We come in pieces

Forestillingen We come in peace av Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen begynner allerede før vi kommer inn i

We come in peace

Konsept: Irene Theisen, Kristin Helgebostad, Heida Karine Johannesdottir, Anja Lauvdal, Fredrik Floen

Komponister: Heida Karine Johannesdottir og Anja Lauvdal

Koreografi: Kristin Helgebostad

Medskapende utøvere: Mathias Stoltenberg, Julie Moviken, Harald Beharie, Ingrid Haakstad, Irene Theisen

Scenografi og kostyme: Fredrik Floen

Medskapende musikere: Christian Skår Winther, Selma French Bolstad, Hannah Veslemøy Narvesen, Magnus Skavhaug Nergaard, Anja Lauvdal, Heida Karine Johannesdottir

Tekst: Anja Lauvdal, Heida Karine Johannesdottir, Maria Drangeid

Dramaturg: Maria Drangeid

Lys: Martin Myrvold

Lyd: Andreas Hårklau

Produsent: Michelle Flagstad

Plakat: Heida Karine Johannesdottir

Dansens Hus, Oslo, 19. september 2019

studioscena på Dansens Hus. I foajeen deles det ut et sanghefte av låter med titler som «Melkeveiens dystopi» og «Alle sjeler kan fly», kunstnerisk leder Samme Reymaker holder velkomsttale på vegne av romvesenene som er kommet til Dansens Hus for anledningen, i tillegg har statsminister Erna Solberg skrevet e-post som leses opp av produsent Michelle Flagstad om å feire våre medvesener. De ansatte på Dansens Hus er kledd i bunad. Plutselig kommer ett av vesenene gryntende forbi og vi følger etter det, inn på studioscena, som er dunkelt belyst og dekket av røyk og scenografi. Rommet gir en umiddelbar opplevelse av desorientering, som tross alt kler et utenomjordisk gjestespill. Det risles og rasles, av lyd fra høyttaler og bevegelser i rommet. Lyden av en fele treffer brått øret samtidig som et svartkledd, godt tildekket vesen serverer meg popcorn. Det blir gradvis lysere slik at musikerne kommer til syne, de er kledd i hvert sitt heldekkende kostyme, fascinerende maksimalistisk og detaljert. Den svarte, hullete scenografien, som foreløpig har hengt ned fra taket og dekket for utsikt, dras i av vesenene, rommet åpner seg og etableres som en mer gjenkjennelig scene-sal situasjon der bandet står bakerst. De utenomjordiske må ha gjort seg litt kjent med scenekunstneriske konvensjoner på den lange reisen hit. På et rasjonelt nivå skjønner man ikke hva disse vesenene driver med. Det musikalske landskapet er drivende, det synges om dystopi, en kritthvit mikrobølgeovn treffer meg i hvitøyet og konsertlys lyser opp et sceneteppe med forestillingens tittel som klippede bokstavhull. En trio av danse-vesener går krokbøyd på rekke sidelengs som en slags fordreid versjon av de trippende tåspiss-svanene i Svanesjøen. En jazz-sneakers skimtes. Jeg får lov til å sitte å glo slik, la assosiasjonene fyke rundt, uten at jeg hverken skal forstå eller føle så innmari mye. Det er både viktig og uviktig det som skjer, en sjelden tillatelse som jeg setter pris på og opplever frigjørende. Det er som om det jeg ser og opplever kommer til meg stykkevis, uten at dette går på bekostning av en solid helhetsopplevelse.

Det fremmede som tematikk

I den mer opplyste delen av forestillingen kommer utøverne på scena iført alien-morphsuits. De går over scena, sammen og i ulike retninger som en slags flokking/impro-øvelse og absurditeten i denne sammenstillingen får meg til å tenke på Tori Wrånes’ univers. Det er noe med møtet mellom det ugjenkjennelige og gjenkjennelige som kan være rart og vakkert samtidig. Da det blir igjen én alien løpende rundt på scenen alene, kommer det øyeblikket jeg opplever som forestillingens høydepunkt: alienen tar av seg hetta og fram trer et svært så gjenkjennelig ansikt, nemlig menneskets. Vi har ikke vært eksponert for verken kjønn eller hud før nå, så det at en brun mannlig utøver synger en låt om kjærlighet på stavanger-dialekt, får en særlig tyngde. Jeg tenker på tematikken romvesener som vårt bilde av det fremmede, som et uttrykk for frykt, og at denne fremmedgjøringen i stor grad foregår mellom oss ikke-aliens også. Låten synges uten noe musikalsk akkompagnement og gir fokus til tekstens innhold, med setningen «Vi trenger kjærlighet» hengende ved. Når strofer fra denne sangen gjentas kort tid etter, av samme utøver på samme måte, reduseres betydningen av både låta og høydepunktet for meg, som om det ikke var så viktig likevel. I tillegg går utøverne, som vi nå ser ansiktene til, inn i en performativitet der overdrevne falske smil og vedvarende ironisk distanse gjelder, som oppleves fremmedgjørende. De ser på meg, men egentlig ikke. Jeg tenker på tematikken igjen, og om det er vi, publikum, som er de fremmede? Likevel bryter denne performativiteten for mye med den publikumskontrakten jeg allerede har gått med på, der tematikken heller ligger som en mjuk, litt mystisk hinne rundt alt det sanselige. Resten av forestillingen, preget av ulike synkrone koreografier i raskt tempo, ispedd brøl, grynting og stønning, opplever jeg, trist nok, som den fremmedes egen fremmedgjøring ovenfor seg selv. Da forestillingen ender med at alle synger kjærlighetssangen, og der enkelte utøvere har sterkt distanserte blikk, mens andre ser helt avslappede ut, vet jeg ikke hva annet jeg skal føle enn forvirring. Mener de det de synger eller har de holdt oss for narr hele tiden?

Å gi drømmen et språk

Kunstnernes mediestrategi, der de får kommunikasjonsavdelingen ved Dansens Hus til å gi informasjon om romvesenene som skal komme, bidrar til å skape en alternativ virkelighet rundt forestillingen. Det er sjeldent i en dansekunstnerisk setting og bidrar til et ekstra lag fiksjon til opplevelsen. For min del er det imidlertid ikke helt tydelig hvorfor disse romvesenene velger å komme til jorden og Dansens Hus akkurat nå. Det hintes til noe politisk gjennom Erna Solbergs e-posttale, bruk av nasjonalsymbolet bunad og ved utøver Harald Beharies solo, men ingen av delene følges opp tilstrekkelig til at dette kan være grunnen for at de er kommet. Tittelen har et tydelig fredsbudskap, men jeg tror heller ingen ville ha reist så langt kun for å erklære fred. Det forundrer meg i grunn at vesener kjent for sine store hoder har ført en såpass knapp kommunikasjon med kommunikasjonsavdelingen, der fokuset ligger på ankomst men ikke på hva som kan forventes når de kommer, slik det klisjéaktige budskapet om fred og kjærlighet nesten gjør en mer skeptisk. Det er noe med de komiske lagene i stykket jeg ikke får helt grep om. Forestillingen er en samtidsdansical, et forsøk på å forene samtidsdans og musikal, uten at dette utdypes videre. Jeg kan bare spekulere i om humoren i stykkets siste del ville ha nådd mer ut til meg om tematikken rundt romvesener og det fremmede ikke hadde vært en fortolkningsramme i det hele tatt, i dagens polariserte politiske landskap, til fordel for konseptet samtidsdansical. Om en tenker på sistnevnte som et formeksperiment mellom tradisjonelt seriøs, sanselig og sammenhengende samtidsdans på den ene siden og gøyal, bokstavelig og stykkevis musikaldans på den andre siden, kunne spennet det gir mellom alvor og lek vært interessant. I så fall ville publikum trenge nøye koreograferte overganger der de får mulighet til å kjenne på kroppen når noe skal bli tatt på alvor - eller absolutt ikke. Når det er sagt kan det være kort vei mellom genialitet og galskap. Sammensmeltningen av scenografi, musikk, lyd, tekst, kostyme, rom og publikum i første del av We come in peace gir kroppslige opplevelser og assosiasjoner som sprenger sanselige, så vel som intellektuelle, grenser for hva en forestilling kan være. Det estetiske universet er som en lakrisdrøm jeg fortsatt befinner meg i. Jeg tror en slik forestilling hadde vært tjent med et mer direkte språk rundt hva den er og prøver på, slik at teksten rundt forestillingen er på nivå med opplevelsen den gir. Min egen freudianske tunge har allerede gitt stykket en ny tittel: We come in pieces.

(Publisert 22.09.2019)