Register for the Future!
Rapport fra Praxisfestivalen i Oslo 2019, ved utøver Marte Reithaug Sterud.
Publisert
Sist oppdatert
THE FUTURE
Praxisfestivalen 2019
Kuratorer: Ida Gudbrandsen, Maja Roel og Venke Sortland
Dansens Hus, Oslo, 11.-17.august 2019
Det er august, Praxisfestivalen er her igjen, og endelig har jeg satt av tid til å delta på en av workshopene som tilbys denne uka. Jeg registrerte meg for framtida på festivalens nettside for noen uker siden, og rakk å fryde meg over det originale registreringsskjemaet før jeg tastet videre. På workshopen jeg deltar i serveres det ballerinakjeks i pausen. Ikke mange greier å skape god stemning slik kuratorerne Ida Gudbrandsen, Maja Roel og Venke Sortland gjør. Praxisfestivalen er, for de som ikke vet det, en årlig internasjonal plattform for å praktisere dans og koreografi i Oslo. Hit kommer profesjonelle utøvere innen performance, dans og teater/scenekunst for å fordype seg og sette av tid til utforskning, nysgjerrighet, diskusjon og refleksjon rundt spørsmål og problemstillinger som opptar dem. Gjennom en uke tilbyr festivalen både workshops, seminar, kunstnersamtaler og forestillinger, og gjennom samarbeid med Dansens Hus åpnes det i tillegg opp for publikum utover det dansefaglige. Praxisfestivalen ble startet av Karen Høybakk Mikalsen i 2009, da under navnet ImproFestivalen, og har siden da blitt arrangert av Sara Christophersen, Kristine Karåla Øren, Hanne Frostad Håkonsen, Elisabeth Breen Berger, Sigrid Kopperdal, Katja Schia, Marie Nikazm Bakken og Caroline Svartdahl, i tillegg til Mikalsen, Roel og Gudbrandsen.
At Praxisfestivalen, som er en kunstnerdrevet plattform, har holdt stand nesten hvert år siden den ble initiert er for meg svært beundringsverdig og inspirerende og gjør at festivalen nærmest fremstår som en institusjon i seg selv. Et engasjement som dette strekker seg langt utover eget kunstnerskap og mot en interesse og omsorg for miljøet og fagfeltet en som kunstner inngår i, en interesse som befinner seg godt utenfor økonomien. Praxisfestivalens trofaste insistering gjør at utveksling av ideer, tanker og bevegelser på tvers av landegrenser kan skje akkurat her, i Oslo. Jeg ikler meg en rød adidas-bukse og kaster meg med, inn i The Future - årets festivaltema.
Spekulativ persepsjon
De tre ukes-lange workshopene holdes i år av kunstnerne Margrét Sara Gudjónsdóttir, Oleg Soulimenko og Rosalind Goldberg. Soulimenko har blitt paret opp med den norske billedkunstneren Helene Duckert og sammen jobber de med objekthåndtering og kostymer ut fra ideen om en futuristisk kropp. Gudjónsdóttir inviterer til et fullstendig slepp av kroppen gjennom meditasjon og visualisering, mens Goldberg jobber med forholdet mellom praksis, generering av bevegelsemateriale og visning. Det er sistnevnte workshop jeg er med i, kalt Speculative Perception, der vi hovedsakelig konsentrerer oss om ulike meditative praksiser. Vi gjør øvelser hentet fra den kinesiske pust- og bevegelsesteknikken Qigong, den kinesiske myke/indre kampsporten Tai-chi og den anatomisk oppbygde Klein-teknikken utviklet av Susan Klein. Goldberg guider oss stødig igjennom disse praksisene og jeg lar meg imponere av hennes ro, tilforlatelighet og evne til å være oppmerksom på gruppa. Etter den kollektive meditasjonen jobber vi individuelt med ulike improvisasjonsoppgaver for å finne måter å generere bevegelsesmateriale på. Vi oppfordres til å følge interessene våre, noe jeg opplever som en fristillelse ovenfor praksisen vi akkurat gjorde; vi kan velge å befinne oss i samme landskap eller å lete et annet sted om det trigger mer. Dette er noe jeg reflekterer over utover i uka, at selv om tillatelsen til å velge noe annet ligger der, forblir de fleste av oss innenfor det meditative landskapet, med repetisjoner, loops, sirkularitet og et konsentrert blikk. Oppmerksomheten min dras mot alt som faller utenom, som arytmisitet, hakkete bevegelser og forflytning i rom, som om disse kvalitetene ikke hører hjemme i dette rommet, uten at dette har blitt uttalt. Jeg tenker på utsagnet ”praxis farger arbeidet” - tilhørende plattformen PRAXIS Oslo, tidligere ukentlig deling av kunstneriske praksiser i Oslo og nå gratis åpent rom, initiert av Loan Ha og Mikalsen i 2013, som blant annet setter fokus på hvilke praksiser utøvende dans- og scenekunstnere benytter seg av og hvordan de innvirker på det koreografiske arbeidet. Selv om vi jobbet med ulike meditative praksiser, ble likevel den samme kroppsligheten produsert i meg, slik at mulighetene for variasjon i improvisasjonen og, etter hvert, i komponeringen av materialet for visning, noe begrenset. Likevel opplevdes det å lage og vise et bevegelsesmateriale hver dag som å få et sjeldent og verdifullt innblikk i både eget og andres koreografiske blikk, der og da.
Det nære blikket
Soulimenko og Duckerts workshop munner ut i en visning på slutten av uka, på Bananas i Grønlandsleiret. Lørdag var det Praxisseminar, åpent for ikke-profesjonelle, samt visning av Goldbergs forestilling Rut og fest på Dansens Hus. Rut er en soloforestilling med Marianne Kjærsund, med musikk av Camilla Barratt-Due, scenedesign og kostyme av Alexander Krantz og lysdesign av Anton Andersson, og tematiserer hvordan omgivelser, vaner og handlinger kan ha en fysisk innvirkning på kroppen. Jeg gjenkjenner mange av interessene vi jobbet med på workshopen i Kjærsunds dans, som for øvrig evner å trylle fram den ene kvalitetssterke bevegelsen etter den andre. Jeg opplever det nærmest som magisk, dette Kjærsundske, med et nærvær som evner å bære forestillinger som dette - soloformat, der dansen er hovedfokus. Blikket mitt er preget av workshopen jeg har gjort og jeg blir opptatt av å benevne det jeg ser, et slags visningsritual jeg kjenner igjen fra min tid ved Høgskolen for Dansekunst, som en øvelse i å koble i hop det sansende øyet og det tenkende hodet. Landskapet er mykt og særlig Krantz’ scenedesign, et stort kvadratisk og bølgete fersken- og rosafarget teppe, setter en temperatur i tillegg til å avgrense rommet. Barratt-Dues lydbilde understreker dette sfæriske, litt utenomjordiske, som også tas inn i kostymeringen med spisst der det er mykt og sølvfarget ansikt. Jeg opplever forestillingen som sanselig og gir meg hen til blikket, samtidig som jeg lurer på hvorfor vi sitter så langt unna Rut og hennes verden. Kunne tematikken om vaner og omgivelser som setter seg i kroppen blitt tatt med i valget av publikumsplassering, som nå var et tradisjonelt scene-sal oppsett, slik at publikum i større grad var tettere på og dermed en del av Ruts univers? Jeg føler meg som en betrakter til noe jeg ikke har tilgang på fra der jeg sitter, med assosiasjoner til ensomhet og apokalypse, som jeg ikke opplever at gagner forestillingen. Jeg vil være så nær Rut at jeg kan følge hennes responsivitet i egen kropp. Det er det praxis gjør med blikket mitt, jeg vil vekk fra det distanserte og kontemplative og inn i det aktivt sanselige. Praxis som begrep kan knyttes til prosess, handling og det gjørende. Hvordan kan blikket bli inkludert i dette gjørende? Ser vi noe bedre fra avstand enn vi gjør tett på, i det kroppen inkluderes i det seende? Dette er mine spørsmål for framtida. Jeg mottar en e-post fra Gudbrandsen/Roel/Sortland om at The Future er blitt fortid, humrer litt for meg selv og gleder meg til neste års festival.
Kilder:
http://www.praxisfestivalen.com/
