«Hva er vitsen med å være snill, liksom?»

Det Norske Teatret fortjener all mulig anerkjennelse for etableringen av en avdeling i Groruddalen. Og første urpremiere på Rommen scene virker som et

Tante Ulrikkes vei

Av Zeshan Shakar

Tilrettelagt for scenen av: Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik

Regi: Victoria Meirik
Scenografi og kostymedesig: Unni Walstad
Lysdesign: Gyril Høgberg
Videodesign: Simon Valentine
Lyddesign: Audun Melbye
Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Rommen Scene, Det Norske Teatret, premiere 28. august 2019

opplagt valg for å løfte fram «nye fortellinger, ny estetikk og nye stemmer» (sitat teatersjef Erik Ulfsby). Zeshan Shakars prisvinnende bestselger Tante Ulrikkes vei er fortellingen om to unge gutter fra samme blokk på Stovner, et steinkast unna Rommen scene.

Taterversjonen forsøker i mine øyne å tekkes mange målgrupper på en gang, å representere, å få deg til å bli truffet uavhengig av om du er brun eller hvit, fattig eller rik, publikummer fra Oslo vest eller øst, å passe på at ingen poenger blir utydelige, og samtidig underholde. Slik gapes det over litt mye. Selv om flere enkeltscener treffer, oppleves mye som safing og ikke alltid så spennende teater.

Minoritetsutgangspunktet

I Tante Ulrikkes vei følger vi jevngamle Mo og Jamal fra videregående skole til starten av tjueårene, tvers over årtusenskiftet. Mo er skolelyset som øyner håp om et lysere liv utenfor drabantbyen, mens Jamal raskt dropper ut av skolen og forsøker som best han kan å håndtere livet med svært dårlige kort på handa. Lenge ser det ut til at livene deres beveger seg i vidt forskjellige retninger. Men så viser det seg at utgangspunktet som unge menn fra en uglesett bydel kanskje er like hemmende for dem begge.

Romanen er formet som to parallelle monologer fra guttene, siden de begge er informanter for et forskningsprosjekt som «skal kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen». Mo skriver lange velformulerte mailer, mens Jamal leser sine svar inn på bånd, noe som gir hans tekst et muntlig kebabnorsk-preg. På Rommen scene blir disse to parallelle informantsvarene gjort om til monologer, dialoger, referater og konkrete handlinger – handlinger de to hovedpersonene hele tiden bryter ut av og kommenterer utenfra.

Spisset

Regissør Victoria Meirik og dramaturg Carl Morten Amundsen har i denne teaterversjonen valgt å spisse og styrke motsetningene mellom alle personene i romanen. Det fungerer med varierende hell.

Innimellom oppleves spillet litt stivt. Det er for eksempel ikke måte på hvor nervøs, tafatt og stivt stirrende Manish Sharmas Mo opptrer i de fleste situasjoner. Også Ragnhild Meling Enoksen som Sarah blir mer karakter enn person, der hun bokstavelig talt danser seg gjennom alle samtaler. Dette står for så vidt i stil med Sarah-karakteren i boka, der hun bare blir sett (og idealisert) gjennom de to guttenes blikk.

Likeså med Maria-figuren, Mos kjæreste, som spilles av den samme Enoksen. Som i boka er hun inkarnasjonen av feilslått hvit middelklasse-velmenthet, og i teaterversjonen er det komiske aspektet ved dette spisset. Ved Maria-karakteren er det også ansatser til et spennende grep: Hun bryter i starten av forestillinga ut og kommenterer sine egne handlinger utenfra, direkte henvendt mot publikum, slik også Mo og Jamal gjør: «Jeg tenkte at…». I denne scenen kan man se en slags feministisk vilje hos Amundsen og Meirik til ikke bare å la Maria komme til live via guttenes blikk, men bli en mer selvstendig karakter i fortellingen. Men dette grepet forlates senere, og Maria blir igjen kun skildret slik Mo ser henne. Det er forvirrende.

Gaute Adela Aastorp Cudjoe, derimot, oppleves som nærmest typecastet i rollen som Jamal. Med sin gjennomgående gatesmarte spillestil og smittende gode humør, blir vi sjarmert i senk.

Jeg savner likevel mer plass i manus og regi til Jamals beveggrunner – hvor traumatisert han er, hvordan han oppriktig strever for å finne sin plass i samfunnet, hvordan han sliter med skaffe seg jobb for å brødfø moren og lillebroren, samtidig som han forsøker å holde humøret oppe – og litt mindre plass til å sjarmere publikum. Men samtidig: når vi vet mindre om historien hans, oppleves også den plutselige aggressive vendingen mot slutten farligere, og blir slik ekstra effektfull.

Glir forbi

Selv om mye er kuttet i det tekstlige forelegget, er det også mye som skal med i teatermanuset. Dette gjør at mange sentrale hendelser fra romanen blir lagt inn nærmest i bisetninger og hastet forbi på scenen. Som der Mo hjelper Jamal og moskeen med å skrive en pasifistisk kronikk til en nettavis, hvorpå kommentarfeltet klikker i vinkel «Muslimjævler! Det er på tide vi beskytter oss mot pakket. Nakkeskudd!». Denne hendelsen markerer i romanen et skille hos begge de to hovedpersonene, hvor det for alvor går opp for dem hvor mye «potetene» hater sånne som dem, så mye at de faktisk synes de bør skytes.

Når denne og flere andre sentrale episoder hastes forbi i teaterversjonen, mistes mye av den emosjonelle effekten.

Det forsterkede

Scenografien består utelukkende av pappesker. Disse er stablet som store som tårn i bakgrunnen, flyttes rundt på og sparkes i, og fungerer som brev og benker og skolepulter.

På disse eskene projiseres det også vekselvis bilder fra blokker i Groruddalen, bygninger på Blindern, Grünerløkka, nyhetsbilder fra 9/11 og snøkrystaller. Alt alltid understrekende av det som skjer og snakkes om på scenen. Det fungerer fint som stemningsskapere, men heller ikke mer.

Likeså er det med musikkbruken, den understreker den til enhver tid rådende stemningen, og fungerer ikke minst som tidsmarkører for musikkbildet rundt årtusenskiftet. Noen ganger gjøres det klokkerent, som når Mo og Maria etter første kinodate går rundt i gatene og klassisk filmmusikk danner et bakteppe til det hele. Slik understreker det både hvordan stemninga fra en kinofilm kan henge igjen i kroppen i lang tid etterpå, men også hvor mye på en rosa sky man kan føle seg når man flanerer sammen med den første store forelskelsen!

Men som regel blir det litt smør på flesk. Når det snakkes om 11. september er alle eskene opplyst med ikoniske bilder fra tvillingtårnene etter terrorangrepet, når Maria snakker lidenskapelig om hvor grusomt det er at H&M skal etablere seg på «Løkka», ser vi et stillbilde fra Parkteatret, og så videre.

Jeg synes styrken ved romanen er sprengkraften i de små og nøkternt fortalte hverdagshistoriene. Når alt skal understrekes med de sceniske virkemidlene, oppleves teaterversjonen som hakket for insisterende. Det entydige ved videoprojeksjonene og musikken topper seg når Mo mot slutten eksploderer i sinne: Her sparker han vilt rundt på eskene, som nå viser bilder av eksplosjoner, mens Rage Against the Machine blastes på full guffe. Når alt ved det sceniske drar i samme retning får det ikke den hardtslående effekten det er ment å ha. I stedet oppleves det trøttende.

Dersom bildene og videoene på pappeskene innimellom kontrasterte eller utvidet det som ble sagt, om musikken av og til brøt med det som utspilte seg på scenen, om ikke så mange av budskapene skulle hamres inn i oss, ville kanskje teaterversjonen av Tante Ulrikkes vei blitt et enda rikere og mer skjerpende univers å gå inn i

Fysisk effekt

Men noen ganger fungerer de fikse sceniske grepene godt. Det er blant annet lagt inn en effekt som ikke finnes i boka, nemlig at stemmer fra nyhetsopplesere og politikere – som kommenterer liv og situasjoner i Groruddalen – jevnlig spilles fra høyttalerne. Det viser hvordan myndighetene i årevis har snakka om, og ikke med, ungdom fra Groruddalen. Når vi har levende mennesker foran oss som vi ser fysisk reagere på de harde ordene vi har blitt så vante med å høre og lese, forstår vi også mer konkret hvordan de rammer de som blir omtalt.

Forestillingens mest slående scene er i så måte når Jamal stirrer ut i salen og desperat sier «Plutselig dere lager krig mot oss her på Norge og prøver å drepe oss og sånn. Jeg må være klar. Jeg sier til deg, fuck å være snill, ass.». Vi vet jo nå at trusselen om vold mot muslimer er større enn på lenge. Slik går Jamals harmdirrende utsagn rett i kroppen på oss.

Når videoene i Tante Ulrikkes vei viser bilder fra blokkene i Groruddalen ser vi ofte busker og greiner i forgrunnen. Dette får meg til å minnes videoprojeksjonene i Ways of Seeing, noe som åpner for tanker om hvordan man ser på folk: fra avstand eller tett på. Her er det iallfall gjort et forsøk på det siste. Men bare unntaksvis tilfører teaterversjonen noe som romanen ikke klarer selv. (Publisert 31.08.2019)