ljå er utgangspunktet for debatten en antakelse som opphavskvinnen, Nina Ossavy, har avvist fra første stund. Minerva-journalistens antakelse ble til en premissgivende løgn. Det er ikke underøksende journalistikk. Det er private fordommer.

Døden kommer ikke med ljå er så fjernt fra terroroppfordringer som jeg overhodet kan tenke meg. I debatten 19. juni sa advokat Jon Wessel-Aas at «Ytringsfrihet er basert i sannhetssøken. Løgn kan ikke bekjempes med noe annet enn offentlig debatt, ved å ta til motmæle. Kunst er et altfor viktig språk til at det skal være ukjent for en majoritet av befolkningen.»Nina Ossavys svar på Minerva-journalistens umulige spørsmål var å invitere henne til å se forestillingen. Under debatten gjentok Ossavy det flere ganger, at det beste er å sette seg ned og snakke sammen. Ansikt til ansikt. Også fredsprisvinner Nelson Mandela hevder det samme: «The best weapon is to sit down and talk». Men den muligheten er kanskje ikke høyresiden interessert i? Det krever jo at de er åpne for å lytte til og snakke med motparten. Da er det enklere og langt mer effektivt å skremme motstanderne til taushet ved å stille spørsmål ved lovligheten ved motstanderens ytringer. En løgn som gjentas ofte nok blir til slutt en sannhet. (Publisert 25.06.2019)

Lenker til debattinnlegg:

«Ytringsvilje i faresonen» av Kristin Danielsen, Norsk Kulturråd. https://www.dagbladet.no/kultur/ytringsvilje-i- faresonen/70948778?fbclid­IwAR0GjJhRMp_wdthGLDa51YSXOC5mIIDgAhO- nbJvwf0bqJ6lhmzp0GAn174

Teaterstykket om økoterror er uproblematisk. Karin Abraham:

https://www.minervanett.no/kulturradet-teateroppsetning-om-okoterror-er-uproblematisk/

Ytringsfriheten er ingen politisk brikke, Kristin Danielsen:

https://www.minervanett.no/ytringsfriheten-er-ingen-politisk-brikke/

Hårsåre kulturbyråkrater, av Aksel Fridstrøm, nyhetsredaktør i Minerva

https://www.dagbladet.no/kultur/harsare-kulturbyrakrater/70981594

Ytringsfrihetsdebatt på ville veier, Ingebjørg Sofie Larsen, Minerva

https://www.minervanett.no/ytringsdebatt-pa-ville-veier/

Dumhetens diktatur, Chris Erichsen, Scenekunst.no

http://www.scenekunst.no/sak/dumhetens-diktatur/

Bråkmakere er ikke som de engang var, Bård Larsen, Civita.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/QoJG18/braakmakere-er-ikke-som-de-en-gang-var

Kulturrådet vet ikke hva kritisk journalistikk er, Nils August Andresen, Minerva

https://www.minervanett.no/kulturradet-vet-ikke-hva-kritisk-journalistikk-er/