Lag på lag på lag

På scenen står en massiv svart lenestol plassert med ryggen mot publikum, og inni den ruver en stor, nærmest mumifisert skikkelse innkapslet i hvitt

And so you see

Etter en idé av: Robyn Orlin

Danser: Albert Slindokuhle IBOKWE Khoza

Kostymer: Marianne Fassler

Lys: Laïs Foulc

Scenemester: Thabo Pule

Produksjon: City Theater & Dance Group, Damien Valette Prod

Samproduksjon: City Theater & Dance Group, Festival Montpellier Danse 2016, Festival d’Automne à Paris, Kinneksbond, Centre Culturel Mamer, Luxembourg, Centre Dramatique National de Haute-Normandie, la Ferme du Buisson, scène Nationale de Marne-la-Vallée.

CODA 2019,Dansens Hus hovedscenen, 22.-23./10

stoff og plastwrap. Mens publikum kun kan se bakhodet, filmes ansiktet – også delvis innbandasjert i plast – live, og projiseres på et stort lerret på bakveggen. En slags vifte av glitrende, fargerike påfuglfjær som er plassert langs gulvet ved bunnen av stolryggen, bygger opp rundt illusjonen av en opphøyd trone. Scenebildet indikerer både privilegier og ufrihet på samme tid. Pompøs, vestlig klassisk musikk fyller salen med et ekko av 1700-tallets europeiske storhet, det samme århundret da kolonialiseringen av Sør-Afrika skjøt fart for alvor gjennom nederlendernes erobringer av stadig større områder rundt Kapp Det Gode Håp.

Musikk og projeksjon styres live fra en boot på bakscenen, hvor scenemester Thabo Pule hyppig fører og skifter kamera fra et som viser ‘tronen’ ovenfra, til et som viser oss fronten av den ruvende skikkelsen i lenestolen. Langsomt går scenemesteren fram, løsner stoffet fra kroppen og trekker det omhyggelig ut fra stolen til det blir liggende som hvite løpere eller slep. Den store skikkelsen våkner til live.

Sørafrikansk avant-garde

And so you see… our honourable blue sky and ever enduring sun… can only be consumed slice by slice ble vist på Dansens Hus 22. og 23. oktober som en del av programmet under CODA-festivalen 2019. Forestillingen er signert Robyn Orlin (f.1955), en merittert danser, aktivist og koreograf fra Johannesburg med en lang rekke produksjoner bak seg. Sør-Afrikas komplekse historie som har vært utgangspunkt for arbeidet hennes allerede fra starten, og verkene pirker stadig borti grensene for representasjon og konvensjon. Trangen til å ta i smertefulle og motsetningsfylte problemstillinger gjør at hun kalles en «permanent irritasjon» i hjemlandet. De sjangeroverskridende verkene kjennetegnes av et eklektisk, referanserikt og teatralt formspråk som blander elementer fra performance, tekst, video og koreografi.

Referansetetthet

Det er symbolikken i scenebildene; referansene i musikken, kostymene, bevegelsene – og de ved første øyekast absurde og ofte komiske handlingene- som forteller historien i And so you see. Bak hvert enkelt element skjules imidlertid avtrykk fra kolonihistorien, men det dypeste avtrykket bærer performer Albert Silindokuhle Ibokwe Khoza på sin egen kropp. Det er nemlig kroppen hens – den androgyne, mørke og store kroppen med feminine bevegelser og gester – som utgjør krysningspunktet alle referansene trekkes gjennom.

Når Khoza vender seg mot publikum, fortsatt med kroppen dekket i plastfolie, og begynner å synge en vakker og underlig abrupt operaarie samtidig som hen danser sensuelt, pisker seg selv med en pisk og etterhvert simulerer opptakten til en orgasme, mens hen ringer mer og mer intenst med en kubjelle og stemmeregisteret når de høyeste toner, så er det selvsagt dypt absurd og komisk.

Litt senere bevitnet vi, nærmest gispende, en appelsinmassakre hvor skallet skjæres av appelsinene med komisk brutalitet; den eneste som virker fullstendig uredd knivens brå bevegelser er Khoza selv. Nærbilder av ansiktet hens projiseres på lerretet: slafsende og tilfreds smattende med appelsinsaft rennende nedover kroppen, og tungen glidende over det sylskarpe knivbladet mens hen kikker ertende på oss. Det oppleves rasende morsomt og livsfarlig på en gang, befriende på en måte, men selv appelsiner har spilt en birolle i kolonialismens historie. Tankene mine løper til Orange Free State, Oranjefristaten i Sør-Afrika, som tidligere var en uavhengig boerstat og fikk sitt navn etter den nederlandske dynastifamilien House of Orange. Staten lå i kontinuerlig konflikt med britene, og de to ‘boerkrigene’ hører med til en lang rekke av interne våpenkonflikter som resultat av europeernes inntog i landet. Når Albert Khoza hogger seg gjennom cellofanhylsteret i en komisk koreografi av rykkende bevegelser og lyder, mens projiseringen viser en kniv som skjærer gjennom ekte kjøtt, så er det både lekent og vondt. Og det blir tydeligere og tydeligere at denne forestillingen har mange lag.

And so you seebringer tankene mine på reise inn og ut mellom bildene på scenen. og det Sør-Afrika jeg selv har bodd i noen år. Det finnes ingen fasit til metaforene. Assosiasjonene de vekker tar meg, som med alle de andre i publikum, dit mine individuelle minner, erfaringer og kunnskap bringer dem. Når Khoza plasserer fingrene sine over et speil, tar på seg den ene tykke gullringen etter den andre, og til sist en ring med det hen forklarer er (den opprinnelig sørafrikanske) kronjuvelen i dronning Elizabeths krone, tenker jeg på alt europeere smykker seg med som opprinnelig tilhørte afrikanske land, fra museumsgjenstander til koltanen i våre mobiltelefoner, hakket fram av kongolesiske barn. Khoza lager en komisk dans med fingrene på speilet, og scenelyset som reflekteres i steinene skaper en slags kaleidoskop-effekt som projiseres og forstørres. Når hen mot slutten av forestillingen tar på seg den regnbuefargede viften av påfuglfjær, som viser seg å være et skjørt, løper tankene både til europeeres begeistring for Josephine Bakers «banan-skjørt» og kritikken av begrepet «regnbuenasjonen». Ordet dukket opp etter Apartheids fall, men mange sørafrikanere i dag mener det er et selvbedrag. Til toner av Mozarts requiem tenker jeg plutselig på sørafrikanske Saartje Baartman, hvis formfulle kropp ble framvist som en kuriositet rundt om i Europa på slutten av 1700-tallet – atter et historisk avtrykk på den melaninrike kroppen.

Og der nærmer vi oss også det som gjør vondt. For selv om Albert Khosa er en performer med en uvanlig sceneintegritet, med et stemmeregister som rommer enorme nyanser, en komisk timing med fullt grep om publikum og et nærværsom tilfører hver eneste handling verdighet midt i det brutale og groteske, så framstår hen også sårbar. Hvis dans er bevegelsenes og kroppenes fortellinger, så er det også historiens avtrykk på den mørke, melaninrike, store og feminine kroppen denne forestillingen er bygget rundt. Hvert eneste bilde hadde vært lest og ladet annerledes om denne kroppen var hvit, dersom kroppen var en annen. Det er som om Albert Khoza i And so you see framstår både fullstendig fri i sin sceneutfoldelse og totalt fastlåst i historien på samme tid. Ligger det ikke et eneste lag repetert objektivisering her? På tross av den forfriskende humoren og lekenheten? Midt i alle de komiske og absurde krumspringene bevitner vi en fullstendig blottstillelse og skjørhet. Heri ligger også forestillingens smertepunkt, om enn intendert fra kunstnernes side. Jeg har hatt den samme opplevelsen under Mamela Nyamzas* forestillinger, også hun konfronterer sitt publikum med deres egen lesning av den melaninrike kroppen ved en rekonfrontasjon som spiller på samme objektivisering den har blitt utsatt for gjennom historien. Bruken av refleksjon i And so you see, gjennom video og speil hvor publikum kan se seg selv serepresenterer riktignok forsøk på å reforhandle dette tradisjonelle maktforholdet. Denne reforhandlingen skjer også når skillet mellom scene og sal brytes ved at to publikummere nærmest beordres opp på scenen, og får i oppdrag å vaske Khoza ren for appelsinsaft mens hen omdøper dem til afrikanske navn – Shaka Zulu og Djengis Kahn.

Hvem kan representere hvem?

Det er enda et lag her som bør nevnes: Samarbeidet mellom Robyn Orlin og Albert Silindokuhle Ibokwe Khoza tilhører sjeldenhetene i Sør-Afrika i dag. Det er alt annet enn en selvfølge for en sørafrikaner å tenke at svarte og hvite kan fortelle en felles historie om hjemlandet, til det er kløftene i samfunnet fortsatt for dype. Da er det lett, kanskje for lett, å bejuble at nettopp dette skjer i denne produksjonen. Men i sørafrikansk scenekunstdebatt har retten til selvrepresentasjon vært et stort tema de senere årene. Det er nærmest kun Orlin, som dessuten stort sett arbeider i Europa, som synes å være unndratt denne representasjonskritikken. Henger det sammen med at hun har en avantgardistisk estetikk og aktivt bestreber seg på å søke nye narrativ? At hun er samfunnskritisk og provoserende? Sikkert, men er det riktig å tenke at den eksperimentelle formen automatisk ‘setter fri’? Da bør man vite at bakteppet for Orlin og Khozas samarbeid er at Khoza, på tross av sitt talent, slet med å få seg jobb i scenekunstindustrien fordi hen representerte det ikke-normative. Orlin ble en mentor og en vei ut. Og selv om dét knapt kan kalles en uetisk handling, tvert imot, selv om And so you see utfordrer strukturer og er et originalt og slående resultat av et samarbeid mellom to svært spennende kunstnere, så er jeg ikke sikker på at forestillingen er helt uproblematisk eller fullstendig fri for maktskjevhet. Eller kanskje våger jeg ikke helt å tro det. Orlins navn er nok trekkplasteret til And so you see, men Albert Khoza er en stjerne. Jeg gleder meg til å se en forestilling med hens signatur. (Publisert 28.10.2019)

Fotnote

• Mamela Nyamza er en sørafrikansk danser, underviser, koreograf og aktivist som har drevet utstrakt turnévirksomhet i Europa med sine soloforestillinger og fått svært god mottakelse.