Lettbent og leken Midtsommernatt

Et musikerensemble spesialisert på 1600-tallets musikk i britiske puber og en nyskriving som plasserer Shakespeare både i sin tid og midt i vår egen: En

Midtsommernattsdrøm på Haugesund teater satser høyt når den proklamerer å være en «totalopplevelse av musikk, dans, sang og teater som leker seg med interaksjonen mellom utøvere og publikum». Regissør Erlend Samnøen og musikkensemblet Barokksolistene ror det hele stødig i land.   

Mye av hemmeligheten ligger i musikken og et ensemble som leker seg i rommet mellom scene og sal, og spiller like mye på scenekanten som oppe på scenen. Som publikum sitter vi øverst i et drøyt hundre år gammelt bygg, Staalehuset i Haugesund, hvor toppetasjen over en romslig pub har en scene i maritimt treinteriør. Her er det forestillingen foregår, og interiøret bidrar til å skape stemning gjennom de drøyt to og en halv timene forestillingen varer. Bjarte Eike, leder for Barokksolistene, slår an tonen med sine musikere, og innleder med å si at vi skal «tilbake til en tid da det var fullstendig politisk kaos i England», og latteren fra salen indikerer at publikum er med på notene. Han tegner en ramme i en tid da kunstnerne trakk inn på bakrommene til puber for å drive med musikken og kunsten sin, og plasserer Shakespeares kunst i den samme konteksten før handlingen setter i gang. 

Oppdatert og lekent 

Manuset er i en versjon av Samnøen, som har oppdatert og omskrevet Shakespeares tekst, tilsynelatende slik det passer ham selv. I en åpenbart ironisk tilnærming til dialogen, blir det som er tilbake av Shakespeare-teksten en del av ironiseringen over det pompøse fra den barokke epoken, i likhet med kostymene som både er tidsriktige og lett ironiske i måten de bæres — særlig av de mannlige karakterene. Her hjelper det også å være lokalkjent: det tøyses med forskjeller mellom Stavanger og Madla, og dialektene på scenen spenner fra sør til nord. 

Hertugen av Athen, Thesevs, spilles av Ane Skumsvoll, som også spiller Oberon. Hun bærer den brautende hertugen og den elskovssyke Oberon vel så godt som menn jeg har sett spille disse karakterene, og innbakt i dette grepet er det en etter hvert svært tydelig kritikk av fastlåste kjønnsroller. Samtidig skal det vise seg at kjønnsbyttet har en annen funksjon, som kommer frem mot slutten av forestillingen, uten at jeg skal avsløre for mye av dette i denne anmeldelsen. 

De fire unge elskende, Hermia, Demetrius, Lysander, og Helena, spilles av de relativt unge skuespillerne Inga Ibsdotter Lilleaas, Kristian Berg Jåtten, Gunnar Eiriksson og Stine Robin, som er et velfungerende firkløver av forviklinger og komikk. Ikledd barokke kostymer som både refererer til og ironiserer over barokken spiller de en komedie av intriger og klønete planer. Dialogen sitter godt, og pompøsiteten i Shakespeare-sitatene er både morsomme og inderlige når de stilles i kontrast til nyskrevne rim, som noen ganger bevisst går inn for kleine ordvalg og andre ganger gir nye perspektiv på den opprinnelige historien. 

Den seksualiserte humoren reflekterer at Shakespeares stykker og Alehouse-sjangeren på ingen måte tar hensyn til lett krenkede sjeler, men er også oppdatert og leken. Eselet er blitt til en vær som har et latterfremkallende møte med Titania, og kjønnsrollebyttene skaper en dobbel referansebunn for obskøne kommentarer. Det funker, fordi lettheten som er etablert i starten bærer gjennom hele forestillingen.  

Musikken som motor

En stor del av æren for det drivende samspillet må også tilskrives Barokksolistene, som skaper et driv og en nerve i forestillingen med et presist og lekent repertoar av 1600-tallsmusikk og et par referanser til mer moderne lydbilder. Foruten å være musikerne i forestillingen trer de inn i en korfunksjon, hvor de i tillegg til å være amatørteaterensemblet som skal lage underholdning til bryllupet også er alvene i skogen. 

At de mestrer både det musikalske og det teatrale blir særlig synlig når de bokstavelig talt skifter ham, fra å være pent antrukne musikere med parykker til alver, hvor de hopper, ruller og danser rundt på scenen ikledd tettsittende lycradrakter i blader og bregner, alt mens de fortsetter å spille musikken som driver stykket fremover. Bjarte Eike briljerer i rollene som både hertugens tjener og Puck, alven som får i oppdrag av Oberon å kaste elskovsforhekselsen over en av de unge elskende. 

Virtuost og underholdende

Om jeg skal innvende noe, måtte det være at dei all denne lekenheten noen ganger rives med av sin egen fortreffelighet, og flyter på sjarmen og virtuositeten i det musikalske. Vel er det underholdene, men noen passasjer bidrar verken til å drive handling fremover eller skape dybde i fortellingen – det handler snarere om underholdningsverdi. Kanskje er dette en del av totalpakken, men jeg tar meg selv i å lure på hvordan de skal komme i mål før kvelden er over hvis vi skal få en dans eller et musikalsk intermezzo ved hver tenkelige eller utenkelige anledning. 

Når det er sagt, virker det ikke som publikum lar seg affisere av dette: Bjarte Eike og ensemblet har dem i sin hule hånd, og får dem med både på skråling til en shanty i starten av andre akt og helt i slutten av stykket, opplesning på oppfordring av «Mr. Purcell» (Steven Player) i en av scenene, og entusiastisk klapping av takt underveis. Det er sjeldent å se en klassikeroppsetning som er så bokstavelig talt medrivende, og samtidig ikke slipper substansen i stykket. Med forbehold om avsløringer, må det også nevnes at kjønnsbyttet får betydning mot slutten av forestillingen, hvor ikke alt foregår helt etter Shakespeares originalmanus. Alle blir lykkelige, men under bryllupet er det bare to (ikke tre) par som vies, i et Athen hvor hertugen nå tillater alle seksuelle preferanser.

Selv om det ikke er tvil om at underholdningen spiller hovedrollen, er det altså plass til både samfunnskritikk og intelligent humor i en oppsetning som får frem nye sider ved dette nokså gjennomspilte Shakespeare-stykket. (Publisert 29.10.2019)