En bevegelse finner en kropp

Store scene på Dansens Hus er sparsommelig møblert med lette pastellfargede metallkrakker fra Ikea og second-hand lenestoler i

Uncoordinated dog

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Dans: Ludvig Daae, Sigrid Edvardsson, Marius Kjos, Torunn Robstad, Katja Schia, Charlott Utzig, Gry Kipperberg, Erik Rulin

Musikk: Geir Jenssen/Biosphere

Scenografi: Thomas Björk

Kostymedesign: Signe Vasshus og Thomas Björk

Lysdesign: Hans Skogen

Lyddesign: Morten Pettersen

Produsent: Jorunn Kjersem Hildre

Foto: Tale Hendnes/ Dansens Hus

Produsert av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt.

Samprodusent: Dansens Hus, Oslo. Premiere 10. oktober 2019

grønn speilfløyel. Er det studenten eller den nyskilte som bor her? Eller befinner vi oss i en institusjons fellesrom der det er gjort et knapt og halvhjertet forsøk på å skape «stemning» rundt det relasjonelle som utspiller seg der? Samme kan det være, for som alltid er det kroppene og relasjonen mellom dem som egentlig betyr noe i koreograf Ingun Bjørnsgaards univers, og jeg kan uansett kjenne en viss takknemlighet for at jeg slipper å forholde meg til hippe scenografiske valg og heller kan konsentrere meg om bevegelsene. Likevel; når scenografi, lys og kostyme stadig gror tettere sammen med dansen og koreografien hos dagens toneangivende scenekunstnere, blir en slik sparsom, men retningsgivende scenografi en markør som plasserer arbeidet i en annen tid.

Publikums levde erfaring

Da jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen var jeg fast bestemt på at den skulle fokusere på de koreografiske og dramaturgiske valgene. Dette fordi jeg rett og slett føler meg svak for, og på en måte knyttet til, flere av danserne. Som ung, kvinnelig dansestudent, med en tradisjonell dansebakgrunn som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke, ble dansekunstnere som Gry Kipperberg og Sigrid Edvardsson, to av utøverne i Uncoordinated dog, enormt betydningsfulle for meg. De var mine lærere, de var utøvere som jeg så i ulike forestillinger om kvelden. Fremdeles kan jeg huske partier av Bjørnsgaards Capricorn Domestic (2002), med Edvardsson og Christopher Arouni, som jeg så flere ganger. Ikke bare mottok jeg bevegelsene de presenterte for meg gjennom øvelsene vi gjorde og bevegelsessekvensene vi innstuderte. Men jeg inhalerte formen også gjennom å se dem danse – detaljer som ikke kan overføres gjennom hverken muntlig eller skriftlig språk. Jeg kan fremdeles lukke øynene og liksom kjenne hvordan de beveger seg. Det er disse bevegelsene som dannet meg, som flyttet meg over fra den konvensjonelle skoleringen i klassisk, jazz og moderne over i samtidsdansens univers. Det er disse bevegelsene som fikk meg til å forstå at prestasjon bare er en liten del av sannheten. Og at tilstedeværelse og presisjon ikke utelukkende kommer gjennom teknikkterping. På denne måten får tematikken i Uncoordinated dog, levd erfaring, en helt spesifikk betydning for meg – det er ikke bare dansernes mangeårige relasjon til Bjørnsgaards koreografi som settes i spill, men også relasjonen mellom bevegelsene jeg selv har utøvd med egen kropp, og den som finner sted på scenen.

Arven som dansefeltet har fått etter Bjørnsgaard, ligger kanskje nettopp i bearbeidelsen av klassiske og moderne danseteknikker (teknikkene etter Martha Graham og Merce Cunningham for å nevne noen), og et forsøk på å forstå disse i møte med en ny samtid. En utforskning av måter danseren kan være en hel kropp på, selv om de tradisjonelle teknikkene fremdeles benyttes som en ansats. Men en slik analyse blir for teknisk hvis jeg skal beskrive min publikumserfaring i møte med forestillinger som Uncoordinated dog. Som sagt opplever jeg altså Bjørnsgaards forestillinger som spesielt kjente og tilgjengelige for meg fordi jeg kjenner bevegelsene til danserne igjen i min egen kropp. Koreografien snakker fra kropp til kropp.

Dansen som danser danseren

Det som blir ekstra tydelig for meg i og med nettopp denne forestillingen, er at dansernes bevegelser, og da kanskje særlig Edvardsson og Kipperbergs, er Bjørnsgaard og Bjørnsgaard er dem. Når jeg ser denne Bjørnsgaardske alumni-gjengen i aksjon, må jeg spørre meg selv om i hvor stor grad disse bevegelsene, som for meg er så karakteristisk for Bjørnsgaard, stammer fra kroppen til de danserne som hun jobbet med i den første delen av sitt kunstnerskap, i kroppene til overnevnte Edvardsson og Kipperberg, men også Torunn Robstad og Marius Kjos, eller om de kommer fra Bjørnsgaard selv. Svaret ligger mest sannsynlig i et heldig møtepunkt. Samtidig, som publikummer, greier jeg ikke la være å tenke at Bjørnsgaards signatur har kommet hjem til kroppene den opprinnelig ble født ut av, etter mange år å ha vært på besøk i andre kropper. Ikke bare gjennom fordi forestillingen har faktiske bevegelsesfraser fra tidligere forestillinger, blant annet fra The Flux Position of an Insulted Eye (1995) der både Edvardsson, Kipperberg og Kjos var i originalbesetningen. Men også på et mer generelt plan, i måten danserne beveger seg på og relaterer til hverandre. Som om det faktisk er tilfelle, det filosofen og (med)kuratoren for Kunstenfestivalendesartes i Brüssel, Daniel Blanga Gubbay, snakket om da han besøkte KHiO for litt over et år siden, at dansen, bevegelsen, ikke tilhører noen, men realiserer sin eksistens gjennom å besøke ulike kropper. At det ikke er den individuelle utøveren som skaper bevegelsen, men heller dansen som danser danseren.

Som følge av min erkjennelse av at det er i bevegelsene, og i kroppene og relasjonene mellom dem, at arbeidet til Bjørnsgaard ligger, og at disse har en sterk forbindelse til og med danserne fra den første delen av hennes kunstnerskap, blir min kritikk nesten dømt til å feile. For det jeg vil skrive om, Bjørnsgaards koreografi uavhengig av Edvardssons og Kipperbergs kropper, er så og si ikke tilstede. For de koreografiske og dramaturgiske, strukturelle grepene som skal ligge rundt og ramme inn selve dansen, virker heller tilfeldige og pragmatiske. Det danses synkront. Det danses i kanon. Det danses solo mens de andre henger ute i periferien. Det danses duo. Dette er i og for seg helt greit hvis man, som meg, er opphengt i det som skjer i den enkelte dansers kropp.

På leting etter bevegelsen

Jeg opplever likevel at det er en gjennomgående idé som ligger og (s)lurer i scenens ytterkant. Det er som om danserne går rundt og leter etter bevegelsens form, altså denne dansen som svever som en ånd over hodene på dem før den, innimellom, skyter ned for å bebo kroppene deres et øyeblikk. Eller som om det ligger en svak, skisseaktig, blyanttegning – slitt og delvis dratt utover – under det som skjer på scenen. Innimellom treffer danserne på skissetegningen – noen ganger i tykke lag så overskuddsfarge renner nedover langs siden, noen ganger med ett enkelt lett strøk så skissestreken synes igjennom – noe som får bevegelsene til å stå ut som spesielt tydelige og markante. Men for det meste er danserne bare i nærheten av skissen. Dette gjelder for øvrig like mye både med de yngre som med de med lengre erfaring. Denne dialogen, mellom skissen og dansernes kropper, skyver på en måte forestillingen fra meg: Jeg ser den i horisonten men jeg greier aldri å komme nær nok, jeg strekker meg for å komme den i møte men til ingen nytte. På den andre siden er det som om det er nettopp denne inne-ute dialektikken, mellom skissen og det som skjer på scenen, som gir materialet spenning og gjør bevegelsene ladet.

Og det er i relasjon til denne dialogen mellom skisse og kropp at musikken til Geir Jenssen/Biosphere får betydning for meg. For mens det atmosfæriske, elektronisk produserte lydlandskapet i begynnelsen av stykket støtter følelsen av at danserne er på leting etter noe uten riktig å treffe, så er det som om frasene med tradisjonell klassisk instrumentering presser frem situasjoner der bevegelse og skisse finner hverandre.

Effektfull rullatordans

Og så ruller rullatoren inn på scenen, som om den skulle vært selve stjernen i showet – det virker i hvert fall slik sånn som alle stirrer på den idet den gjør entre. Jeg tar meg i å tenke at symbolikken er banal, på grensen til det parodiske. Er det slik forestillingens annonserte tematikk om levd erfaring skal underbygges? For det jeg tenker når jeg ser den erfarne generasjonen av danserne i stykket utøve sitt materiale, er absolutt ikke aldring og skrøpelighet, heller presisjon og overbevisning. Mens kanskje nettopp fordi jeg synes rullatoren blir overtydelig på et tematisk plan, blir jeg tatt litt på sengen over at de situasjonene som danserne her greier å skape med den faktisk er såpass effektfulle. For det er noe som skjer når danser Charlott Utzig hiver seg på den, sveiper rundt i rommet, river ned stoler og krakker, og tar rennefart mot de andre danserne som må hive seg unna for ikke bli truffet. Jeg må le, jeg skvetter til. Og det er nesten irriterende å innrømme at noen av de mest interessante møtene mellom kroppene finnes i denne scenen – i en tohodet og firebeint stjerneformasjon oppe på rullatoren mens den sklir over gulvet, og i en trehodet og seksbeinet menneskeklump når rullatoren krasjer inn i en lenestol.

Mennene i periferien

Avslutningsvis føles det prekært å si noe om representasjon. For det er en grunn til at jeg nesten ikke legger merke til de tre mannlige danserne i stykket; Marius Kjos, Ludvig Daae og Erik Rulin, selv om jeg i øyekroken kan se at deres bevegelser og tilstedeværelse også burde ha fanget min interesse. For det er, som det alltid har vært, først og fremst kvinneskikkelsene Bjørnsgaard maner frem for meg. Det kunstneriske prosjektet hun påtok seg i og med sine første forestillinger Jomfruer i norsk landskap (1992) og Sleeping Beauty (1994) er fremdeles tilstede. Kvinneskikkelser som søler utover av seg selv og sin personlighet. De er kroppete, lekne, de tar for stor plass, de er i veien. Og derfor blir det også veldig vanskelig å egentlig få med seg hva disse mennene holder på med, der de henger rundt i scenerommets periferi.

I et kunstperspektiv er det kanskje ikke så interessant å snakke om disse vanlige kvinnene fra den øvre middelklassen lenger. Ikke har de noen tilsynelatende kompleks kjønnsidentitet. Hvite er de også. Om man ikke stopper opp og dveler ved Bjørnsgaards kunstnerskap som helhet, er det lett å glemme at denne sceniske kvinnefremstillingen faktisk en gang har vært radikal og banet vei for nye måter å danse og tenke på. Som dramaturg Kai Johnsen sier i et intervju på Dansens Hus nettsider (https://www.dansenshus.com/artikler/kai-johnsen-om-ingun-bjornsgaard) så har Bjørnsgaard «greid å aktualisere en ny, sammensatt, konfliktfylt og samtidig kvinnelighet – i en tid hvor nettopp kvinnelighetens utvikling har vært av vår tids viktigste revolusjoner». Det er nok ikke bare jeg som fremdeles, i hvert fall i noen øyeblikk, kan identifisere meg med disse kvinnene, og som kanskje får en estetisk erfaring nettopp på grunn av Bjørnsgaard lekende, men ikke for grenseoverskridende, kroppete, men ikke for upassende behandling av damer i ulike relasjoner. Debatten om representasjon handler ikke nødvendigvis om at noe skal bort, men heller om at det må finnes mer. (Publisert 17.10.2019.)