Blikket opp fra navlen

Ibsen Scholarship Awards Festival er en internasjonal festival som har blitt arrangert i Skien hvert annet år siden 2007 for å rette oppmerksomhet mot utdelingen av stipendene, vinnerne og deres prosjekter. Totalbeløpet for hvert stipendprogram er på 2 millioner kroner, og til nå har Ibsen-festivalen støttet 39 ulike prosjekter fordelt på 27 land over hele verden.

Historisk sett har Henrik Ibsens verker vært Norges største litterære eksportartikler. Som nøkkelfigur i vestlig teaterhistorie har Ibsen uunngåelig satt sitt preg på teatret over hele kloden. Men kritikere hevder at Ibsen først og fremst tok for seg borgerskapets problemer og eksistensielle konflikter. Spørsmålet er om hans skuespill har noen åpenbar relevans for scenekunstnere og publikum i andre deler av verden, i nåtidens globale virkelighet. Interessant nok stiller festivalen selv dette spørsmålet. Kai Johnsen, som heldigvis ikke går av veien for å banne i kjerka når situasjonen byr seg, sa sågar rett ut at han ikke er spesielt opptatt av Ibsen. Et noe motstrøms utsagn på en Ibsen-festival han selv er sterkt involvert i, men denne tilnærmingen utfordrer eurosentriske selvsagtheter og gjør paradoksalt nok både samtalen om Ibsen og tilnærmingen til hans arbeider mye mer åpen og interessant. En forestilling om at Ibsens verker besitter en slags universell karakter som enhver inder eller kineser bør gripe etter med begge hender for å oppnå utvidet innsikt om livet og virkeligheten, ville selvsagt være et problematisk premiss. På denne måten rettes festivalens fokus mot hvilke muligheter og kunstneriske utgangspunkt Ibsens verker kan gi for å diskutere sosiale, politiske og globale problemstillinger i et samtidsperspektiv. Årets stipendvinnere viser at dette perspektivet føder spennende idéer og originale dramaturgiske og kunstneriske vinklinger.

Ibsens karakterer i verden i dag

Blant årets vinnere, er The Final Bid for eksempel en adapsjon av Når vi døde vågner. Her er handlingen og hovedkarakterene Rubek og Irene satt til samtidens Frankrike, hvor politiske og sosiale uroligheter preger både nyhetsbildetog hverdagen i Paris. Rubek og Irenes personlige fortvilelse settes opp mot den pågående samfunnskrisen i Frankrike som har oppstått som en konsekvens av økende sosial ulikhet. Kollektivets oppvåkning symboliseres her ved de “gule vestenes” opprør.

Den indiske dramatikeren og regissøren Surendranath er også blant årets stipendvinnere. I prosjektet Culturing voices through Act IV of An Enemy of the People vil han undersøke hva som skjer med individets frihet når majoritetsstemmen i et demokrati blir for dominerende. Surendranaths ambisjon er å bidra til bevisstgjøring omkring det frie individets vilkår i hindunasjonalismens India. Ved å ta utgangspunkt i fjerde akt av En Folkefiende og legge handlingen til landsbyen Nalavagalu ved den svært forurensede elven Tungabhadra, som er ødelagt av utslipp fra tekstilindustrien, vil Surendranath skape lokalt engasjement rundt både forestillingen og problemstillingene den tar for seg.

Den kinesiske stipendvinneren består av fem unge kunstnere og prosjektet deres The Greatest Event in a Doll’s Life. Med utgangspunkt i både Ibsens Et Dukkehjem (som faktisk var med på å starte en feministisk diskurs i Kina på begynnelsen av 1900-tallet), og det Ibsen-inspirerte stykket The Greatest Event in Life, av kinesiske Hu Shi, ønsker de fem å undersøke ekteskapet som institusjon i Kina i dag. Kunstnerne (Yangyang Guo, Selena Lu, Cuixi Lin, Yisha Lu og Leila TahaBurt) har hver sine personlige innganger til prosjektet. Som single kvinner i andre halvdel av tyveårene, merker de hvor sterkt det sosiale presset om å gifte seg, er. I sin presentasjon av stykket, forteller de fem at ugifte kvinner over 27 år blir kalt “leftovers” i Kina. I Shanghais parker finner man mødre som på eget initiativ fester kontaktannonser på vegne av sine barn, på fargerike paraplyer. Dette har blitt et slags markedsplass, hvor “leftover”-foreldre kan gå fra paraply til paraply og lese lapper med bilde, høyde, vekt, utdannelse og interesser, for å finne en ‘match’ til sitt avkom. “Matchmaking”-kulturen i Kina er en enorm, sukkersøt og kommersiell industri, med alt fra gameshow og apper til alle mulige slags events. Så hvem er Nora i Kina i dag? Og hva tenker hun om alt styret rundt å måtte gifte seg? Det er nettopp dette kunstnerkollektivet ønsker å lage en forestilling om.

Alt som står på spill

En av tingene Ibsen Awards Festival minner meg på er hvor ulikt forholdet mellom teater og samfunn er i forskjellige deler av verden. Etter å ha vært bosatt i Sør-Afrika i 3,5 år, strever jeg ofte med å akseptere den norske kunstdiskursen. Selv om scenekunsten nok framstår mer eksplisitt politisk i dag enn på lenge, godt hjulpet av debatter og samtaler omkring eurosentrisme og avkolonialisering (som tiden forsåvidt var overmoden for å ta), så plages jeg ofte av at det synes å være en slags hinne i norsk scenekunst mellom oss og verden der ute. Dette handler ikke bare om hvilke fortellinger som får plass på norske scener, men også om den typiske distansen i det postdramatiske og dekonstruerte teatrets estetikk. Den avmålte kjøligheten i relasjonen til materialet, og forestillinger som er fulle av abstrahering, ironi, selvreferering, selvkommentering og metanivåer. Til forskjell fra Nord-Europa så eksisterer nesten ikke denne kjølige avstanden og selvkommenterende ironien i scenekunsten i mange av landene i verden med størst politiske utfordringer. Spillestilen er ekspressiv, i mange tilfeller eksplosiv, rasende, inderlig. Ufiltrert. Distanse, filter og selvkommentering er på mange måter de privilegerte scenekunstnernes språk, selv om det selvsagt ikke alltid er slik. Men kanskje dette likevel nettopp er en av grunnene til at jeg opplever Ibsen Awards Festival som svært befriende - på tross av at mange av temaene er bekmørke. Endelig. Det kjennes ikke bare som om noe står på spill, alt, alt står på spill. Og det gjør det jo, der ute.

Det er påtakelig at festivalen, temaene den tar for seg og kunstnerne som presenteres, skiller seg så markant fra andre teaterfestivaler i Norge i dag.

Kollektive og ikke-hierarkiske dramaturgier

Et annet aspekt ved festivalen er at påfallende mange av prosjektene oppgir å arbeide ut ifra ikke-hierarkiske og kollektive dramaturgiske strukturer. Dette gjaldt også forestillingen Work Unknown, et bidrag fra masterstudentene ved KHIO. Mine Nilay Yalcin, Linda Gathu, Ingrid Liavaag, Kyrre Heldal Karlsen, Lea Basch, Natali Abrahamsen Garner, Ingri Enger Damon, Sara Baban, Sofie Frost, Lærke Grøntved og Jo Even Bjørke. Prosjektet, som framstår som en kollektiv kunstnerisk utforskning av Norges politiske framferd i verden, ivaretar samtidig deres individuelle signaturer. Work Unknown kan oppfattes som en kommentar til vårt lands fornektelse av problematiske politiske og økonomiske hensikter. Ved bruk av projiserte kart med brikker som flyttes rundt og som etterhvert dryppes ned av svart maling (olje?) framstår verden som Norges lekegrind. Forestillingen har også sterke visuelle bilder, som når Nilay Yalcin beveger seg langsomt i en slags speilkjole hvis projiserte refleksjoner likner på lysspill i vann. Hvor det var blitt av Villanden, som arbeidet angivelig egentlig skulle ta utgangspunkt i, forble mer uklart.

Solide prosjekter i litt for surrete innpakning

Ghosts (Gengangere) av Janne-Camilla Lyster ble stående for seg selv som en liten, løsrevet perle av en soloforestilling midt i programmet. Danseforestillingen, som er blitt til gjennom et samarbeid mellom Dramatikkens Hus og Ibsen Awards, er basert på sceneanvisningene i Gengangere. Gjennom en koreografi bestående av det som minner om abstraherte hverdagsbevegelser, kombinert med en lyrisk monologtekst, utforsker Lyster hva ord kan tilføre bevegelse og hva bevegelse kan tilføre ord - og hvilke avtrykk som etterlates når ordene eller bevegelsene tas vekk igjen. Resultatet er et rent, vakkert og poetisk uttrykk.

Det er mange flere aspekter ved denne komprimerte og tette todagersfestivalen jeg kunne fortalt om, ikke minst visningene av vinnerprosjektene fra 2017: Brasilianske Inimigos ne Case de Bonegas av Projeto Gompa og Europeana av den greske regissøren Rafika Chawishe. Festivalen ble avsluttet med et crescendo ved visningen av I hate theatre I love pornographyav Zoukak Theatre Company fra Libanon, co-produsert med Ibsen Awards. Basert på Samfunnets Støtter og En Folkefiende av Ibsen dundrer kompaniet i gang med en slags burlesk, destruktiv og nærmest nihilistisk cabarét full av forakt for vestlig hykleri, korrupsjon og skrumpende verdier.

Alt i alt er Ibsen Awards Festival et viktig bidrag til å bringe verden nærmere Norge, å sette fokus på scenekunstens vilkår i land langt borte fra oss, og å lytte til ikke-vestlige perspektiver. Solide, etterlengtede og viktige kunstneriske bidrag hadde riktignok fortjent en litt mindre surrete innpakning. Hilde Guri Bohlin og Kai Johnsen har kanskje hatt for mange hatter å bytte på til å finne ro og fokus som konferansierer. Den oppgaven kunne de med fordel ha delegert bort. Ellers er det bare å si takk, både til dem og alle de andre. Takk!